Kjeldearkiv:Plankekjørere i Skedsmo

Artikkelen er fra Thor Sørheim: Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg. Skedsmo 1976. Den er tilrettelagt for Skedsmos lokalhistoriewiki i 2014.

Det som kanskje har gjort sagbrukstida mest kjent, er plankekjørerne som fraktet planker og bord til Christiania. Dette særpregede innslaget langs veiene var med på å gjøre Sagdalen kjent og beryktet over hele Østlandet, for den trafikken gikk ikke alltid pyntelig for seg!

Plankekjørerne fulgte den gamle ferdselsveien gjennom Lørenskog som folk hadde benyttet etter at Håkon Håkonsson hadde trukket skipene sine gjennom skogen i 1226. Først kjørte de opp langs Sagdalselva og inn til Fjellhamar gård, videre over Langtjernet i Lørenskog og bort til Ellingsrud hvor de kom inn på Gamle Strømsvei.

Trafikken foregikk om vinteren, og sesongen varte i ca. ter måneder som tilsvarte 75 kjøredager. Mens dette sto på, strømte folk til fra distriktene rundt for å kjøre, og sagmestrene var pliktige til å ta imot og gi dem losji.

På plasser som Nebben og andre kunne det bo opp til 60 kjørere, pluss en barnerik familie! Når vi ser på disse gamle husene, er det utrolig at det gikk an. Kjørerne holdt til i stua, og det ble hengt opp et hengegolv fra loftsbjelkene. Karene krabbet innover golvet etter tur når de skulle sove. Under ekstragolvet sto sakene deres, og det kunne ikke være lett å holde orden på dem. Se Sagmesterbolig.

Hver kjører hadde ei ferdingskiste med proviant. Innholdet besto av kokt ertekål på treflaske, kjøtt, flesk, flatbrød, lefse, kokt varmgrøt i trespann og melk på treflasker. Grøten var ofte så hard at den kunne skjæres med kniv. Ei slik nistepakke varte i åtte dager, og så måtte de dra hjem en tur for å proviantere på nytt.

Familien bodde på kjøkkenet og kammerset, og kona og ungene måtte hjelpe til med matlaging og husstell. Wilhelm Taarnet hadde 13 unger, slik at det i kjøresesongen kunne bo opp til 75 mennesker på Tårnet i Sagdalen, og det var altså midt på vinteren.

Det ble satt opp provisoriske staller til hestene av bakhonved, men disse var så kalde at hestene måtte stå oppreist og spise hele natta for å holde varmen.

Plankekjørerne var delt inn i kjørelag. Som regel var det to som kjørte med to hester hver, mens tredjemannen var «hjemmeligger». Han hadde ansvaret for å legge materialene til rette for neste lass. Når kjørerne kom hjem om ettermiddagen, stelte han hestene og så over redskapen mens de andre spiste og hvilte. Så lesset de på lass igjen, og i 12-tida om natta la de i vei. Klokka 4 om morgenen var de første framme ved de store lagertomtene inne i byen.

Kjørerne hadde to striskjorter på seg, men ikke frakk som ville hindre dem i å hoppe på og av lasset. Hestene var godt kjent med veien, og de behøvde bare å følge fordypningen midt i.

Det var yrende trafikk på veien, og det kunne være 1000 hester ute på gang. Det sies at når de første kom til byen, sto hestene i kø helt fra Sagdalen, og mange steder kunne de stå flere i bredden. Det er ikke så rart at Strømsveien var den meste trafikkerte veien i Norden.

Så snart lasset var levert til tomteformannen, skreiv denne med kritt på ryggen til kjøreren hvor mye han hadde levert. Deretter gikk han over til bordskriveren for å få betaling, og det gjaldt å ikke komme bort i noe som gjorde skriften utydelig!

Ved bordskriveren, eller kassakontoret som vi sier i dag, var det lang kø og stor trengsel. Hvis kjøreren var så liten at han ikke klarte å vise ryggen, så ble han løftet opp av de andre. Men de voktet godt på hverandre for at ikke noen skulle gå til flere utbetalingssteder. Hver trelasteier hadde nemlig sitt kontor hvor de foretok utbetalinger.

De som forsøkte å jukse, ble fort stanset av de andre. Skikken med å skrive på ryggen holdt seg til 1843 da de gikk over til kjøresedler. «Det står bonde på ryggen din,» er et uttrykk som stammer fra den tida de fikk kvitteringen bakpå.

Det var ikke små summer som ble betalt ut. Av regnskapene går det fram at Jacob Meyer hadde en daglig uttelling på over 1500 riksdaler, det vil si ca. 6000 1976-kroner, i kjørelønn. Det er meget stort beløp etter datidens pengeverdi, men det ble likevel ikke så mye på hver kjører. Derfor forsøkte de stadig å få bedre betalt.

Artiklene er basert på Thor Sørheims hefte Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg fra 1976 og den digitale versjonen fra 2006 med tittelen Skedsmos historie - ti tusen år i korte glimt. De som ønsker å foreta endringer i artiklene, kan sende disse til NilsSteinar.Vage(krøllalfa)lillestrom.kommune.no. Artiklene fra Sørheims hefte finner du på denne sida.