Kjeldearkiv:Erik Bye og Byes pensjonat på Nordstrand
Erik Bye og Byes pensjonat på Nordstrand
”… å skyte teddybjørn” er tittelen på en bok Erik Bye har skrevet om sin oppvekst. Han ble født i Brooklyn i 1926 og han var 6 år da familien flyttet til Ringerike og 4 år senere flyttet de til Nordstrand der foreldrene drev Byes Pensjonat i Vingolfveien 12. Det kjempestore røde huset er der fremdeles.
Her følger litt av Erik Byes egen beskrivelse av pensjonatet og dets pensjonærer:
Far var operasanger, men kunst var i det lange løp ikke nok å leve av, man måtte finne på noe annet i tillegg. ”Noe annet” lå allerede lagret i en utløe oppe på Ringerike. Møbler. De hadde en gang stått på Fru Byes Hotel i Christiania, på selveste Carl Johan, men gamle fru Bye – det var min farmor – var for lengst død og hotellet avhendet, mens møblene var blitt fraktet til Ringerike og lagret der. Det var hauger med jernsenger med messingkuler på, det var skatoller og kommoder og potteskap og krusedullesofaer og plysj og dusker og stoler og bord i alle tenkelige stilarter. Det var kassevis av nattpotter og kjøkkenutstyr og lintøy, glass og kniver og gafler og fine tallerkener med en gylden ”B” på.
Det store røde huset
Jeg sprang opp bakken og inn gjennom den åpne hovedinngangen…Så vakkert! Ja så forunderlig og uventet vakkert det var der inne! Jeg var kommer inn i en stor, åpen hall og på hver side sto et enormt speil og ranket seg oppetter langveggen. Begge sto på hvite marmorbord og var omkranset av frukter og blomster og løvverk i skinnende gull. Mellom dem hang billeder av landskaper og hus jeg aldre hadde sett. Hallen bandt husets to hoveddeler sammen. Den største var på tre etasjer – der skulle Gjestene bo – den andre en romslig spisesal i første etasje og bak en dør førte en trapp opp til en liten leilighet i annen etasje. På døren sto det ”Privat”. Det var der jeg skulle bo. Men på døren rett forut for meg sto det et hvitt skilt: ”Salon”. Jeg åpnet den og gikk inn. Å du mirakels og betagelse! Kunne dette være møblene som ble drasset ut av låven på Ringerike? Mor og far nikket smilende at det var sant. Her skinte det i mahogny og annet edelt treverk, det flammet i plysj, både dyprødt og burgunder, og de svære stolene og sofaene liksom sto og eide hele rommet, på sine korte krumbøyde ben med underlige dyreføtter. Flere speil var det også, og billeder i mengder, billeder av fjell for det meste, og alle hadde gullrammer på.
Dagmar
Jeg gikk bort til en brun og godslig ørelappstol som sto like ved radioen. Den gikk det an å humpe i, men da kom det inn et menneske jeg ikke hadde sett før. Hun hadde svart kjole og hvitt forkle og store pupper og et like stort smil, og hun sa at jeg ikke måtte hoppe i møblene for nå kom snart Gjestene, og dessuten het hun Dagmar.
Fru Linde
Det kom en lyseblå Buick og ut av den skred fru Linde med en svær hvit hatt på hodet – den var fra Paris ble det sagt senere – og den blomstrete kjolen hennes gikk nesten i ett med floraen i det store steinbedet som far hadde strevet slik med. Og der kom sønnen til fru Linde – han var sjåføren hennes og skulle bare avlevere henne og en tylft med kofferter. Disse led av en frekk og frodig flekktyfus av påklistrede hotelletiketter fra all verdens storbyer: London, Paris, Berlin, Roma, Lillehammer…Det duftet stor verden.
Disponent Evensvik
Han kom i tweedjakke, epleknickers og rutete strømper. Under armen hadde han en skinnende dokumentmappe, og i ansiktet hadde han forvokste hornbriller og et smil så vennlig og veldig at tennene hans formelig sto på sprang ut av munnen på ham. ”Eh, bagasjen står på stasjonen” sa disponenten Evensvik. ”kanskje det var mulig å …” ”Bagasjen skal bli hentet, herr disponent”, svarte far kjapt og skottet bort på meg. Jeg skjønte at det innebar: en tur til stasjonen med dragkjerra, og jeg frydet meg. Jeg skulle komme til å bli dyktig lei den kjerra etter hvert, men den gang, da de første gjestene kom, kunne jeg knapt få turer nok til stasjonen.
Mor og far
På trappen utenfor hovedinngangen sto far og mor og tok imot Gjestene. Mor var kledd i lys sommerkjole, hun var vakker, syntes jeg, og far hadde på seg sin beste – og eneste – sorte dress. Vest hadde han på seg også. selv om det var varmt, og stiv, hvit snipp. Håret var nyfarget, mor hadde gjort jobben nattestider etter at han var blitt ferdig med steinbedet, men fargingen hadde ikke bare med gjestene å gjøre, far var fremdeles sanger og hadde konserter som ventet.
Prestefru Moe
Noen gjester kom i privatbil, noen i drosje, men prestefru Moe kom med hest og trille – ja så menn gjorde hun det, for hun hadde venner på en gård ikke langt unna og de ville glede henne ved å kjøre henne til Pensjonatet med hest. Hun var kledd i sort, totalt, og slik hadde hun vært kledd i alle de år, og de var mange, som var gått siden de begrov mannen hennes et sted i Afrika, antagelig Madagaskar. Streng og sort, men med hvit parasoll kom hun. Fru Moe seilte innover i hallen med Dagmar i hælene, bærende på reisevesker og pakkenelliker. Jeg tenkte at jeg skulle få lurt en sånn fiseblære under rumpen på denne prestefru Moe engang, ja jeg visste innerst inne at jeg kom til å gjøre det…
General Holmsen
General Holmsen kom i drosje, uten reisefølge. Hans bagasje var spartansk, og Dagmar bar den lett av gårde. I den ene hånden hadde han en spaserstokk med sølvholk, i den andre bar han noe som lignet en vannøse, men som viste seg å være et avansert høreapparat. Generalen hadde gjort tjeneste i tsarens armé, og hadde levet et langt offisersliv i Russland. Han hadde kjempet mot Bolsjevikene, eller var det kanonene ved Balaklava som hadde ødelagt hørselen hans? På jakkeslaget bar han i hvert fall en ørliten medalje som han hadde fått av selveste tsaren, og den gikk han med daglig. Han var meget liten men beveget seg som en linerle, men til tross for sin høye alder, var han usedvanlig rank, ja så rank at han omtrent ble krumbøyd bakover, slik at han lignet en kosakksabel. Min nesten to meter lange far måtte bøye seg for å ”se generalen an” gjennom monokkelen og for å rope elskverdigheter ned i vannøsen hans.
Fru Franzèn
Hun hadde vært gift med en svenske og var svært nøye med at hun ikke ble kalt Frantsen på norsk – det var for vulgært. Frøknene Franzèn var av samme frodige utseende som moren, og litt ”anløpet” tiltrekkende på en måte. De bar tydelig preg av at de hadde vært både giftelystne og gifteferdige meget lenge. Da unge herr Linde kom forbi etter å ha kysset sin mor farvel på kinnet, og var på vei ut til Buick’en for å kjøre bort, åt de gutten med øynene helt fra hårvannet og ned til de blankpolerte spisse skoene hans, og de var ingenlunde de blyge frøknene Franzèn – de var tigerinner i brunst.
Kaptein Ulrich
Han kom med lastebileier Karlsen og hadde med seg to amerikakofferter og en skipssekk.
”Jeg er kommet hit for å dø! Er rommet mitt klart?” sa kaptein Ulrich.
”Ja, selvfølgelig, De skal ha nummer syv, herr kaptein.”
”Nummeret er det det samme med, men rommet vender vel ikke mot sjøen?”
”Nei da, herr kaptein”
”Det er godt. Jeg har faen danse meg sett nok sjøvann i mitt liv til å ville sitte i et vindu på land og glo på det hele tiden.
Så vidt jeg vet var det bare kaptein Ulrich som kom med den klare og åpne programerklæring at han aktet å dø i Huset, hvilket han også i tidens fylde gjorde. ” Vi sjøfolk er som laksen, vi vender tilbake der vi kom fra. Jeg har en kone i jorda her hjemme. Jeg seilte jo støtt og det minste jeg kan gjøre er å komme hjem å bli lagt ved siden av henne når jeg dør… ”
Huset ble siste stoppested på jorden for mange av dets innvånere. Mange var eldre mennesker som heller brukte av sine oppsparte midler til å betale for et pensjonatopphold, enn å la seg plassere på en institusjon. Kanskje var det egentlig ensomme mennesker.
Atmosfære
Pensjonærene bragte liv med seg. De fylte den store spisesalen med klirr av bestikk, høy latter og summende samtaler. Det herket visse uskrevne regler når det gjaldt plasseringen av folk i salongen. Man satte seg for eksempel aldri ustraffet i prestefru Moes empirstol. Kaptein Ulrich satt i en liten brun stol ved radioen. Det var nyhetene han ville lytte til, på mange språk. Det var mange dufter som etter hvert blandet seg i en stor fellesaroma i storstuen. Det var lukten av sigar og piperøyk, lukten av levende lys i kandelabrene, av bjørkeved eller koks som glødet i den store svarte ovnen. Duften fra blanke kaffe- og tekanner som ble båret inn, lukten fra fruktfat og kakefat og vinkarafler og rykende toddyglass. Og duftene av parfyme – mange slags parfymer. Og av kamfer. Det var fru Franzèn det luktet kamfer av, hun hadde et brystonde som gjorde at hun stadig måtte gå med en kamferklut inne på barmen. Kanskje var det duften av kamfer som gjorde at de to døtrene forble gifteferdige og –lystne, uten synbare resultater. Kaptein Ulrich gikk med gammeldagse knappestøvler, i varmt vær gikk han i vest og hvite skjorteermer og alltid med sin hvite skipperlue på hodet. Banne kunne han også. ”Fanden danse på firerluka!”
Frodig enevoldshersker
Det frodigste stedet i Huset var kjøkkenet. Det lå i underetasjen, delvis under jordens overflate. Enevoldshersker i kjøkkenet var Øverby. Hun var det største og tykkeste kvinnemenneske jeg inntil da hadde sett, kledd i hvit kjortel, kokkehatt og det hele. Hun så ut som hun selv hadde spist minst halvparten av alt hun hadde kokt, panert, griljert, dampet og stekt og bakt her i livet. Hun beveget seg med en slags overdimensjonert ynde når hun sto ved komfyren. Hennes fat var svulmende, duftende kunstverk Øynene hennes var to små rosiner trykket langt inn i en deig, og hun så ut som hun uavlatelig smilte, selv når hun var sint. Og sint var hun fra tid til annen, da svor hun med slik kraft og oppfinnsomhet at selv kaptein Ulrich ville blitt en amatør i hennes selskap. Rundt Øverby svinset det en eller flere kjøkkenpiker. Øverbys rake motsetning, mager og senete og meget stillferdig var Kristine. Hun var Husets ukentlige vaskemaskin.
Fisker-Jakob
Fisker-Jakob bodde i en hytte inne i skogen et sted, ingen visste riktig hvor. Han hadde forskjellige små oppgaver, en av dem var å pusse gjestenes sko tidlig om morgenen. Han slo gress om sommeren og måkte snø om vinteren. Han kunne være borte i ukevis uten å gi beskjed på forhånd, men far syntes det var i orden. Jakob gikk på fylla dann og vann. Når isfisket var godt, måtte man regne med at han ble borte, kanskje en uke av gangen. Da fikk pikene overta skopussingen.
En av de mest dramatiske episoder i vårt liv med Jakob var den store rottekrigen. Far erklærte full krig og allierte seg med Jakob. En dag rapporterte en morgenfugl i nabolaget at han hadde observert Jakob på veg nedover jernbanelinjen, med et bur i hånden og i buret befant det seg en levende rotte. Far konfronterte Jakob med saken: ”Ja, hva gjorde du med rotta da?”, ville far vite. ”Æ slapp ho laus. Æ visste du ville drepe ho hvess du fainn ho, så æ slapp ho laus. Ja, Men æ gikk langt vækk! Og, det ska æ sei dæ, ho kjem ailldri tebakers. Ailldri.”
Tre verdener
Tre verdener holt til i det store røde Huset.
Gjestenes verden var den dominerende.
Så var det underetasjens verden der Øverby regjerte.
Og så var det ”Privaten”, vår egen lille, atskilte verden.
Kilder
- Pedersen, Gunnar: Aktuell historie II : Nordstrand og Østensjø før og nå. 2009. 152 s. Utg. Frie Fuglers forlag. ISBN 978-82-995415-4-1. S. 120: Erik Bye og Byes pensjonat på Nordstrand
|
Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 354 den 15.09.2005. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen.
Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten. |