Kjeldearkiv:Minner fra krigen 1940-1945 i Lillestrøm: Fritidsaktiviteter under krigen.

Dette er en gjengivelse av en artikkel eller del av artikkel som i ettertid er blitt lagt ut på Nettbiblioteket. Lokalhistoriewiki dupliserer som hovedregel ikke lenger tekster fra Nettbiblioteket, men oppfordrer i stedet til å bruke sitater og lenker.

I forbindelse med frigjøringsmarkeringen i 1995 ga Skedsmo kommune ut et hefte med minner fra krigsårene 1940-1945. Bidragsyterne var medlemmer i Lillestrøm historielag. Teksten nedenfor er skrevet av Reidun Glømmi.

Fritidsaktiviteter under krigen.

Det var ikke mange tilbud på fritidsaktiviteter under krigen, og ofte var det portforbud om kvelden slik at vi ikke kunne gå på besøk til venner. De fleste forsamlingslokalene var besatt av tyskere, og det var dessuten ikke lov til å drive organisasjonsarbeid, og alle organisasjoner ble nedlagt. Den eneste aktiviteten som økte under krigen, var møtevirksomheten i de kristelige menighetene i Lillestrøm og Strømmen, og dem var det mange av. Det var heller ikke lov til å holde åpne dansetilstelninger, oppføre teaterforestillinger eller konserter uten på forhånd å ha fått godkjent repertoaret. Det ble holdt streng kontroll med at det ikke ble gått utenom det som var oppgitt på forhand. Gikk en utenom, kunne en få stor straff.

Selv om det ikke var lovlig, ble det arrangert en del fester på bortgjemte steder. Jeg var på en del låveball under krigen, og vi hadde det hyggelig, men hele tiden måtte vi være på vakt slik at det ikke ble oppdaget, og ballet foregikk ofte i utløer langt fra folk. Det ble lange strekninger å gå for å delta. Også de private festene måtte holdes i smug, det var ikke lov å samle mange mennesker på ett sted. Det var også viktig at vi holdt arrangementene hemmelig, slik at bare de innenfor kretsen fikk vite om det.

Om sommeren lekte vi oss på de forskjellige løkkene rundt om i Lillestrøm. For det meste ble løkka okkupert av gutta til fotball, og vi jentene måtte stå og se på. Offisielle fotballkamper ble ikke arrangert, men det var en del privatkamper på avsidesliggende løkker og baner, og det var mange tilskuere. Andre idrettsarrangementer ble så vidt jeg husker overhode ikke arrangert av oss som ikke tilhørte NS.

Om vinteren gikk vi mye på ski eller skøyter. Så snart isen la seg på elva, tok vi skøytene på oss og gikk langt nedover Øyeren. Skibakker hadde vi like utenfor døra, Sørumbakkene var ikke bebygd før lenge etter krigen. Det gikk også an å gå på ski i gatene, for trafikken var liten. Det var jo blendingspåbud og ikke mange hadde kjøretillatelse eller noe å kjøre med.

Ofte tok vi en fiskekjelke og en lang stang og dro opp på toppen av Gjelleråsen og kjørte ned. Dette foregikk som regel om kvelden og var ikke helt ufarlig, for med det bråket kjelken laget, var det ikke like lett å høre når de tyske bilene kom. Også de tyske bilene måtte blende, og det var ikke lett å se dem før de var tett innpå. Et par ganger måtte vi kaste oss av i full fart da vi ikke greide å stanse, men det gikk godt. Etter å ha gått opp bakken et par ganger etter først å ha gått fra Lillestrøm, var vi temmelig slitne om kvelden.

Kinoen var lenge det eneste som var tillatt å gå på, og den var godt besøkt. Vi sto i lange køer utenfor Lillestrøm Kinoteater og ventet på å slippe inn. En gang kom noen tyskere og ville gå rett forbi køen utenfor. Vaktene nektet å slippe dem forbi, og kinobestyreren ble tilkalt. Han holdt på reglene og ba dem stille seg bakerst i køen. De nektet fortsatt og kontaktet politiet. Kinobestyreren ble tatt med til politikammeret, og i hvert fall noen av oss gikk ut av køen og besøkte ikke kinoen før etter krigen. I stedet begynte vi å gå på Strømmen kino, hvor vi måtte være ute i enda bedre tid enn tidligere for i det hele tatt å komme inn. Vi syklet eller gikk fra Lillestrøm og sto i kø i timer, men vi ville ikke gå på kino i Lillestrøm da kinobestyreren ble arrestert. Så unge vi var, visste vi hva solidaritet var. Tallet på kinogjengere til Lillestrøm Kinoteater falt drastisk. Det var stort sett nazister, tyskere og folk fra andre steder som fortsatt besøkte kinoen i Lillestrøm.

Et par ganger under krigen, i 1941 og 1942, var jeg tilstede på 17.-maifeiring på på Bjønnåsen. Det var en stor opplevelse. Flere hundre voksne og unge hadde funnet vegen, og så høyt og flott har aldri noen nasjonalsang blitt sunget. Jeg får klump i halsen enda ved tanken på disse dagene. Det ble holdt taler og flere sanger avsunget, og vi ble kanskje litt overmodige, for etter en siste tale og sang ved Sandbekken, toget vi nedover mot Gamle Strømsveien i flokk og følge. Vi som skulle til Lillestrøm, var litt redde da vi møtte tanks i vegen, men det viste seg at disse høre til på Låkejordet og ikke var ute etter oss.