Kjeldearkiv:Geijer på Bekkelaget

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Geijer på Bekkelaget

Familien Aasgaard, Solveien, drev firmaet som har sørget for gjerder i våre områder. Familiebedriften var hovedleverandør at karosserier til Schøyens Bilsentraler, som de fleste av oss nok har stiftet bekjentskap med. De ville gjerne bli bilprodusent, de startet opp, men kunne ikke konkurrere med importerte biler, på samme måte som for alle andre som har forsøkt seg med bilproduksjon i Norge.

Firma A/S C. Geijer & Co. var stiftet av svensken Carl Axel Geijer i Kristiania i 1869 for å drive engroshandel med jern og andre metaller. I år 1900 solgte han firmaet til Carl Johan Aasgaard, som arbeidet med stor dyktighet og fremgangen var stor. Aasgaard er stamfaren til familien Aasgaard som drev firmaet frem til slutten av 1980-tallet da det igjen ble overtatt av svensker.

Gjerdeproduksjon og Oslobenken

I året 1908 startet han også opp gjerdeproduksjon. Dette ble en kjempesuksess og fabrikken hadde landets største kapasitet på flettverksgjerder med en årsproduksjon på 500 000 kvadratmeter. På storrutete gjerder til land- og skogbruk hadde de en kapasitet som målt i meter tilsvarer strekningen fra Oslo til Palermo. Produksjonen av gjerdestolper nådde opp i 25 000 stykker. Firmaet var også eneste fabrikk i sørlige Norge som produserte piggtråd. Vareassortimentet ble utvidet med porter i alle fasonger, sykkelstativer, tørkestativer, skolepulter og den såkalte Oslobenken som altså er en solid velkjent park/havebenk.

Bil- og bussdeler

I 1918 etablerte man firmaet C. Geijer & Co.s Bilfabrikk A/S og begynte produksjon av bil- og busskarosserier. En spesialitet ble bladfjærer til Ford Modell T og produksjonskapasiteten lå på flere tusen fjærer i året. Egen herdeovn kunne ved full utnyttelse produsere 1000 kilo eller ca. 100 fjærer pr. dag. Torleif Aasgaard, sønn til Carl Johan Aasgaard, drev busskarosserifabrikken frem til å bli landets største og hadde en arbeidsstokk på 60 – 70 mann. Det ble produsert flere hundre busskarroserier.

Geijer-bilen

Firmaet ville produsere biler og startet arbeidet med en prototype i 1923 og alt samme året kunne denne presenteres for offentligheten. Motoren var amerikansk og firesylindret og hadde 34 hestekrefter. Girkassen, som også var importert, hadde tre hastigheter forover, samt revers, bremser var bare på bakhjulene. Av en omtale i Norsk Motorblad fremgår det at bilen i likhet med 85 % av alle amerikanske bilmerker, er den laget av standardiserte deler fra spesialfabrikker på de forskjellige områder. Fabrikkens stolthet var karosseriet. Det var laget av 5 år gammel norsk bjerk og beslått med solide jernplater som var håndhamret og helsveiset, innvendig trukket med ekte bøffelskinn. Fabrikken hadde eget sadelmakerverksted og malerverksted. Sistnevnte lå i en bygning for seg selv, for å unngå støv fra den øvrige produksjon. De hadde egen produksjon av pedaler, hjulkapsler osv.. Geijer var et feiende flott kjøretøy på to tonn og var nok den gang manges drøm. Bilen ble produsert av selskapet C. Geijer & Co.s Bilfabrikk A/S i St. Halvardsgt. 35-39 rett nede i Gamlebyen. Firmaet disponerte også en bygård i Stenersgaten 9.

Ny modell: Kjøp norsk!

På utstillingen ”Norges Varemesse” høsten 1926 presenterte Geijer en ny og forbedret bil. Den hadde sekssylindret motor og firehjuls hydrauliske bremser. I oktober 1926 hadde Geijer en annonsekampanje hvor det heter: ”Det er enhver nordmands pligt i disse for landet saa vanskelige tider at støtte norsk industri og kjøpe vor norske konkurransedyktige kvalitetsbil ”Geijer” for levering vaaren 1927”. ”Hvorfor ”snobbe” sig med en utenlandsk bil? Skulde det ikke være en meget stoltere følelse at kjøre i en god norskbygget bil?” Oppgitt pris for de lukkede biler var kroner 7.500 med sekssylinder-motor og 12.000 for de med åtte sylindere, mens den åpne bilen var billigst, nemlig kr. 6.000. Man innrømmer dog at man ikke kan konkurrere i pris med en masseprodusert bil som for eksempel Ford. Salget gikk nok ikke helt som Aasgaard hadde håpet.

Kronprins Olav

Kronprinsen prøvekjørte bilen, men stilte seg litt skeptisk til bilens servobremser på alle hjul, så det ble ikke noen leveranser til slottet. Det gikk nemlig rykter om at bilen måtte være dårlig siden den hadde bremser på alle hjul. De fleste Geijer-bilene endte opp som drosjer i hovedstaten. Men det ble neppe produsert mer enn 25 – 30 eksemplarer.

Slutt på Geijer-bilen

Våren 1930 ble det brått slutt på bilproduksjonen. Årsaken var at Oslo kommune eksproprierte en del av fabrikkens tomt. Geijer gikk tilbake til produksjon av gjerder og porter som var mindre plasskrevende. Man innså nok også etter hvert at det ble for tøft å konkurrere med utlandet som produserte i en helt annen skala. Krakket på New York-børsen høsten 1929 medførte dumpingsalg på eksportmarkedene som følge av sviktende etterspørsel i USA. I krigens dager ble firmaet, som mange andre, rammet av store vanskeligheter. Helt til 1948 var produksjonen sterkt hemmet av rasjonering og av trådkvoter. Men så kom en eksplosiv utvikling som skyldes meget dyktige sognefolk, familien Aasgaard. De investerte i en hyper moderne maskinpark og leverte kvalitetsvarer som det står blest om i bygd og by, som Nordstrands Blad skrev i 1959.

Så vidt vites, finnes det i dag ingen bevarte eksemplarer av Geijer-bilen. Men det er utrolig mange entusiastiske samlere og kan det tenkes at de har deler slik at det igjen kan dukke opp et restaurert eksemplar?

Kilder

  • Pedersen, Gunnar: B.5: Aktuell historie V : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2012. 114 s. Utg. Dreyer. ISBN 978-82-8265-051-9. S. 69: Geijer på Bekkelaget.


Lavendel.JPG Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 526 den 15.03.2011. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen.

Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.