Kjeldearkiv:Minner fra krigen 1940-1945 i Lillestrøm: Syngende soldater

Dette er en gjengivelse av en artikkel eller del av artikkel som i ettertid er blitt lagt ut på Nettbiblioteket. Lokalhistoriewiki dupliserer som hovedregel ikke lenger tekster fra Nettbiblioteket, men oppfordrer i stedet til å bruke sitater og lenker.

I forbindelse med frigjøringsmarkeringen i 1995 ga Skedsmo kommune ut et hefte med minner fra krigsårene 1940-1945. Bidragsyterne var medlemmer i Lillestrøm historielag. Teksten nedenfor er skrevet av Hilda Stjernesund.

Syngende soldater

Vi ble jo vant til å se tyskere hvor vi gikk, og kunne møte dem overalt. Den sommeren var det en helt tropp med, jeg antar - elitetropper. Det kunne være utplukkede, ualminnelig kjekke og pene karer. De var like høye og var av samme type. De kom marsjerende i gaten vår til samme tid, hver formiddag. De gikk i takt etter marsjen de sang, og det var gutter som kunne synge.

Vi hørte dem lang vei. Enda slik som jeg ønsket tyskerne ut av landet vart, løp jeg til vinduet og åpnet det og sto der og lyttet til de hadde passert, og nøt sangen. Jeg antar at de fleste av dem var gifte og hadde kone og barn hjemme. Det var så jeg fikk en godhet for dem. De var sikkert ikke her fordi de selv ønsket det. Det ble visket om at soldatene som var her trodde de var kommet for å hjelpe oss. Det ble også sagt at de var nede ved elva hver dag for å bade. Jeg husker jeg prøvde å telle dem, men jeg ble vel avbrutt, men jeg kan anta at det var omtrent hundre.

Hvor de bodde vet jeg ikke. Tyskerne tok seg til rette og rekvirerte lokalene og husene de trengte. Jeg vet ikke hvor lenge akkurat disse var her, men da de ble borte, savnet jeg den vakre sangen.

Skolen vi bodde i nærheten av, var bestandig full av tyskere, men de vekslet fort. Bare noen få bodde der fast, slik som "Tysken". En pen søndag ved den tiden blåbærene begynte å bli modne, tok i oss en søndags ettermiddagstur med syklene våre innover veien til Gjerdrum. Vi rastet og fant oss en pen plass inne i skogen, ikke langt fra veien. Vi hadde niste med og satte oss på et teppe.

Blåbærlynget vokste tett innpå oss, og jeg fant noen modne toppbær. Vi satt ikke langt fra en sti, og det kom noen på den. Det var flere tyskere, en av dem var "Tysken". Han ble ikke oppmerksom på oss kanskje, før Arild fikk øye på ham. Han kunne ikke snakke ordentlig, men tyskeren kjente stemmen hans og stanset. Det gjorde de andre også. De snakket hyggelig med guttene. Einar var flink i tysk og kunne ha snakket med dem, men han følte seg brydd. Tyskerne ga guttene noe godt. Einar veide hvert ord han sa og følte seg lettet da de trampet seg bort til veien og forsvant. Vi var i en vanskelig stilling. Skulle vi lære barna våre å hate sine medmennesker? Hver for seg var det vanlige mennesker. Men som de kom hit var de vare fiender. Odd var 8 år. Han kunne ikke riktig forstå at vi hadde sa mye imot tyskerne. Vi visste ikke hva eller hvor mye vi burde fortelle ham. Men han snappet opp mye og lyttet etter det som ble fortalt og kom med de mest innviklede spørsmål, og fordret et fullstendig og redelig svar.

Det ble fortalt av folk som bodde i Nittedalsgaten, på den andre siden av parken, at de ble vekket tidlig om morgenen av at unge gutter, kommandert av tysk befal kom marsjerende fra skolen og til parken for å få opplæring i militær disiplin. Mange av guttene var så unge at de gjettet på de ikke var konfirmert engang. Offiserenes kommando var like hard og brutal som behandlingen av de unge. De var rene sadister og drev dem så guttene segnet. Falt de brukte de pisken på dem. Kvinnene gråt av medlidenhet og mennene var så sinte at hadde de hatt skytevåpen, ville de ha plaffet ned den brutale lederen. Opptrinnet gjentok seg hver morgen så lenge troppen med gutter var der og til det kom en ny…

Mine foreldres hus lå slik til at de hadde godt overblikk over alt som hendte på skolegården og i Nittedalsgaten. Mamma gikk med kikkerten fra vindu til vindu. Hun var vidne til så mye vondt, og det gikk hardt inn på henne. Men hun kunne ikke la være å følge med heller. Hun led med de unge guttene, mennene også, for den saks skyld. Hun hadde så mange selv, og ingen visste hvordan det ville utarte seg.

Om sommeren sto de store vinduene på skolen åpne. Mamma sa de fikk brev. Noen satt i vindusposten og leste dem. Hun så også de gråt med hendene foran ansiktet og at kroppen ristet, eller de hulket med lommetørkle for ansiktet. Hun så også at de satt og skrev brev. De kunne hvile hodet på armene, gni bort noen tårer og skrive litt igjen. Så en dag var de borte og nye kom.