Kjeldearkiv:Kulturminnet Smedbrua

Smedbrua på den gamle Kongeveien mellom Drammen og Kongsberg, ei steinhvelvsbru over Fiskumelva bygd i 1767. Den ble fredet som kulturminne av Riksantikvaren i 1960.

Kulturminnet Smedbrua er en artikkel som først ble publisert på Eiker Arkivs nettsider i september 2012, i serien «Månedens kulturminne». Teksten er av Bent Ek.

Smedbruene på Gamleveien

Hovedveien mellom Drammen og Kongsberg er i dag fullstendig lagt om i forhold til den opprinnelige Kongeveien fra 1620-tallet. Fortsatt kan en imidlertid følge den gamle veitraseen så å si meter for meter, selv om den mange steder er asfaltert og andre steder helt forsvunnet. To av de mest opprinnelige punktene er to gamle steinbruer – men heller ikke de er like gamle som selve veien.

Fortsatt snevres den gamle Kongeveien inn til opprinnelig bredde når den passerer Smedbrua. Foto: Bent Ek, 2012.

Da Kongeveien ble anlagt mellom 1624 og 1627, på direkte ordre fra kong Christian IV, var det mange bekker og små elver som skulle krysses. Det ble gjort ved å bygge enkle trebruer. Hvor lenge disse opprinnelige bruene var i bruk vet vi ikke, men mye tyder på at de ble erstattet av steinbruer i 1767. Det året ble det i hvert fall utført et betydelig arbeid for å bygge nye bruer der veien krysset Fiskumelva og Liverudbekken.

På 1980-tallet sto fortsatt den gamle låven og fjøset på plassen Smedbrua.

Det bodde tett med smeder langs Kongeveien – ikke så rart med all kjørsel som foregikk på veien, og hesteskoene ble nok stadig slitt ut. Der veien krysset bekken som var dele mellom gårdene Skogen og Liverud, lå plassen Smedmoen. Den lille steinbrua som ble bygd der fikk navnet «Skogen bru», men kalles også for Lille «Smedbrua». Den store Smedbrua ble bygd der veien krysser Fiskumelva – et spenn på hele 8,3 meter. Rett ved lå boplassen Smedbrua, opprinnelig en husmannsplass under Basserud. Her er det vel litt uklart om det er brua som har gitt navn til plassen eller omvendt. Like ved ligger en annen plass, Tamburhaugen, og «Tamburbrua» skal også ha vært et navn som ble brukt. Men det er altså navnet «Smedbrua» som har festet seg.

Det krevdes dyktige gråsteinsmurere for å bygge bruer av denne typen, men flinke håndverkere hadde Kongsberg Sølvverk nok av. Det skulle både settes opp grunnmurer til hus, forstøtningsmurer på tekniske anlegg og ikke minst vannrenner og demninger. Teknikken med steinhvelvinger er kjent fra hjulstuene – hus som ble satt opp for å beskytte vannhjulene. De måtte ha en åpning nederst i muren der vannet kunne renne ut igjen, og det ble altså løst ved å mure et hvelv. Den teknikken var kjent på Kongsberg alt på midten av 1600-tallet.

Den lille Smedbrua ved gården Skogen kan en passere uten å merke at en krysser ei bru.

På andre halvdel av 1700-tallet var rundt hundre mann sysselsatt med steinbryting og gråsteinsmuring ved Sølvverket. Blant disse ble det altså i 1767 valgt ut et arbeidslag på 24 mann, ledet av Christian Bartlin og Anders Andersen Piel, som skulle utføre arbeidet med Smedbrua.

Vi vet ikke sikkert om dette var den aller første brua som ble bygd med en slik konstruksjon – det er vel sannsynlig at noen av de mindre bruene kan være eldre, uten at byggingen av dem har satt spor etter seg i arkivmaterialet. Dermed blir Smedbrua den eldste dokumenterte steinhvelvsbrua i landet.

Med en lengde på 8,3 meter og bredde på 5,6 meter må det ha vært enbetydelig utfordring å bygge ei slik bru. Alt ble utført som tørrmuring, uten noen form for mørtel som bant steinene sammen, så det må ha vært viktig å velge ut stein som passet godt inn i hverandre, slik at en fikk en tett og god konstruksjon. Det lyktes godt – først etter nærmere 170 år, da biltrafikken hadde begynt å erstatte hestelassene, var det nødvendig med en omfatende reparasjon.

Brua over Liverudbekken er betydelig mindre enn Smedbrua, men har samme konstruksjon.

På 1940-tallet var Smedbrua i dårlig forfatning, og Vegvesenet vurderte å rive den og bygge ei ny og solid bru i betong, ei bru som tålte belastningen av moderne motorkjøretøyer. Det hadde kanskje blitt resultatet dersom dette fremdeles hadde vært en hovedvei. Men Kongsbergveien var for lengst lagt om med ny trasé over Basserudåsen lenger sør, og den opprinnelige Kongeveien – «Gamleveien», som den nå ble kalt – var bare en bygdevei som ble brukt av dem som bodde langs veien. Dermed kunne Veidirektoratet gå inn for å verne de to gamle bruene og sette dem i stand.

Selve restaureringen ble nok dessverre ikke utført akkurat slik den burde – det ble sprøytet inn sementmørtel i hele konstruksjonen. «Arbeidet kunne ha vært gjort penere», innrømmet Vegsjefen i Buskerud. Men Smedbrua ble i hvert fall reddet, og i 1960 ble den fredet.

Mer om den gamle Kongeveien kan du lese i Jo Sellægs bok om “Sølvveien”, utgitt i 2002.

Kilde

• Eiker Arkiv: Smedbrua (månedens kulturminne i september 2012)