Kjeldearkiv:Kvernene ved Holmefoss og deres eiere (Eikerminne 1963)

Kvernene ved Holmefoss og deres eiere av Johan Elster

Gjengitt fra Eiker Historielags årbok Eikerminne 1963, s.3-17

(Side 3)
Av gamle dokumenter som er gjengitt i den store samling av oldbrev som er utgitt under navn av Diplomatarium Norvegicum fremgår at Vestfossen og Vestfosselven i middelalderen het Holmefoss og Holma. Navnene skrev seg utvilsomt fra den bergholmen som lå i fossen, men som nu er sprengt vekk for å gi plass for cellulosefabrikkens utvidelser.

Å dømme etter alle de brev som er bevart om Holmefoss, må den ha vært ett etter datidens forhold verdifullt og meget ettertraktet vannfall. Dette var naturlig da fossen lå beleilig til midt i et rikt jordbruksdistrikt. Ved en holme var den delt i to løp, hvert med flere mindre fall, som var lette å utbygge, men store nok til å drive de kverner som ble satt opp nedover på begge sider av fossen. Allerede før svartedøden herjet i 1349 lå der på sydsiden av fossen 4 kvernhus og 2 kjølner, dvs. hus hvor de lavet malt og brygget øl, og på nordsiden minst 2 kverner. Da vannsagene kom i bruk straks etter 1500 måtte kvernene vike for disse. I 1688 lå der ved Holmefoss bare 2 kverner, men hele 10 sager. Ved Hellefoss, det annet store vannfall på Eiker var det samtidig bare 2 små sager. Hellefoss lå jo også beleilig til, men den var for stor. Med datidens hjelpemidler klarte man ikke å bygge dammer og renner som stod mot vannpresset i flomtiden.

Selv om kornavlen i Norge i årene før 1349 var atskillig større enn den ble de første par hundre år etter at farsotten hadde herjet, har neppe gårdene om Holmefoss dyrket så meget korn at det var behov for 6-7 kverner på stedet. En del av kvernene må ha vært hva vi nu ville kalle handelsmøller. Som vi siden skal se var eierne ofte uten-bygds folk, bosatt i Tønsberg, Oslo, på Braker eller andre steder. De må ha drevet handel med korn, mel og malt og har skaffet seg

(Side 4)
kvernene for å få malt det korn de enten har kjøpt av bøndene eller av utenlandske kjøpmenn. Eller kanskje de selv har hentet det i utlandet. Eiker hørte den gang til Vestfold og vestfoldingene var kjent som dyktige farmenn. Allerede på borgerkrigenes tid og kanskje lenge før foregikk der import av hvete fra England. I sin bekjente tale i Bergen i 1186 takker kong Sverre de engelske menn, som bringer til landet hvete og honning, hvetemel og klede. Dette var vel luksusvarer som gikk til kirkens og kongens stormenn, skjønt hverken hvetebrød, honning eller engelsk klede hører til de ting man forbinder med kong Sverres birkebeinere. I det følgende århundre steg imidlertid folkemengden slik at det også ble nødvendig å innføre brødkorn. Kong Sverre hadde samtidig med at han takket englenderne talt mot tyskerne som bragte vin til landet, men 50 år senere var forholdene endret derhen at kong Håkon Håkonsen ga lübeckerne privilegier for at de skulle bringe korn til landet. Vinteren 1247/48 skrev han til råd og borgerskap i Lübeck og innbød dem til sommeren å sende sine skip til Norge med nyttige varer, særlig korn og malt. Da han ikke fikk svar skrev han på ny i 1248, at han sender sine kjøpmenn og ber om at de får lov til å kjøpe korn og malt.

Det innførte korn gikk særlig til Vest- og Nord-Norge, hvor den tallrike fiskerbefolkning trengte å bytte sin tørrfisk mot mel og malt. Men noe av kornet kom nok også til Østlandet. Danevik og Koppervik var eldgamle losse- og lasteplasser. Her er kornet blitt losset og siden i båter eller mindre skuter fraktet til de nærmeste større kverner ved Mjøndalen og Holmefoss. Av riktig gammelt kunne forresten sjøgående skip komme helt opp til Eiker. Landet lå den gang flere meter lavere enn nu slik at den høydeforskjell som det nu er fra sjøen og opp til Vestfossen ikke eksisterte. Bygden dannet eget skiprede som måtte holde ledingeskip. Dette har hatt sin opplagsplass ved Hokksund, hvor navnene Nøstetangen og Nøsteelven ennu minner derom. Ett nu forsvunnet navn Bussestøen ved Loelven kan tyde på at det også der engang har vært opplagsplass for et skip. Busse var i det 11. og 12. århundre betegnelsen for et bredt og ganske stort krigsskip med utskåret hode i forstavnen. Siden gikk busse over til å betegne et kjøpmannsskip.

På grunn av kvernene dannet der seg ved Holmefoss et lite samfunn av de folk som hadde sitt arbeide der. Straks etter at svartedøden hadde herjet nevnes i gamle brev noen av disse. Det er Dreng og Erik «Myvlnærær» (møllere), Toron spiizsilla, Torald bolle og Ragnhild konen hans. De hadde overlevet mandadauen den store

(Side 5)
og kunne fortelle om hvordan det så ut ved Holmefoss på den tid. De er de første av beboerne ved Holmefoss som nevnes og hvis vi var i stand til å følge deres etterslekt opp gjennom tidene, ville vi kanskje finne flere av deres etterkommere blant de nulevende beboere av Vestfossen. Stedet har derfor gammel tradisjon som industristed, kanskje som ett av landets aller eldste, selv om navnet Vestfossen er av forholdsvis ny datum.

Like inntil Vestfossen ligger som bekjent gårdene Foss (Fossesholm) og Fåsen. Derav ligger Fåsen på nordsiden av elven. Navnet skrives også Fosen og ble i middelalderen skrevet Fossina, Forsini og senere Fossen og er et såkalt vin-navn, hvorav der på Eiker er flere som Såsen, Vålen og Spæren m. fl. Foss på sydsiden av elven ble i middelalderen skrevet som nu, men i 1680 lot den daværende eier Gunde Lange gården døpe om til Fossesholm. Foss er dog fremdeles det som ennu brukes av stedets folk.

Mens Fåsen alltid har ført en ubemerket tilværelse, har Fossesholm vært en av landets mest kjente og omskrevne gårder. På grunn av navnelikheten tror imidlertid ikke lokalkjente forskere at den gamle gård Fossina eller Fossen er den samme som Foss. Av den grunn blir det statlig hevdet at Foss har tilhørt Guttorm Rolfsen og hustru Asgerd på Berg, Kane-etten og Mariakirken i Oslo, mens det var Fåsen som tilhørte disse. Feilen er påvist bl. a. av Tord Pedersen, men den finnes i så mange trykte kilder at den stadig dukker opp igjen. Den finnes også i den korte fremstilling av Fossesholms historie som gårdens forrige eier lot utarbeide og henge opp i storsalen på Fossesholm.

En vesentlig del av bebyggelsen ved Holmefoss kom til å ligge på en av Fåsen-gårdenes grunn. Etter denne gård Vest-Fåsen kom tilslutt hele stedet til å få navn. Da det gamle navn Holmefoss etterhvert gikk i glemmeboken, gikk man ut fra at det nye skrev seg fra fossefallet og Vest-Fåsen ble i skrift og tale til Vestfossen. De øvrige Fåsen-gårder har imidlertid beholdt den gamle uttale av navnet.

De eldste dokumenter om Holmefoss som finnes gjengitt i Diplomatariet er nr. 298-300 i bind III. I det første kunngjør 6 menn at de var på Berg hos Gaute Håvardsen tirsdag før Pålsmesse i kong Håkons fjerde regjeringsår (22. jan. 1359). Der møttes Jon Bjarnesen og Elling Reidarsen angående en kvernfoss og kvern som lå på sydlandet ved fossbroen, det neste huset og det nedre kvernlegret. Disse sa Elling at han hadde kjøpt av Tollef a Eikaberg. Som vidner førte han Dreng og Erik, myvlnærær og Toron spiizsilla. De svor på boken (bibelen) og vidnet at Torstein bonde a Lunde hadde eiet

(Side 6)
nevnte foss og kverner og etter ham hans kone Angerd inntil hun døde i «mandavda svamaret dæt stora».

Ifølge de to øvrige brev som er utstedt omtrent samtidig med det første førte også Jon Bjarnesen to vidner, Torald bolle og Ragnhild konen hans. De svor også på boken, men vidnet at det var Ole og etter ham hans sønn Bjørn som hadde eiet den samme foss og kverner til odel og eie og ikke viste de at disse var gått fra dem. Elling Reidarsen nevnes ellers ikke i brev fra Eiker. Ifølge et brev utstedt i Tjølling 1355 hadde han kjøpt 5 øresbol og et ørtugbol i Søndre Foss av Tord Stanasen. Den samlede skyld av Søndre Foss er 100 år senere 3 markebol. Da et markebol deltes i 8 øresbol à 3 ørtugbol, vil det si at Elling kjøpte omtrent 1/5 av gården. Hans motpart Jon Bjarnesen nevnes i flere brev. Han kalles også Jon Bjørnsen og Jon a Fosse. Da det for ham gjelder å bevise at kvernfossen har tilhørt Bjørn og Ole som odel, må man gå ut fra at disse har vært hans far og farfar. Disse blir da de første kjente eiere av Foss. Jons far Bjørn er muligens strøket med i manndauen. Mens alt lå nede etter far-sotten er kvernene forfalt og Tollef har tilegnet seg disse og solgt dem til Elling Reidarsen. Eller kanskje forholdet er omvendt og at det er Jon som vil ha tak i kvernene som ligger ved hans gård. Det ser ut til at vi har et eksempel på hva der siktes til når det i «Kongespeilets» kapitel om «Uår» heter at «gods og eiendom blir tatt fra den som før eide det med rette, og at den får det, som best kan rive det til seg. Da slipper alskens ulykker løs i landet og manndrap og rettssaker øker. Bønder og almue blir selvrådige og ulydige og akter seg lite for lovbrudd — enten sværger de falske eder eller vidner de falskt».

Hvor mange mennesker som døde i peståret vet man ikke, men av de pavelige inntekter fra Norge synes framgå at befolkningen gikk ned med en tredjedel. Selv om dette er mindre enn man etter alle sagnene skulle tro, er det dog en dødlighetsprosent så stor at vi vanskelig kan gjøre oss et begrep derom og sikkert nok til å bringe forstyrrelse i eiendomsforholdene. Av andre brev kan sees at folk uten videre satte seg i besiddelse av gårder hvis eiere var døde i pesten. Hvordan det gikk med Jon og Ellings sak vet vi ikke. Men det ble ikke den siste sak om Holmefoss.

I 1391 var Jon på Braker og makeskiftet med Astrid Reidarsdatter, muligens en slektning av Elling. Jon fikk en mylnustøde og tredjedelen av et annet i Holmefoss mot 7 øresbol i Nordre Austad, samt 12 øresbol i Søndre Foss mot like meget i Nordre Solberg i Haug. Jon nevnes mellom 1358 og 1398 og må ha vært en framstående mann i

(Side 7)
bygden. Da eikværingene i 1396 ikke greide å betale det ledingeskip som de i 1394 hadde kjøpt av Gudbrand Erlingsen på Gimsø, gikk Jon Bjarnesen og tre andre i borgen for riktig betaling. Skipet skulle betales med 60 gangende naut og 50 pund malt. De øvrige kausjonister var Dyre Grundesen, Erling Tjostulfsen på Vålen og Ogmund Olafsen på Horgen. Skipet ble ikke betalt og i 1400 ble Erling og Ogmund av lagmannen i Tønsberg dømt til å betale hva det stod igjen av kjøpesummen. Jon og Dyre nevnes ikke, så de har enten betalt sin del eller de er døde i mellomtiden.

En samtidig av Jon på Foss var hustru Asgerd Aslaksdatter på Berg. Hun var datter av Aslak Steinarsen på Skanør i Borre og søster av biskop Øistein i Oslo. Hun var først gift med Rolf Saulesen på Berg. Han hadde av Jokel Ugestsen på Ringerike kjøpt de tre Fåsen-gårdene, herr Jons, Eilifs og Asbjørns (D. N. III 494) og dermed skaffet seg interesser i Holmefoss. Ved Rolfs død ble Asgerd eier av Berg og av et senere brev sees at hennes tredje ektefelle Guttorm Rolfsen lot bygge en kverndam i Holmefoss. Da deres datter Turid giftet seg med Torald Kane fikk hun i heimanfylje en rekke gårder, deriblant også Fåsen. Men det var bare en liten del av alt de jordegods som Guttorm og Asgerd eiet. Foruten på Eiker hadde de eiendommer i Vestfold og i Bohuslen. På Eiker hadde de foruten Berg gårdene Temte, Åsen i Milesviken, deler i Mjøndalen og fossen der, søndre Vinsvold, Såsen, hele Fiskum gård og Østerud med flere ødegårder på begge sider av Eikern, dertil parter (landskyld) i flere andre. Når de var interessert i å kjøpe gårder som lå øde og ikke ga noen inntekt (forpaktningsavgift) så må det ha vært for den skog som lå til disse gårder. Sin rikdom har de sikkert skaffet seg ved tømmerhandel. De har solgt bjelker, sperrer, huggne bord og annet trevirke til de utenlandske skippere som hver sommer kom til Kobberviken og kanskje har de også sendt lasten til utlandet med egne skip. Gamle engelske tollister viser at det på den tid hver sommer kom flere norske skip til byene på Englands øtskyst lastet med bjelker, bord, tønnestav og andre varer.

At både tømmersalg og fløtning fra gårdene ved Eikern var igang allerede før Guttorms tid er sikkert. Nettopp om et salg derfra er bevart landets eldste kjente tømmerkontrakt. Den er utstedt i Tønsberg 17. juni 1340 og går ut på at Loden på Holte solgte til Kitel Audunsen 100 sperrer 16 alen lange og en hånd brede på hver kant i den smaleste enden og 6 tylfter flatved å levere i Kobberviken i god vare nestkommende Marimesse. Halle på Hakavik gikk i borgen for at lasten skulle bli levert. Hvis ikke skulle han betale Kitel så

(Side 8)
mange penger som gode menn i Tønsberg tyktes rimelig. Dessverre for Halle leverte ikke Loden lasten og de gode menn i Tønsberg måtte tatt godt i for Halle kunne ikke betale hva de tyktes rimelig. Han måtte gi Kitel pant i sin gård og det endte med at lagmannen tildømte denne gårdparten.

Guttorm Rolfsen på Berg døde antagelig i 1415, da han det år ga 17 øresbol i Hamre og alt han eiet i Hostvet til Haug kirke for at der skulle holdes messe for hans og Asgerds sjele 8 dager før Bottolfsdag hvert år. Hans hustru Asgerd levet til hen imot 1440. Hun nevnes første gang i 1371 og var da allerede enke etter Rolf Saulesen. Denne er muligens død i den farsott som det år herjet på Østlandet og som siden ble kalt den lille manndauen. Asgerd må derfor være blitt svært gammel. Men så gammel, at hun var mor til Svein Rolfsen, slik som Nils Johnsen skriver i sin bok «Eker», var hun neppe. Svein nevnes nemlig som prest i Haug allerede i 1371.

Mellom Guttorm og Jon Bjarnesen på Foss ser det ut til at for-holdet har vært godt. Jon er flere ganger tilstede på Berg, hvor han sammen med Guttorms svoger biskop Øistein og lensherren Bengt Nicolaisen på Sem bevidner gårdkjøp for Guttorm. Fullt så godt har neppe forholdet vært mellom Jons sønn Håvard Jonsen og hustru Asgerd og Bengt Nicolaisens sønn Guttorm Bengtsen. Denne som også var lensherre på Eiker og medlem av rikets råd hadde i 1425 stevnet Håvard til tinget på Hedenstad (D. N. VII. 378), hvor han lot lensmannen Erik Halvorsen avhøre 5 vidner. Det gjaldt en voll som lå »sønden Holmefoss, både ovenfor Bergene, nest brukene og så nest nedenfor utenom Stolpina og så opp til Grindene». Etter denne «greie» beskrivelse å dømme må vollen ha ligget omtrent der hvor Fabrikkgaten og papirfabrikken nu ligger. Stolpina må ha vært en kvern bygget på stolper ute i fossen og grinder var den gang betegnelsen for en inngjerding hvor de i beitetiden hadde husdyrene gående om natten til beskyttelse mot udyr.

De første vidner var Halvor Eivindsen, Kettil Eriksen og Halvor Trondsen, som vidnet at deres fedre hadde sagt at de på vollen hadde sett 5 stuer og 2 kjølner som lå til kvernene som nevnes: Bjørnefoss, Fruens hus, Munkekvernen og Stolpina. Halvor Eivindsens far hadde vært 20 vintre gammel og Kettils far 7 i store mannedauen. Kettils far hadde fra barndommen og til han giftet seg tjent Jon a Foss. Ingen av dem hadde hørt at noen omaget nevnte voll eller Munkekvernen. Neste vidne var Unna Toraldsdatter som også hadde sett de 5 stuene og de 2 kjølnene. Hennes far hadde eiet en liten part i Foss og hun var 4 år i store mannedauen. Siste vidne var Halvor

(Side 9) Wasteensen som var vokset opp ved Holmefoss og var 9 år i store mannedauen. Han hadde heller ikke hørt at noen gjorde krav på vollen eller Munkekvernen. Håvard ble oppfordret til å føre sine vidner, men hadde ingen. Vi får ikke vite hvordan det gikk, men Munkekvernen tilhørte 50 år senere Torgaut Bengtsen på Sem, så Guttorm har sannsynligvis vunnet.

I 1433 hadde Håvard Jonsen igjen en sak om Holmefoss. (D. N. VI 447). Da var hans motpart Rane Ormsen som ser ut til å ha overtatt den del av fossen som Rolf Saulesen på Berg fikk ved kjøpet av Fåsen. De møttes St. Bottolfs aften (16. juni) i den nederste kvernen, hvor der ble lest et domsbrev hvoretter de hver skulle møte med 6 mann for å få tvisten løst. Rane hadde sine 6 med seg. Håvard hadde ingen, men ville heller ikke la de 6 som var tilstede avgjøre saken. Hustru Asgerd som da var enke for tredje gang var også tilstede. Hun spurte Håvard om han ville vedstå den bygging som hennes husbond Guttorm Rolfsen hadde gjort i fossen. Det var Håvard villig til og Rane førte så 3 vidner som svor full ed og vidnes at de var med da Guttorm lot legge dammen og at den nu ikke lå lenger ut enn før, men heller dro seg inn enn ut. Da de målte viste den seg å være 9 alen kortere enn opprinnelig bygget. Det var lensmannen Jon Nilsen som tok opp vidneprovene. Håvard hadde intet lovlig motekast.

Håvard ga seg dog ikke og 11. februar 1434 (D. N. VI 451) hadde han stevnet Rane til det alminnelige våpenting på Kirkeberg. Da Rane spurte hvorfor han var stevnet svarte Håvard at det var for den store dammen som Rane hadde bygget syd i hans foss med urette. Rane mente han var i sin gode rett og tilbød å gjøre Håvard slik rett som dannemenn tyktes være riktig. Saken ble utsatt til ny stevning og vi får heller ikke denne gang vite hvordan det gikk.

Amund Sigurdsen Bolt, den kjente leder av opprøret mot Erik av Pommeren i 1436 eiet også et kvernfall i Holmefoss. Dette makeskiftet han i 1437 (D. N. III 738) bort til Rane Ormsen mot 1 markebol i Rud i Fiskum. Faldet som sies å ligge «i Holmæfoss nørda wæghin oc nestæ i foshenom nædhan fore hwstru Asgerdzs hws» selges av Amund «med wermodir mina radæ oc samtykt». Dette er av historikeren G. Storm tydet derhen at hustru Asgerd var Amund Bolts svigermor og at han var gift med hennes datter i annet ekteskap Ingerid Torbjørnsdatter. Slektsforskeren Sollied hevder imidlertid at dette er feil og at Amund var gift med Eline Eriksdatter. At han ikke var gift med Ingerid Torbjørnsdatter er riktig for hun levet som enke på Eiker i 1446, mens Amund levet i Sverige ennu i 1450. Det fossefall som Amund bytter bort er imidlertid utvilsomt det samme

(Side 10)
som Håvard Jonsen kranglet med Rane Ormsen om og det hvor Guttorm Rolfsen hadde bygget dam. Det ser derfor ut til at Rane må ha overtatt fallet allerede noen år før og at byttebrevet mellom ham og Amund Bolt bare er en bekreftelse på et makeskifte som har funnet sted tidligere. Det er derfor sannsynlig at Storms fortolkning er riktig og at hustru Asgerd virkelig var Amunds svigermor. Men han må ha vært gift med en nu ukjent datter. Gjennom dette giftemål er han blitt eier av fallet i Holmefoss. Hun må imidlertid være død før 1437 slik at det derfor er nødvendig med hustru Asgerds samtykke til at bytte bort fallet.

Den 11. mai 1444 utsteder Håvard Jonsen på Foss et brev (D. N. V 421) hvorved han gir sin datter Gunnild 3 markebol i nordre Foss og hele den kvernfossen han eiet i Holmefoss «a nordre landit». Dessuten fikk hun et hodesølv. Håvard nevnes første gang i brev fra 1389 og i 1396 fungerte han som lensmann. Han førte våpenskjold med samme merke som adelsslekten Galle, en sparre omgitt av to roser og en stjerne, men hans tilknytning til denne slekt er ukjent. Han etterlot seg tre døtre: Gunhild, som fikk nordre Foss var gift med Tord Roarsen, Gudrun som var ugift og en datter hvis navn ikke er kjent som var gift med Nils Jonsen Skak d. e.

Tord Roarsen må være røket uklar med Nils's sønn Jon om arven etter svigerfaren for i 1459 ble der i Tønsberg sluttet et forlik mel-lom dem. Etter dette skulle Jon ha tre, Tord to og Gudrun Håvardsdatter ett markebol i Foss. Jon skulle betale Tord 12 mark sølv og dessuten gi Ingeborg Sigurdsdatter 8 alen klede til en kjortel. Tord skulle være kvitt all landskyld og åbu til forliksdagen. Han skulle ha sin svigerinne Gudrun hos seg og være hennes verge og når hun døde ta arv etter loven. Om han ville skulle han få leie Jons del av Foss og betale ham årlig 1 1/2 pund malt og mel i landskyld.

Turid Guttormsdatter og Torald Kanes søn, Gaute Kane ble antagelig eier av Berg etter mormoren, men hverken han eller hans far synes å ha forstått å ta vare på de store verdier de dels arvet og dels giftet seg til. Både far og sønn solgte og pantsatte meget av sitt jorde-gods, ja like inntil sølvtøy. Gaut. enke Margrethe Johansdatter måtte etter hans død la pantehaverne overta flere gårder. Hvordan det gikk med Berg vites ikke. Hun ble siden gift med vebneren Mathis Pedersen og av ham kjøpte Jon Nilsen Skak i 1469 noen gamle hjemmelsbrev om en kvernfoss i Holmefoss. Betalingen var et halvt halvstykke klede. Det var vel alt som var igjen av Guttorm Rolfsens interesser i fossen.

Jon Nilsen Skak bodde ikke på Foss, men i Tønsberg, hvor han

(Side 11)
omtales som lagrettemann i årene mellom 1447 til -74. Han kalles i de senere år Jon Skak a wåpn. Han døde antagelig i 1478, da der det år ble gitt 3 øresbol i Haugerud på Modum til presten på Heggen for Jon Skaks sjel.

Jons del i Foss gikk til hans datter Åse gift med Nils Tormodsen. Denne som var sønn av lagmann Tormod Jonsen i Tønsberg, var byfogd og rådmann i Tønsberg. I 1503 ble han adlet av kong Hans og førte siden vebnertittelen a wápn. Han levet ennu i 1514 og er stamfar til den yngre Skakslekt som førte som våpenmerke tre røde hummerklør i et sølvskjold og på hjelmen en harniskkledt arm vepnet med et sverd. Nils Tormodsen og Tord Roarsen ble også uvenner om Foss og det ble et uvennskap som varte livet ut. I 1482 var deres sak fore ved lagtinget i Oslo, hvor lagmennene fikk dem forlikt. Nils skulle overlate Tord ett markebol i Foss og beholde to som Tord skulle bygsle for ett pund malt eller mel. Forliket holdt ikke og i 1495 avsa biskopen i Oslo, Jon Pålsen, rikets kansler, ridderne Knut og Odd Alfsen samt lagmann i Oslo Erik Eriksen dom i saken. Etter forliket i 1482 skulle Tord ikke gjøre Nils noe forfang på hans kverner. Men Nils fremla vidneprov for at Tord demte vannet fra Nils's og til sine kverner, slik at Nils ikke fikk noen inn-tekt av sine. Nils la også fram forliket av 1459 mellom Jon Skak og Torcl, hvoretter Jon skulle betale Tord 12 mark. Men Tord påstod han ikke hadde fått disse pengene. Nils kunne imidlertid framlegge brev om at pengene var betalt. Da Tord således hadde dulgt at han hadde fått betalingen og ikke hadde holdt forliket ble dommen, at Nils skulle ha tilbake det markebol i Foss som Tord hadde fått ved forliket i 1482.

I 1485 finner vi en ny fosseeier. Det er Asbjørn Olafsen som i et brev utstedt på Nesthorne (N. N. II 929) selger en kvernfoss og en sledestø i Holmefoss til Kolbein Tormodsen. Den sies å ligge på sydsiden av fossen, men nord for Munkehusene. Året etter var Kolbein på Foss og solgte da fossen og sledestøen samt hele Holmen med dam og damstokk til Tord Roarsen. Det solgte sies å være Gunhild Håvardsdatters odel. Grunnen til salget er vel at Tord har gjort denne odelsrett gjeldende.

Det siste vi hører om Tord Roarsen er i et brev fra 1505 (D. N. VII 525) da han sammen med sin svigersønn Ulf Herbrandsen samtykker i et jordbytte angående Spæren. I dette hadde også hans foreldre i sin tid samtykket, så det ser ut til at han har vært fra eller i all fall har hatt odel til Spæren. Hans hustru Gunhild overlevet ham og i 1519 er Nils Tormodsens sønn Jon, som skrev seg til Jomfruland

(Side 12)
og førte morfarens slektsnavn Skak, på Foss. Han får da av sin gamle frende brev (D. N. II 1060) på en kvernfoss som ligger på nordsiden av Holmefoss, jevnsides og nordenut for den foss Jon allerede eiet og har begge disse felles damstokk. Seks mann skulle verdsette fossen og Jon skulle gi verdien til sjelemesser for Gunhild og hennes foreldre. Det var vel den samme fossen som hennes mann i så mange år hadde kranglet med Jons far og bestefar om. I brevet sies Jon Skak som var Jon Nilsens morfar å være Gunhilds søstersønn. Gunhild var altså søster av Jons oldemor og må ha vært mellom 90 og 100 år. Det var 75 år siden hun i 1444 fikk Foss av sin far.

Tord og Gunhild kan ikke ha etterlatt seg noen sønn for svigersønnen Ulf Herbrandsen overtok nordre Foss. Han nevnes i brev fra Eiker mellom 1505 og 1543. Han stod på en bedre fot med eierne av søndre Foss enn svigerfaren hadde gjort. Etter Jon Nilsen Skak var hans sønn Nils Jonsen Skak som skrev seg til Ulefoss og dels til Kaupanger blitt eier av søndre Foss. Den 26. oktober 1540 satte han og Ulf opp brev (D. N. VII 740) om en regulering av grensene mellom gårdene som Ulf og Jon Skak tidligere var blitt enige om. Til søndre Foss skulle høre: Bredejordet, hvor gjerdet skulle flyttes en halv favn ned i engen, Ronejordet, hvor gjerdet skulle flyttes et mål syd i marken, Bjørnengen og et fiske utenfor og nedenfor Holmen. Dessuten skulle Jon ha fri slepevei til sin sag for tømmer og bord. Nordre Foss skulle ha Langjordet, hvor gjerdet skulle flyttes syd til Kjølnen og engen Appeledokken. Videre skulle Ulf få to fiskesleder som før lå til begge gårdene. Han skulle også ha fri vei til sine sager og kverner.

Dette er første gang der i de gamle brev om Holmefoss omtales sager ved fossen, men helt nyanlagte var de neppe. I lensregnskapet for Akershus nevnes i årene 1528-29 sagbord og sagdeler fra bygdene rundt Drammen. Det later til at det da allerede var alminnelig å betale bøter og skatter med sagbord. Ifølge regnskapet over sagefald

(Side 13)
(bøter) for Eiker 1529 betalte bl. a. Gunnulf Kaartvet 2 sagbord i tingvide dvs. for ikke å ha møtt på tinget, mens hans nabo Anfinn Stablum betalte 1 tylft huggne bord for samme forseelse. Truls Alfsen på Skjøl betalte 2 tylfter sagbord for semiærowff dvs. forliksbrudd og Oluf Engelbrektsen på Eknes måtte ut med hele 5 1/2 tylft sagbord for tyveri. Loden sagmester betalte 1 1/2 tylft sagbord for slagsmål, mens biskop Magnus's sagmester på Modum måtte betale 5 tylfter for samme forbrytelse. Enten det nu var større forbrytelse å slåss for ham som var biskopens tjener eller fordi han var en værre slåsskjempe enn sin kollega Loden.

Det ser etter dette ut til at der i 1529 må ha vært sager i drift flere steder på Eiker. Når de første sager ble bygget her til lands vet man ikke og heller ikke hvordan de lærte å bruke vannkraften til driften av sagene. Eikværingene kan ha lært det av hollenderne som de handlet med i Kobberviken og som i sitt hjemland hadde sager drevet med vindmøller. Eller kanskje har eikværingene selv sett slike sager under reiser i utlandet og funnet at de måtte kunne drives av kvernenes vannhjul. At folk på den tid tok seg utenlandsturer var ikke noe usedvanlig. Tvertimot det var så alminnelig at riksrådet i 1490 fant det nødvendig å sende ut forbud mot «den almindelige og fordervelige skik som mangesteds bruges her søndenfjelds i saa maade at landbønder og bokarle have og bruge sine egne store skib med hvilke de fare og seile udenlands med sperrer, bord, legter, salt og andre varer til forsømmelse af agerbruget.» At eikværingene også var med på den fordervelige trafikk å reise utenlands framgår av det nevnte regnskap over bøter for 1529, hvor vi finner to som har måttet bøte for å ha seilt med hollenderne.

Av en sak Jon Nilsen Skak kom opp i ser vi at også eierne av Foss også gjorde sjøreiser. Hans far Nils Tormodsen kom i strid med Oluf Ottesens (fru Inger til Østråts bror) fogd Olav Jensen om noe sølv som Nils hadde hatt til forvaring for Olav. Nils påstod at det var blitt røvet fra ham av en fiende på en sjøreise og mente å kunne føre bevis for det. Abbed Nils i Olavsklosteret i Tønsberg som Olav tilkalte som megler, uttalte etter å ha hørt partenes forklaring, at «Olav skulde tiltale Nils Tormodsen med lov og rett og ikke yderliger feide på hannem eller nogen av hans». Samme dag, det var 17. juni 1513 var lagmann Jon Jensen, borgermester Eilif Borgersen og flere gode menn ute på Stensarmen i Tønsberg. Der var også Olav Jensen og Nils's sønn Jon. Da sier lagmannen til Olav: «Her er Jon Nilsen og vil vite, om han kan lide på de ord som I tilsagt mig.» Da bød Jon lov og rett for seg og rakte ham hånden, men Olav ville

(Side 14)
ikke ta den. Alle de andre ba da Olav gi Jon hånden og la alt bli som avtalt. Men Olav ville ikke og unnsa Jon Nilsen. Da ble denne sint og sa: «Meden det kan ei betre være, da er det så godt nu som en anden gang» og dermed stakk han Olav i skulderen med sin daggert. Olav synes å være død som følge av stikket. Han var i et hvert fall død da abbeden og lagmannen 10 måneder senere satte opp brev om begivenheten.

Ulf Herbrandsen og Nils Jonsen fikk liten glede av forliket i 1540 om grensereguleringen mellom Fossgårdene for få måneder etter opp-trådte på Eiker den mann som kom til å slå under seg hele Holmefoss med kverner og sager, begge Fossgårdene og mange andre gårder i bygden. Det var kongens høvedsmann på Akershus dansken Peder Hansen, som senere er gitt tilnavnet Litle eller Basse. Selv skrev han seg alltid Peder Hansen. Han som ble skyld i at så mange av Eikers bønder måtte selge sine gårder og siden i 2-300 år sitte som leilendinger, der måtte arbeide som sagfolk, tømmer- og lassekjørere for ham og hans etterfølgere på Foss og Sem.

Peder Hansen stammet fra en temmelig beskjeden adelslekt på Sjælland og kom til Norge som kjøgemester hos den lite ansette biskop Hans Mule i Oslo. Etter biskopens død fikk han på urett-messig måte satt seg i besiddelse av et par små len og greide i 1536 å bli utnevnt til høvedsmann på Akershus. Året etter ble han gift med en av fru Inger til Østråts døtre Jomfru Ingeborg Nilsdatter. Dermed var han blitt en av de mektigste menn i landet. Han var en meget dyktig mann som forstod å utnytte forholdene, men som heller ikke vek tilbake fra å bruke trusler eller tvang for å nå sine mål. Straks han var kommet til Akershus anla han for kongens regning vannsager ved Akerselven. Men fant snart at han også burde skaffe seg slike for egen regning. Ulykkeligvis for Eikers bønder ble det Holmefoss og Foss han valgte som sentrum for sin virksomhet. Det begynner med at han den 16. mars 1541 får skjøte på kronens to gårder Sem med kvernfoss. Samme dag får han også av kongen stadfestelsesbrev på makeskifte med prost Morten Krabben om Maria-kirkens to gårder Fossen, dvs. Fåsen «og ligger begge gårder sammen med 2 stuer, som Alf og Oluf nu bo i, gir årlig til landgilde 3 1/2 pund malt, mot Hauger i Vestby.» Videre tillot kongen, at han av hospitalet i Tønsberg byttet til seg Lillefossen med den kvernfoss som lå til denne gård.

Denne dag, den 16. mars 1541 er vel den mest bemerkelsesverdige i Eikers historie. Neppe har noen annen begivenhet hatt så store og langtrekkende virkning for bygdens befolkning som det at Peder

(Side 15)
Hansen ble eier av Sem og Fåsengårdene og dermed begynte sin virksomhet i bygden.

Siden gikk det slag i slag med eiendomskjøp inntil han i løpet av et par år hadde lagt under seg hele Holmefoss og en lang rekke gårder og dermed dannet et gods med Foss som hovedgård. I de mange av hans kjøpebrev som er bevart heter det så smukt at det er et vennlig salg eller makeskifte som er skjedd etter fri vilje og med velberådd hug. Men dette er sikkert bare en form som han var smart nok til å bruke. Når man vet hvor inderlig bøndene den gang og senere hang ved sin jord virker det meget mistenkelig at så mange av bygdens beste bønder så å si i flokk og følge møter opp på Foss og selger sine gårder så fort som Peder Skriver og lagrettemennene greier å sette opp salgsdokumentene. I disse er gjerne også tatt med en bestemmelse om at selgeren skal tilintetgjøre sine eventuelle hjemmelsbrev slik at disse ikke skal kunne brukes til skade eller forprang mot Peder Hansen. Selgerne må også forplikte seg til hvis den solgte eiendom — thett gud forbiude — skulle bli kjøperen eller hans arvinger fratatt ved kirkelov, landslov eller noen annen rettergang å skaffe ham like god eiendom istedet innen 6 måneder og forøvrig holde ham skadesløs.

Foruten de kvernfall som tilhørte eierne av Foss, Sem og Fåsen var det også noen som tilhørte enkelte av bøndene i nabolaget. Den foss som hadde tilhørt Rane Ormsen kalles hundre år senere Ranefoss og er da delt på flere eiere som må være etterkommere etter Rane. Den første av disse som solgte til Peder Hansen var Truls Alfsen. Den 18. november 1541 makeskiftet han til Peder Hansen en fjerding i fossen mot en fjerding i gården Skalpe. Truls bodde da på Hals, men omtales noen år senere som boende på Skjøl. Med sin hustru Sissel Olafsdatter hadde han dessuten fått nordre Såsen. Parten i Ranefoss hadde han 10 år tidligere byttet til seg av Trygg Engebrektsen og Erik Syversen og disses hustruer Liva og Ulvilla Sebjørnsdøtre. Trygg bodde på Ullern, men eiet også Krekling. Han var en framstående mann i bygden og nevnes ofte som lagrettemann. Hans svoger Erik kalles også Erik Bruse og bodde han vistnok på Horne. Liva og Ulvilla var døtre av Sebjørn Svendsen, hvis bror Gudulf Svendsen på nordre Spæren også eiet kvernfall i Holmefoss.

Dagen etter at Peder Hansen hadde handlet med Truls Alfsen byttet han til seg en annen fjerding i Ranefoss fra Torleif Guttormsen mot en fjerding i nedre Nedberg. Fallet hadde Torleif fått med sin kvinne Margit Olafsdatter, datter av Olaf Simensen og Sigrid Ranesdatter. Da det av brevet synes å framgå at det er samme fosse-

(Side 16)
fall som Rane Ormsen byttet til seg av Amund Bolt, må man gå ut fra at Sigrid har arvet fossen etter sin far og at den er blitt delt mellom hennes barn.

Gudulf Spærens sønn Arne Gudulfsen sammen med sin stedsønn Tore Olafsen og Torger Kjeldsen Spæren var 13. desember 1541 på Akershus hvor de solgte til Peder Hansen en kvernfoss som kalles Smørhettestrømmen i Holmefoss og som deres foreldre hadde kjøpt. (D. N. VII 754). Samme høst solgte også Nils Jonsen Skak søndre Foss med tilhørende fossefall til Peder Hansen og sommeren etter måtte Ulf Herbrandsen overlate sin del av Foss, «som aarliigen giifuer wdi landschyldt fempthen liispundt meell oc fempthenn liispund malt». «Mett all syynn rette tiilliigelse som ther nw tiilliiger oc aff Arildz tidt tillleyet haffuer quernefosser sauestedt strøme: skog mark, ager eng feganng fiiskevandt wott och tiurfft jnttiidt wndertagett i nogenn mode.» I bytte fikk Ulf nordre Temte, 40 lod sølv og ledisk klede til en kjortel til seg og sin kone. Brevet som er av 6. juli 1542 (D. N. VII 758) er utstedt av Ulf med samtykke av hans hustru og svigersønn Tore Bjørnsen. Det er holdt i jegform, men inneholder alle de vanlige bestemmelser som Peder Hansen bruker, så det er nok satt opp av ham eller hans skriver. Ulf Herbrandsen nevnes ikke etter at han hadde solgt Foss, så han er muligens død snart etter. Han har hatt tre døtre, hvorav en var gift med Tore Bjørnsen, som eiet en av Spæren-gårdene. En må ha vært gift til Lier og være mor til den Sten Mogensen som i 1533 var med og forsøkte å ta Foss fra Peder Hansens enke. Ulfs tredje datter Gunhild var gift med Hellik Halvorsen som eier søndre Spæren. Hennes og Helliks samtykke til kjøpet av Foss hadde Peder Hansen sikret seg allerede før kjøpebrevet ble utstedt. Den 1. mai 1542 lot han lensmannen Reidar Olafson på Aker og fire lagrettemenn sette opp brev (D. N. VII 756) om at Hellik og Gundhild på lensmannens forespørsel hadde uttalt at de ville samtykke i det gårdbytte som Gunhilds far hadde avtalt med Peder Hansen.

Foruten de nevnte gårder og fossefall kjøpte Peder Hansen en rekke gårder på Eiker, særlig gårder med skog. Det gjaldt å skaffe tømmer til de sager han hadde kjøpt og til de nye han lot bygge i Holmefoss. Han gjorde Foss til sin hovedgård og bodde der når han ikke oppholdt seg på Akershus. I de 10 år lian kom til å virke på Eiker har det sikkert vært en livlig virksomhet ved Holmefoss. Først med bygging av nye hus på gården, nye sager med dertil hørende dammer og renner og siden ved alle sagene. Men med de gamle kverner var det slutt. Bare en kvern eller to ble beholdt for å dekke

(Side 17)
Foss og de tilliggende gårders behov for maling. Den ene av disse Fossmøllene ble forresten holdt i drift helt til i begynnelsen av dette århundre og kom således til å overleve sagene som forrige århundre måtte vike for en ny industri, treforedlingsindustrien som tilslutt ble enerådende ved fossen.

Peder Hansen døde i 1551 og så snart han var borte begynte flere av dem som hadde solgt sine gårder til ham å røre på seg. De ville ha sine eiendommer tilbake. Men hans enke fru Ingeborg Nilsdatter var ikke for intet datter av den jordgriske fru Inger. Hun klarte å avslå alle angrep og ble sittende i mange år med det gods hennes mann hadde samlet. For søndre Foss gikk det ganske lett. Nils Jonsen Skak til Ulefoss måtte 28. januar 1553 i Oslo utstede et brev (D. N. IV 1132) hvori han i ydmyge ord stadfester sitt tidligere salg av Foss, Holmefoss og Bjørnefoss til Peder Hansen. Til gjengjeld tilga fru Ingeborg ham av sin gode vilje og efter gode menns bønn, «hvad ord og tale» han hadde bedt Iver Jensen til Fritsø, Christiern Munck og Claus Huitfeldt si henne. Det skulle være sagt i drukkenskap. Vi får ikke vite hva ord og tale han hadde holdt, men noen kjærlighetserklæring har det neppe vært og den kostet Skakslekten dens odelsrett til Foss.

Fra Ulf Herbrandsens arvinger slapp fru Ingeborg ikke så lett. Tore Bjørnsen Spæren og hans sønn Olaf Toresen samt deres slektning Sten Mogensen gjorde sin odelsrett til Foss gjeldende, men ved brev av 14. februar 1553 gikk de med på å stadfeste det makeskifte som Ulf hadde gjort med avdøde Peder Hansen. Til gjengjeld måtte fru Ingeborg betale dem 20 lodd sølv. Men i brevet ble det til at hun ga dem det «aff synn gode viille enn vennliig skennck». Peder skriver kunne få sagt det. Dermed var Foss for alltid ute av den slekt som stammet fra Jon Bjarnesen og som i mer enn 200 år hadde sittet på gården. Det skulle gå 270 år før en mann av Eikerslekt igjen satt som eier av Foss. Men den mann, Amund Larsen Besseberg het han, fortjener en egen artikkel.