Kjeldearkiv:Minner fra krigen 1940-1945 i Lillestrøm: I kø for å få varer.

Dette er en gjengivelse av en artikkel eller del av artikkel som i ettertid er blitt lagt ut på Nettbiblioteket. Lokalhistoriewiki dupliserer som hovedregel ikke lenger tekster fra Nettbiblioteket, men oppfordrer i stedet til å bruke sitater og lenker.

I forbindelse med frigjøringsmarkeringen i 1995 ga Skedsmo kommune ut et hefte med minner fra krigsårene 1940-1945. Bidragsyterne var medlemmer i Lillestrøm historielag. Teksten nedenfor er skrevet av Hilda Stjernesund.

I kø for å få varer

Dette jeg nå skal fortelle, hendte våren 1942.

Det gikk ikke mange måneder før forretningene ble tomme for varer etter at tyskerne kom og overtok makta. Matvarene ble rasjonert. Vi hadde hatt fast melk tilkjørt fra en gård i Strømmen. Bonden ble nektet å bringe den til kundene. Den skulle leveres på meieriet.

Vi hadde en sønn på åtte år og en på to år. Melka ble rasjonert og vi fikk bok og måtte være kunde i en forretning. Barna slet av seg klærne og vokste fra det de hadde og trengte noe nytt. Nå var jeg heldig for jeg kunne både sy våre egne klær og strikke, og hadde egen symaskin. Men jeg trengte jo både garn og stoff. Den første tiden greide vi oss på et vis, men den minste, Arild, var for liten til å arve klærne etter Odd.

En forretning ventet å få en vare. Det ble ikke avertert, men budstikka for husimellom. Mange ganger ante vi ikke hva vi håpet å få kjøpt. Kanskje var det ikke noe likevel, bare et løst rykte?

Det var en vårdag. Sola skinte på rimkledde trær og busker. Det hadde vært mildvær dagen før, men om natten hadde det vært mange kuldegrader. Det hadde gått rykter om at kjøpmann Fjeldberg ventet stoffer. Jeg kunne trenge blåtøy til skjorter til guttene. Min manns skjorter begynte å bli tynnslitte. Jeg måtte passe på å få tak i tøy mens det var å få.

Det var ikke sparkstøttingføre, så jeg kledde Arild og puttet ham ned i skinnposen og satte ham ned i sportsvogna. Sola hadde varme i blikket der den kom til. Odd gikk på skolen, men det var så mye rot med skoletiden, stedet hvor de skulle møtes, og hvilken frøken de skulle ha. Den dagen skulle han visstnok møte i Ynglinglokalet om ettermiddagen, så han ble med oss. Vi var nokså tidlig ute, men køen var lang. Jeg kjente vel en og annen, men vi bare nikket til hverandre. Det var en nokså taus flokk.

Tenk om -? den vi minst ante kunne være nazist. Og var det noen vi var redde, var det nazistene. Vi hadde hørt at de hadde anmeldt sine beste venner om de hadde fått skaffet seg noe på si. Selv om de vi sto ved siden av var kunne være trygge, fant vi det best å tie. Andre kunne høre det. Tiden gikk og køen vokste. Ingen visste visst hva Fjeldberg ventet. Butikken hadde ikke åpnet enda.

Mange hadde barn med seg. Noen ble grinete av å vente. Odd hadde funnet en gutt å leke med. De laget seg sklie og flere ble med. Folk fikk noe å se på og lo med i blant, når de skled og laget mølje.

Plutselig ble barna stille og flokken spredte seg. To velfødde tyske offiserer kom velkledde, med støvler og sporer. De snakket høyt, så om vi ville, kunne vi høre hva de sa. Det var helt stilt i vår flokk. Også i flokken med ungene. Da plutselig skled en av de høye herrer på den speilblanke isen og slo bena under den andre så de falt begge to. Jeg er sikker på at det var fler enn meg som moret seg og hadde lyst til å le, men der hørte jeg en kjent guttestemme som sa: "Mamma, der datt tyskera."

Det var sikkert mange som måtte ta seg sammen for ikke å sprute ut i latter, men jeg ble som nummen tvers igjennom. Det var Odd's stemme jeg hadde hørt og han kom bort til meg. Alle sa på oss. Hva skulle jeg si eller gjøre? Det var vel ingen som forlangte at de skulle arrestere den vesle gutten?

Akkurat da åpnet Fjeldberg butikken, så folk fikk noe annet å tenke på. Jeg smøg meg ut av køen og gikk hjem med guttene. Jeg vet enda ikke hvilke varer Fjeldberg bød frem til salgs. Jeg gikk i angst lenge for at de skulle forlange represalier for uerbødig opptreden, men heldigvis hørte vi ingenting og jeg ville ikke skremme Odd. Vi måtte fortelle ham alt slikt vi mente han burde vite. Han forsto nokså mye, også at det var dumt av ham det han hadde gjort. Men han lo når han tenkte på de to barske karene som lå der og sprellet for å komme på bena igjen...