Kjeldearkiv:Fattigomsorgen i Skedsmo
Artikkelen er fra Thor Sørheim: Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg. Skedsmo 1976. Den er tilrettelagt for Skedsmos lokalhistoriewiki i 2014.
Når vi ser hvilke forhold mange levde under i tidligere tider, f.eks. på husmannsplassene, så forstår vi godt at ikke alle kunne klare seg selv. Det var ikke fordi de var late eller udugelige, men fordi de ikke hadde mulighet for å livberge seg med de små midlene de rådde over.
Det var først på 1700-tallet at man for alvor begynte å ta seg av de fattige. Etter den store nøden i 1740-42 var behovet ekstra stort for mange for å få hjelp, og det ble bestemt at alle bønder hadde plikt til å gi fattige husrom.
De menneskene som måtte leve på legd på gårdene fordi de ikke klarte seg selv, ble kalt legdefolk, og ofte var det slik at de flyttet fra gård til gård i distriktet. Legdordningen var svært ydmykende for de fattige, og det var regnet for stor skam å komme på «forsorgen». Det var meget lett å føle at de lå andre til byrde, slik som det sto i uttalelsen fra formannskapet i 1850. Se Husmannsplassene i Skedsmo.
Forpleiningen varierte fra gård til gård, og en historie som en gammel legdekall fortalte, kan illustrere dette. «Noen steder ligger jeg på dunhelle,» sa han, «men andre steder på steinhelle.» Underlaget var nok det samme begge steder, han lå på steinhella foran peisen på kjøkkenet, men den føltes mjukere hvis han ble vist varme og omsorg.
Det var ofte folk fra husmannsplassene som ble fattiglemmer i bygda. I kirkebøker kan man finne titler på døde som "husmands enke, fattiglem" til omkring 1900.
I 1889 kjøpte herredsstyret den gamle prestegården på Huseby til fattiggård. Da ble det slutt på den ydmykende rundgangen fra gård til gård, men det ble fortsatt regnet som nedverdigende å komme på fattiggården. I 1924 ble det bygd et helt nytt pleiehjem på tomta til Huseby. Det er i dag en del av det nye og moderne sjukehjemmet Skedsmotun.
Fordi mange levde i enkle og fattige kår, fikk farlige sjukdommer og epidemier godt tak i befolkningen. Hverken kostholdet eller boligforholdene gjorde folk særlig motstandsdyktige, og dødeligheten var stor. Av de 62 som ble begravd i Skedsmo i 1883, var hele 22 spebarn. De fleste av disse hadde bukket under for lungebetennelse. De voksne ble ofte rammet av sjukdommer som tuberkulose, tæring, difteri og tyfus. I dag er disse sjukdommene så godt som utryddet, men hos mange eldre mennesker vil disse navnene vekke uhyggelige minner.
|
Artiklene er basert på Thor Sørheims hefte Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg fra 1976 og den digitale versjonen fra 2006 med tittelen Skedsmos historie - ti tusen år i korte glimt. De som ønsker å foreta endringer i artiklene, kan sende disse til NilsSteinar.Vage(krøllalfa)lillestrom.kommune.no. Artiklene fra Sørheims hefte finner du på denne sida. |
Kilder og litteratur
- Haavelmo, Halvor (red.): Skedsmo. Bygdens historie: 1, Skedsmo 1929, s. 355-403. Digital versjon på Nettbiblioteket