Kjeldearkiv:Johan Olsen – møllerens sønn
| Dette er en gjengivelse av en artikkel eller del av artikkel som i ettertid er blitt lagt ut på Nettbiblioteket. Lokalhistoriewiki dupliserer som hovedregel ikke lenger tekster fra Nettbiblioteket, men oppfordrer i stedet til å bruke sitater og lenker. |
Johan Olsen (1868–1969) ble født på Mølleråsen 8. mai 1868, som yngste av fem barn av Olava Anette Olsen, født Møller og Johan Christian Olsen. Far til Johan var siste mølleren på Mølla på Mølleråsen. Johan ble utdannet som skomaker i Sandefjord. Efter noen år i Kristiania og en kortere tid I USA vendte han tilbake til Sandefjord, hvor han siden har hatt sitt hjem sammen med sin hustru Marie Charlotte. Av ekteparets 8 barn var det syv stykker til stede da Johan fylte 100 år. Lengst vei for å komme hjem til jubileumsdagen hadde en av sønnene som kom hjem helt fra Durban sammen med sin hu hustru. Johan Olsen arbeidet som håndverker i en lang årrekke inntil han i 1907 ble ansatt ved Sandefjord Skofabrikk.
Han drev undervisning i skomakring ved byens og distriktets skoler ved frivillige kurser. Et år underviste han også i faget ved Døve skolen på Freberg ved Sandefjord.
Johan Olsen var som 97-åring landets eldste sykelist.
Personlig er Johan Olsen det elskeligste menneske man kan tenke seg, avholdt av alle som kjenner ham, en nobel og rettenkende mann just hva man vil kalle en gentleman.
Johan og Marie Charlotte bodde i Rosenvolds gate 6 i Nybyen i Sandefjord. Begge to var ualminnelige hyggelige og koselige i det miljøet som var der. Vi som vokste opp i Nybyen husker alt dette om de to som blant annet hadde en romslig og velstelt have med frukttrær, men det var ingen som gikk på epleslang der fordi vi kan ta den frukten vi ville.
Da Johan Olsen fylte 100 år var det selvfølgelig fyldig omtale av ham:
Sandefjords Blad 8.mai 1968
En hundreåring forteller om håndverksliv og svendevandring.
Johan Olsen en livskunstner og et elskelig menneske runder seklet 8. mai
Skulle man under et besøk på Lunden Aldershjem falle på å stille Johan Olsen, onsdagens hundreåring, det tradisjonelle spørsmål ved slike anledninger: «Hvordan i all verden bærer man seg ad med å oppnå en så høy alder?» Ja, da taler sannsynligheten for, at den våkne gamle herre vil ha et vittig svar på rede hånd.
Kjenn deg selv
Uspurt vil han uttrykke seg slik: -Man må forsøke å kjenne seg selv, lære seg til å forstå hva ens eget legeme tåler og har bruk for. Da jeg i sin tid oppdaget at bruken av tobakk ikke gjorde meg noe godt, så sluttet jeg med det. Alkohol har jeg aldri brukt, så det har jeg ikke behøvd «å slutte med». Men det er så mange ting man efter hvert må gi avkall på, fordi organismen sier fra at «det der har du ikke godt av, gutten min». Man må forsøke å gå i takt med sin egen natur. Det er mange år siden jeg sluttet med kaffe f.eks. Ellers er jeg forsiktig med hva jeg spiser. Er det noe som jeg skjønner ikke bekommer meg vel, ja, så lar jeg det ligge. Men jeg er rene kalven når det gjelder melk!
På bordet står at av de tradisjonelle pillebegere som man kjenner fra sykehusene.
De må ta tabletter Olsen? Ta og ta! Disse her tar jeg fordi det er meg pålagt. (Med et muntert glimt i øyet:) - Man må være lydig mot sine foresatte, vet De. Og jeg tar disse pillene fordi man forteller meg at jeg må ta dem, men hvorfor jeg må, aner jeg ikke. De skjønner, jeg hadde aldri før tatt en pille hele mitt liv før disse her dukket opp ved måltidene. Nå har jeg ikke merket at de gjør meg noe vondt, så hvorfor ikke være lydig? De skal bare se at de er godt for ett eller annet......!
100-årig medarbeider
Det er ikke alle aviser som er så heldig at de har hundreåringer som medarbeider, men «Sandefjords Blad» har gjennom de senere år hatt den glede å kunne bringe bidrag fra Johan Olsen, med glimt fra Sandefjord i gamle dager.
Kunne De ikke fortelle litt om håndverkernes kår i Deres ungdom?
Det måtte bli å fortelle litt om svendelivet, det da. Først måtte man gjennom læretiden. Den var på fire år. Og nu snakker jeg først og fremst om skomakerifaget, for det er det jeg kjenner best. Som læregutt fikk man kost og logi og det nødvendige bentøy hos mesteren. For det fjerde året fikk man 80 kroner, men dem fikk man i form av tøy. Det ble ikke meget en læregutt hadde til å fornøye seg med den gang. Svendene holdt på noe som de kalte blåmandag. Det vil si at de holdt mandagsfri, mot at de til gjengjeld arbeidet til sent på lørdag aften. Resultatet var at søndag morgen måtte læregutten ta kurven på armen og vandre rundt i husene for å avlevere det ferdige skotøy. Det kunne hende jeg fikk en femøre av en eller annen snill kunde ved slike leiligheter, men det var sjelden jeg hadde et så svimlende beløp som tyve øre å fornøye meg for på søndagen. Ellers vil jeg si at læretiden var en god skole. Man ble oppdradd. Og det var svendene som var de egentlige oppdragere. Arbeidet gikk med prat og sang. men læregutten fikk ikke lov til å blande seg i praten. Heller ikke fikk han lov til å bruke tobakk sål enge han var i lære. Men man fikk ikke anledning til å kjede seg, selv om arbeidsdagen var lang. For svendene var et oppkomme av beretninger om sine lange vandringer. Og så sang de.
De vandrende svender
Dette med svendevandringene kunne det være morsomt å høre litt mere om -
Selv har jeg aldri vandret, men svendene ble ikke regnet for helt utlært før han hadde reist i minst tre år. Man måtte ut for å lære. Selv dro jeg til Kristiania som svend for å komme på verkstedet hos en riktig storskomaker. Men de egentlige vandresvendene dro viden om. I alle fall måtte de til Stockholm eller til København. Men mange dro langt utenfor Norden. for å lære mere i faget. Det er populært å tro at de gamle vandre svendene dro på loffen, som det heter. Men det er ikke riktig. De var ikke betlere. Men laugene hadde den ordning, og den var internasjonal, at når en vandrende svend kom til et fremmed sted, og det ikke var plass til ham på noe verksted, eller han hadde et fjernere mål for vandringen, så fikk han hva man kalte skjenk det vil si at man skillinget sammen uоррfordret til noen kroner så vandringsmannen klarte seg til neste by.
-Men ble de ikke nokså rastløse? Fikk de ikke vandretrangen i blodet?
I grunnen tror jeg ikke de gjorde det. Men forholdene var slik at det ofte var vanskelig å holde helårsjobber for alle svender. Og så måtte svendene ta vandringsstaven fatt. Om vinteren dro mange av dem ut på bondegårdene hvor de sydde skotøy for gårdens folk, reparerte gammelt skotøy og bødte hestesæler. Bøndene hadde som regel skinn selv til overlæret, men de måtte kjøpe sålelæret. For svendene var vinteren på gårdene en god tid. De fikk bra med mat, og satt godt og varmt mens de arbeidet. Det var et ordtak blant svendene i den tid at «Det som gjør en bonde vel, det slår en skredder ihjel. 1 vårt tilfelle kan vi jo sette skomaker i stedet for skredder! Men saken var, at den gode levemåten sammen med det stillesittende arbeide ikke alltid var til det beste for de vandrende håndverkere. Men så, når våren kom og vandringsmannen fikk se «katten på taket», som det het, da begynte det nok å krible i benene efter all stillesittingen, og så dro vandrersvenden på ny av sted. Og så sang de:
«Snart vil jeg nu som vandringssvend utvandre,
og tage min vandringsstav i hånd.
Måskje du da en tåre med meg vil blande,
blott fordi vi to har knyttet venskabs hånd».
Og så en vårdag slang de redskapsskreppen over skulderen og dro videre.
Vandresvenders læremester
Disse svendene holdt ikke sine ervervede kunnskaper for seg selv. Der de kom, lærte de villig fra seg til andre svender. På verkstedet som jeg var på i Kristiania kom en dag en svend som hadde vært i Paris for å lære. Av ham lærte jeg kunsten å lage de høye fine franske heler. Dameskotøy var for øvrig det mest krevende man kunne lage. D jeg hadde vært seks år i faget kom jeg en dag til en stor håndverksmester for å søke arbeide. Nu var det slik at den som skulle lage nytt skotøy først måtte lage en prøve på hva han dugde til. Men i slike tilfelle måtte svenden selv kjøpe materialene han trengte til prøvestykket. Jeg laget prøven ferdig, en damesko, og den ble godkjent. Så måtte jeg forsøke å finne meg verkstedplass. Mesterne holdt nemlig bare verksted for reparatørene. Den som laget nytt måtte holde seg verksted selv. Nu var jeg så heldig at jeg fikk verkstedplass hos en kollega som hadde leidd en hel leilighet og som leide ut et stort rom til skomakere. Her satt vi fire stykker og arbeidet som selvstendige håndverkere efter bestilling gjennom en eller annen mester. Vi hadde losji på det samme stedet og, som skikken var, måtte vi, to og to, dele de dobbelte uttrekkssenger som verten stilte til vår rådighet. Dessverre brukte de fleste svender den lønn de hadde fått utbetalt lørdag på fornøyelser søndag. Jeg husker en som brukte sine siste 80 øre til å gå i teatersøndag aften. Resten av uken «koset» han seg, i godt humør, med tørtbrød og vann.
Frisk luft og mosjon
Hvordan har De, som har sittet i så mange år på krakken kunnet bevare en så rank holdning opp i hundreåret?
Vi drev meget med gymnastikk på verkstedet. En gang var jeg heldig å arbeide sammen med en svend som hadde vært sirkusartist. Av ham lærte vi mange gode øvelser. Men jeg tror at de fire månedene jeg fikk på Gardermoen som soldat i særlig grad frisket meg opp og la grunnlaget for en god helse. For øvrig vet jeg ingen bedre styrkemedisin enn frisk luft. Frisk luft og den mosjon man kan få det er det helsebot i, sier Johan Olsen.
Ethvert menneske bevarer minnelighet et bestemt sted i erindringene som tankene gjerne vil kretse om barndomshjemmet. For Johan Olsen er barndommens eventyrverden identisk med Mølleråsen, med det gamle rødmalte hus. Dit gikk tidligere hans vandringer titt og ofte. I dag må han nøye seg å gå dit i tankene. Men med Elias Blix synger han gjerne - Eg minnest so vel dette fjell, Og her har vi en av Johan Olsen hobbyer: vakker sang og smukke dikt. For resten kan man egentlig snakke om hobby når det man samler seg om i så høy grad er en del av livet? Når det er noe som fyller en helt? Hundreåringen har for øvrig fått en livssak å arbeide for. Han sysler med å lave små skinntrukne skamler og annet småtteri av skinn, som han selger til inntekt for Sjømannsmisjonen som har hans store kjærlighet.
Onsdag blir det stor dag på Lunden Aldershjem hjemmets 100 årring skal feires. Om formiddagen tar Johan Olsen mot visitter. Av hensyn til husordenen har man måtte sette mottagelsestiden til mellom 11 og 13. Om eftermiddagen samles hjemmets beboere, sammen med jubilantens 7 gjenlevende barn og svigerbarn, og ellers den nærmeste slekt og noen venner til en hyggestund på aldershjemmet.
Det blir meget til dag, sier Johan Olsen skøyeraktig. Hele landet vil flagge! Det er jo 8. mai, vet De Sam Weller
Johan Olsen som om ble født på Mølleråsen 8. mai 1868 ble utdannet som skomaker i Sandefjord. Efter noen år i Kristiania og en kortere kortere tid i USA vendte han tilbake til Sandefjord, hvor han siden har hatt sitt hjem. Hans hustru døde for noen år siden. Av ekteparets 8 barn lever det nu syv, som alle samles ved farens 100-årsdag ons dag. Lengst vei for å komme hjem til jubileumsdagen har en sønn som er kommet hjem fra Durban sammen med sin hustru.
Johan Olsen arbeidet som hånd verker i en lang årrekke inntil han 1907 ble ansatt ved Sandefjord Skofabrikk.
Han drev undervisning i skomakring ved byens og distriktets skoler ved frivillige kurser. Et år underviste han også i faget ved Døveskolen på Freberg.
Johan Olsen var som 96-åring landets eldste syklist.
Personlig er Johan Olsen det elskeligste menneske man kan tenke seg, avholdt av alle som kjenner ham, en nobel og rettenkende mann, just hva man vil kalle en gentleman.
Mølleråsen, åsen hvor mølla stod og Johan Olsen ble født.
Navnet på denne åsen kommer av at det fra ca. 1830 til 1863 sto ei mølle på toppen av åsen. Vindmølla ble kalt «Prøven»; det kunne nok være en prøve både for bøndene å få årets avling opp kleiva med hest og kjerre, for å få malt kornet, og for mølleren å reparere mølla som stadig gikk i stykker.
Mølla ble bygget av Christen Lorentz Sørensen, sannsynligvis rundt 1830. Det sto også et bolighus rett nedenfor mølla. I 1854 kjøpte snekker Johan Christian Olsen mølla, og året etter flyttet han og familien inn i huset på Mølleråsen. Olsen oppførte også et tilbygg til det huset, og brukte det som snekkerverksted. Med tilbygget, skal huset ha vært 12 meter langt. Det var bygget i tømmer, og sto støtt i all slags vær. Huset skal ha inneholdt i alt 7 rom. Oppe på åsen var det god utsikt over byen og fjorden, og innimellom, særlig på søndager, kom borgere opp møllekleiva for å nyte utsikten og hilsen på mølleren og hans kone, som ble kalt «Lava på Mølla». Nedenfor her i syd lå en liten husmannsplass under prestegården, «Pyntestuen». Nye boliger er i de senere årene bygget her og igjen fått navnet «Pyntestuen»
Da Olsen hadde hatt mølla i 10 år, brant den ned en stormnatt 8. september 1863. Dermed var det slutt på driften av den siste vindmølla i Sandefjord. Møllerens gamle hus ble imidlertid stående i mange år. I juni 1967 kjøpte Sandar kommune huset for å legge Mølleråsen ut til friområde. Halvannet år senere ble huset revet, men fortsatt kan en finne rester etter den gamle grunnmuren.
Fra toppen av Mølleråsen er det fortsatt flott utsikt, og mange bruker også i dag åsen som utfluktsmål. Monumentet «Fugl Føniks», en donasjon fra Odd Gleditsch, ble satt opp 1971 av billedhuggeren Nils Aas. Fugl Fønix var et fabeldyr i egyptisk mytologi, og symboliserer gjenfødelsen.
Ett oldebarns samtaler med oldefar Johan Olsen.
Jeg var med pappa (William Furu) en tur til oldefar for å snakke med ham om hans barndomstid.
«Hvor og når er du født?»
Jeg er født i 1868 på Mølleråsen eller Pyntestueåsen som det den gang het. Jeg var den yngste av fem søsken, så jeg måtte være visergutt for familien.
«Hvorfor het Mølleråsen Pyntestueåsen den gang, oldefar?»
Før Dølebakken ble laget gikk veien til Sandefjord øst for Mølleråsen. Der sto det en liten stue som folk pyntet seg i når de skulde til kirken. Derfor het Mølleråsen Pyntestueåsen den gang.
«Hvordan så det ut der hvor Dølebakken er nå?»
Det var svært lite hus der. Der hvor undergangen er nå, lå det et hus som ble kalt Beinhuset. Om det var fordi det var så mye bein der at det ble kalt det, vet jeg ikke. Det huset lå der før jernbanen kom.
«Hvordan ble din skolegang?»
Da jeg var liten begynte jeg hos en frøken som eide en liten kolonialbutikk. Vi var fire gutter som satt inne rundt et bord inne i butikken og lærte å lese og skrive. To av guttene vilde ikke gå der så de måtte bæres til butikken hver dag. Jeg syntes det var veldig moro der, jeg. Hver gang det kom en kunde i butikken, måtte frøken ekspedere ham. Jeg var 7 ½ år da jeg begynte på skolen. Vi begynte kl. 8 og sluttet kl. 14. Vi hadde ikke frikvarter efter hver time. Det var ikke mer enn 2-3 frikvarter hver dag. En dag hadde læreren vår sangtime i et annet rom med en annen klasse, og da satt vi som oftest og leste leksene. Det var to gutter som satt på første benk som var veldig slemme. Den ene het Johannes og den andre het Emil. Johannes gikk ut på gangen og begynte å ringe i skoleklokken. Da kom læreren inn og spurte Emil hvem som gjorde det. «Det var visst noen ute på gangen» sa Emil. Men læreren var visst ikke fornøyd med svaret. Det var en pike som var lei til å sladre og hun sa: «Det var Johannes som gjorde det.» Men du sa det var noen ute på gangen, sa læreren vår. Ja, jeg skulle unnskylde min neste, da Emil. Læreren ble så forfjamset av svaret han fikk, at han ikke snakket mer om dette.
«Hadde du noget å gjøre utenom skolen?»
Jeg fikk hjelpe til på en bondegård. Jeg satte poteter og kjørte treskemaskin, som det måtte to hester til for å dra.
«Hvordan var det med lønnen?»
Jeg fikk 3 kroner uka. Jeg begynte på arbeidet kl. 7 om morgenen og var ferdig kl. 8 på kvelden. Jeg fikk altså ca. 5 øre timen. Da jeg kom hjem, fikk jeg gjerne 10 øre av mor til å kjøpe sigar for.
«Blev du det du hadde lyst til å bli?»
Nei, det gjorde jeg ikke. Jeg vilde dra til sjøs, men mor vilde ikke ruste meg ut fordi jeg hadde 4 brødre til sjøs. Men da jeg var konfirmert kom jeg i skomakerlære. Da fikk jeg gratis sko og mat, men ingen lønn. Vi var to læregutter der. Om natten lå vi i ei seng som sto opunder taket, mens 9 svenner arbeidet under oss. Svennene var snilde mot oss. De fortalte og sang så tiden gikk fort.
«Du gikk vel ikke som læregutt der hele tiden?»
Nei, jeg var en tur over til Amerika. Der var jeg i 1 ½ år, men så dro jeg hjem igjen. Jeg begynte som lærer på Døveskolen, og der var jeg i 1 år.
«Hvordan så det ut borte ved Prestehagen den gang, oldefar?»
Jo, fra Sandar Herredshus og til Ragnhildbru var det svarte skogen. Jo det er nok blitt mye forandringer i Sandefjord siden jeg var ung.
Nic. Furu.
Johan Olsen * 8. mai 1868, † 28. april 1969, 101 år gammel.
Litt lokalhistorie fra Nybyen, om naboene Johan Olsen og baker Erland Alfheim
Et av barnebarna, Odd Henning Aasen forteller.
.jpg)
Våre besteforeldre reiste sjelden eller aldri på ferie. Få hadde bil, og livet var preget av nøkternhet sammenlignet med vårt levesett. På lave lønninger greide mange likevel å spare litt så de kunne bygge seg hus. Farmor Marie Charlotte født Olsson og farfar Johan Olsen giftet seg i 1894. I 1905 hadde de seks barn. Farmor var selvsagt hjemmeværende, og farfar var formann i tilskjæreravdelingen på Skofabrikken. De bygde hus, som sto ferdig dette året. Det hadde – og har – adresse Rosenvolds gate 6. Det er huset ovenfor baker Aker (tidligere Alfheims bakeri og konditori) i Nybyen. På 1950-tallet hadde Erland Alfheim behov for å utvide bakeriet, og han spurte naboen, Johan Olsen, om han kunne få kjøpt de meterne med tomt som lå mellom dem. Nei, sa farmor og farfar, det kom ikke på tale. Den delen av tomta kunne han få. Tusen takk sa baker Erland Alfheim, da skal dere få gratis brød så lenge dere lever. Og slik ble det, i tillegg til et varig og godt nabovennskap.
Min far Leif Aasen, som var yngstemann i huset, var jevnaldrende med Alfheim og kjente ham godt. En sommer på slutten av 50-tallet spurte far om han ikke kunne ta med kona en ettermiddag etter jobben og komme ut og besøke oss på hytta, som lå ved Vøra. Og en dag skjedde det. Nå var det sånn at to av mine tanter og onkler også hadde hytter nær oss, så vi var fire fettere pluss min søster. I tillegg var enda en tante og onkel på besøk hos oss, og dermed enda en fetter og kusine. Alfheim kom i varebilen sin. Der lå alt som ikke var blitt solgt i løpet av dagen. Han åpnet bakdørene og sa: «vær så gode unger». Det ble en orgie av skolebrød, wienerbrød, boller og kanelstenger. Vi åt så vi nesten sprakk. Og det ble «finere» kaker på kaffebordet til de voksne på terrassen. En uforglemmelig ettermiddag. Det var tydelig at Alfheims hadde stor glede av å glede andre.
Jeg tror nok at Alfheim også var gavmild mot familier som bodde lenger oppe i gaten, og som ikke hadde all verdens midler å rutte med, slik var miljøet i Nybyen..
Odd Henning Aasen
Kilder
- Haugen, Knut: Sandefjords Historie, bind I, 1928; [1]
- Møller, Halvdan d.e.: Vestfoldminner, bind V, 1943; [2]
- Møller, Vilhelm: Sandar, bind II, 1980; [3]
- Tollnes, Roar L: Huset på Mølleråsen, Sandar Historielag, 1986..[4]
- En hundreåring forteller om håndverksliv og svendevandring: Sandefjords Blad 1968.05.06, s. 3. Digital versjon på Nettbiblioteket.
|
Artikkelen inngår i Sandefjord Lokalhistoriske Senters prosjekt på Lokalhistoriewiki. Wikiens brukere kan fritt redigere og utvide artiklene. Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten. |