Kjeldearkiv:Igle-Nielsa og helbredelse med igler og koppsetting

Igle-Nielsa og helbredelse med igler og koppsetting

Folks oppfatning av bruk av igler og kopping har variert fra A til Å. Fra å være en del av skolemedisinen via mistro til igjen å bli en del av vår moderne skolemedisin.

I en adressekatalog over helsepersonell i Christiania i 1884 finnes 18 ”Igle- og koppekoner” side om side med leger, sykegymnaster, jordmødre osv. De ble registrert som egen yrkesgruppe i byens adressebøker til og med 1920. Igle- og koppsetting har allment vært en del av ”kloke” folks repertoar og har også vært drevet av vanlige folk på bygdene som bigesjeft. Kanskje er det et utpreget byfenomen et igle- og koppsetting blir et spesialisert yrke. Flere steder i Christiania kunne sees reklameskilt med ”Igler og kopper påsettes” En får et bestemt inntrykk av at disse ikke drev med signepraksis. Det er imidlertid noen få eksempler på at signekjerringer utførte igle- og koppsetting. Dette gjelder Anne Brandfjeld og Anna Sunde. For 100 år siden ble de etter hvert mindre verdsatt. I 1920 var siste gang igle- og koppekoner sto oppført som egen yrkesgruppe i Kristiania Adressebok. Da var det bare Marie Nielsen i Svingen 8 i Ekebergskrenten som sto igjen. Hun var til gjengjeld godt kjent og oppsøkt av mange.

Vår lokale ekspert

Marie Nielsen, eller Igle-Nielsa som hun ble kalt, bodde i Svingen 8 og hadde der også sin praksis. Det er jo utrolig mange små, men nydelige trehus i Ekebergskråningen. Også Svingen 8 står her fremdeles heldigvis. I nærheten er det både en moderne blokk og masse pittoreske, gamle og restaurerte trehus. Er du ikke kjent her, så ta en tur ned når våren kommer. Konows gate, eller Gravergaten som den het i gamle dager, var kjent som ”de kloke koners gate”. Anne Brandfjeld var jo den mest kjente, men i strøket bodde det flere signekjerringer eller kloke koner, i Gravergaten hele fire. Igle-Nielsa var nok en del av det området var kjent for.

Spøker det?

De som nå bor i Svingen 8 forteller at mange spør om det spøker i huset, om de merker noe til Ingle-Nielsa. Det gjør de ikke, men ting som de fleste som kommer på besøk kommenterer er at det er utrolig god stemning i huset. Om hun går igjen, er det som et godlynt spøkelse.

Jordmor

Marie Nielsen født i 1855 kom fra Feiring ved Eidsvoll og var utdannet jordmor. Marie var gift med murer Andreas Nielsen. Etter å ha bodd her en stund, kjøpte Nielsen huset i Svingen 8. Før år 1900 hadde de fått 6 barn, 2 døtre og 4 sønner. Hennes tilnavn, ”Igle-Nielsa”, må sees i den tids perspektiv. På en folkelig måte avspeiler det både respekt og popularitet. Hun praktiserte også sitt yrke som jordmor i strøket. Det sies at mange er de i Ekebergbakken som hun loset trygt til denne verden. Mange var nok også de som kom til Marie fordi de var kommet i ulykka og var gravide. Men Marie var ikke den som ulovlig hjalp disse unge pikene med abort. Derimot hadde hun et råd å gi til dem som nettopp hadde hatt samleie og var engstelig for resultatet. De måtte ha et porselens-vaskevannsfat med kokende vann. Fatet måtte ikke være av metall, da holdt vel ikke vannet seg varmt nok. Piken måtte sette seg uten undertøy ytterst på en stol rett over vannet og tulle inn beina med tepper slik at all den varme dampen kom opp mellom lårene. Hvis dette ble foretatt, ikke alt for lang tid etter samleiet, ville jenta ikke bli gravid. Det sies at Marie hadde kontakt med legen Tove Mohr som sammen med sin mor var foregangskvinne innen mødrehygiene, abortsak og seksualopplysning og tok initiativet til å åpne det første mødrehygienekontoret.

Urter

På samme måte som Anne Brandfjeld, gikk Marie rundt på Ekeberg og samlet urter. Hun laget urtesalver til å smøre på i forbindelse med hudproblemer.

Koppsetting

Kopping er en meget gammel terapiform som antagelig stammer fra Kina. En bruker sugekopper av glass eller metall og i våre dager brukes en maskin som øver negativt trykk ved å pumpe. En pleide å brenne visse urter eller bomull i koppen for på den måten å skape vakuum når koppen settes mot huden. Behandlingen brukes blant annet ved muskel- og leddsmerter, hodepine, migrene og dårlig blodsirkulasjon. Behandlingen har i den senere tid fått en oppblomstring.

Igler

Det finnes mange forskjellige slags igler, men det er bare ”Hirudo medicinalis” som kan bite gjennom menneskehud og således være egnet til medisinsk bruk. På norsk heter de blodigler, mens danskene har et mer sympatisk navn på dem, nemlig lægeiglen. De har sugeskåler i begge ender og har 3 sett kjever med tenner som etterlater seg et Y-formet merke i huden. Iglen kan greie seg med ett måltid i året og de kan bli 30 år gamle.

Historisk bruk

Siden oldtiden har blodiglen vært oppfattet som et vidundermiddel mot en rekke sykdommer. Våre forfedre mente at den kunne brukes mot alt fra tuberkulose, via brukket ben til hysteri. På 1800-tallet var bruken så utbredt at iglen var nær ved å bli utryddet i Europa. Senere ble bruk av igler betraktet som overtro. Blodiglen ble brukt til årelatning, og var et av middelalderens viktigste medisinske hjelpemidler, og kunnskap og tradisjon har levd videre i folkemedisinen helt opptil vår tid. På 1800-tallet ble blodiglene også benyttet på sykehus. I 1850 ble det brukt 100 millioner blodigler på sykehusene bare i Paris. Blodigler er en droge som var i salg på apotekene til inn på 1900-tallet. Blodiglene ble importert fra Syd-Europa. Det ble gjort forsøk med oppdrett i dammer i Norge, men klimaet var stort sett for kalt for de små skapningene. Noen steder på Sørlandet er det dog funnet dammer med blodigler. Det er fortalt om gutter kunne skaffe seg ekstrainntekter ved å senke seg ned i tjern med igler og la dyrene suge seg fast, slik at de kunne samles på et glass og selges på apotek i nærmeste by. Florencs Nightingale satte som krav til nyutdannede sykepleiere at de måtte kunne beherske kunsten å sette igler og kopper. Det samme gjaldt her hjemme da Rikke Nissen skrev Norges første lærebok i sykepleie. Hennes ”Lærebog i Sygepleie” fra 1877 gir detaljerte anvisninger i bruken av blodigler.

Onkel Dokk budsendte iglekjerringa

Petter Hansen fortalte i et intervju i 1968 i et lydbånd hvordan igler ble brukt. - Var det mange som gikk til iglekona? - Ja, massevis. Hadde du tannpine så sette hu inne i kjeften, på tannkjøttet, og igla sugde tel seg det blodet som irriterte. Hu tok ikke høl på plasser som det ikke var vondt. – Mange tok det bare på ryggen, dem hadde vondt i ryggen, forstår du. Igla gikk omkring og vandra tel a fant flekken og der stakk a høl. I litteraturen fortelles det om at en brukte blodigler mot mellomørebetennelse med smerter og høy feber: - Ørebandasjen ble fjernet så hun kunne sette iglen rett bak venstre øre. Det stakk litt da den bet seg fast, men det var da ikke noe å være redd for. Nu passet iglekona på mens den suget og suget, inntil hun måtte løsne den, så den ikke sprakk, Dette likte jeg godt å høre, for hvor ofte var jeg ikke selv blitt advart når noe smakte riktig godt. Et nytt glass med vann og vatt ble åpnet. Der meget ”vomdigre” og mette iglen ble forsiktig lagt ned, og en ny og sulten igle ble tatt opp fra det andre glasset og satt bak øret mitt. Smertene ble etter hvert borte. Iglene kommer fra Tyskland, sa hun, - og dyre er dem, så jeg må nok sørge for at de ikke fryser i hjel for meg nå på vinterstida. – Altså derfor de mange puter og tepper i kurven der hun hadde dyrene sine. Det var onkel Dokk (barnelege Kristian Olsen) som budsendte iglekona. Han hadde kunnet regne med støtte fra sin kollega dr. Greve, som var direktør ved Rikshospitalet. I dag er det nok flere som forbinder hans navn med en kjent barnesepe enn med hans råd om igler.

I 1959 var det foreløpig slutt på iglebruk

Etter siste krig var markedet for blodigler i Oslo lite, men det fantes. Det fortelles at en kone kom fast for å hente sine igler på det nå nedlagte Elephantapoteket på Stortorvet. Men i 1959 sluttet Norsk Medisinaldepot å importere Hirudines. Derfor er det kommet som en overraskelse for mange at blodigler har fått en renessanse i medisinen. Overlegen på Kronprinsesse Märthas Institutt i Oslo forteller at de hadde fått et temmelig arrogant avslag første gang de søkte myndighetene om klarsignal for import av blodigler. Myndighetene mente metoden var uvitenskapelig. Jeg kan ikke dy meg for å ta med en liten historie om en gutt som fikk satt igler på tommelfingeren for at han skulle venne seg av med å suge på fingeren. == Små kirurger == Disse små kirurgene jobber effektivt. Et raskt Y-formet snitt med ”skalpellen” og årelatningen kan starte. De gir selv lokalbedøvelse så pasienten skal merke minst mulig. Iglene sørger for at blodet strømmer fritt ved å gi en injeksjon hirudin, et stoff som hindrer blod i å levre seg. Det eneste de overlater til andre er bandasjeringen etterpå, og den kan trenges. Hirudenet gjør nemlig at det vesle såret kan fortsette å blø i lang tid etterpå. Rikke Nissen advarer mot forblødninger eller iglesetting på mindreårige: ”Det er ikke så sjeldent hændt, at man om Morgenen har fundet Barnet dødt og svømmende i Blod.”

Hjelp av igler i dag

Replantasjonspasienter flys inn til Rikshospitalet fra hele landet. Hvert år er det opp mot 60 tilfeller der det er full sirkulasjonsstopp. Det vil si at en kroppsdel (finger, arm etc.) er blitt revet av. I tillegg kommer det flere hundre andre alvorlige skadetilfeller der det fortsatt er delvis blodsirkulasjon i kroppsdelen. Når blodstrømmen i de sammensydde venene blir for dårlig, da henter sykehuset fram sine små hjelpere, iglene. Hvis reoperasjon ikke er mulig, er en helt avhengig av iglers hjelp. De vil for det første suge blod ut av fingeren (eller armen) og for det andre sprøyte inn et stoff som hindrer at blodet koagulerer. Dermed blør det brukte blodet ut, og friskt blod kan slippe inn. Etter fem-seks dager har det grodd sammen nok blodårer til å gi tilstrekkelig drenasje i fingeren, forklarer doktor Røkkum på Rikshospitalet.

Igler heler gikt

Ny forskning viser at blodigler lindrer smerter og stivhet hos giktpasienter. I motsetning til vanlige legemidler, skjer det til og med uten bivirkninger. Etter mange år i mørket på sjøbunnen har iglen igjen beveget seg inn i det moderne helsevesenet. Forsøk på 400 pasienter i Tyskland: det settes opptil seks igler på det giktplagede leddet. Krabatene drakk blod i mengder som tilsvarte ti ganger deres egen kroppsvekt, før de etter en time slapp taket i huden. Allerede etter første uken meldte 4 av 5 pasienter om reduserte smerter og markante bedringer i bevegelsen. Etter seks måneder merket 40 prosent fortsatt behandlingens positive virkninger. Forskerne mener at pasienter med slitasjegikt vil kunne nøye seg med behandling et par ganger i året. Når iglen blir satt på huden, føler pasienten et lite napp. Fordi spyttet til iglen inneholder et lokalbedøvende stoff merker pasienten ingen ting. Undersøkelse tyder på at stoffet fra iglene ikke bare virker der og da, men at virkningen holder seg i lang tid. En annen teori tar utgangspunkt i at slitasjegikt oppstår ved en defekt i blod- og lymfekretsløpet, der blodet lett klumper seg. De små blodklumpene i blodkarene hindrer oksygenet å nå frem til leddene og fremkaller symtoner på slitasjegikt. Stoffet som tynner ut blodet og bryter ned blodklumpene, kan teoretisk dempe smertene. Vitenskapen har ennå ikke greid å fremstille en pille som virker på samme måte som behandling med igler. I dag kan pasienter ganske enkelt bestille igler over nettet. Etter noen dager kommer de i posten inklusive en komplett mobile home og en bruksanvisning som viser hvordan det levende legemiddelet skal brukes.

Personlig vil jeg nok sette pris på om vi kunne få etablert en ny generasjon av Igle-Nielsa på Ekeberg.

Kilder

• Pedersen, Gunnar: B.4: Aktuell historie IV : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2011. 163 s. Utg. Dreyers Forlag. ISBN 978-82-8265-025-0. S. 123: Igle-Nielsa og helbredelse med igler og koppsetting.

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 471 den 15.02.2009. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.