Kjeldearkiv:Så går vi rundt om en enebærbusk - på Døvehjemmet i 1941
Så går vi rundt om en enebærbusk - på Døvehjemmet i 1941.
Så går vi rundt om en enebærbusk - på Døvehjemmet i 1941
Julen er årets største lyspunkt for beboerne i alle aldre på hjemmet i Solveien. Det store spørsmålet er: Hvem finner mandelen i risengrynsgrøten? Nordstrands Blad var på plass juleaften 1941 og skriver:
Den store spisesalen på Hjemmet for Døve er ferdig pyntet, og husmoren og assistentene hennes kan endelig ta sig en ørliten pust. Det har vært noen strevsomme dager, det er ikke noe lite apparat som skal settes i sving. Det skal skures og vaskes højt og lavt, mat skal skaffes og lages til, klær må settes i stand, - og så skal det skaffes julegaver til bortimot 50 mennesker. Mennesker med høist forskjellige ønsker, og med svært forskjellig smak.
Men nå er alt i orden. Juletreet med lange rader av flagg, pynt og elektrisk lys rekker helt op i taket med stjernen sin. I et hjørne er julegrotten satt op, her er gjetere og sauer, konger og kameler, trær og hus og vann. Og midt i hele billedet finer vi stallen med krybben. Noen av de døve kan nesten ikke få ørnene fra det – stadig blir de opmerksomme på nye detaljer som de andre endelig må se. Risengrøten kommer inn – jammen blir det grøt i år også! Blankskurte fjes titter fram av den fineste pussen – fulle av forventning. Det gjelder ikke minst hvem som skal få mandelen i år, ja, og premien som følger med den! Det er jo ikke mer enn en som skal få den, men i stillhet blir det utdelt små trøstepremier til dem som er aller mest skuffet. Grøten er kommer innabords – noen har greid hele tre svingende fulle tallerkener. Og så kommer ”Gamlepresten”. Han leser juleevangeliet her på Hjemmet snart for femtiende gang. Tegnene blir fulgt med spent opmerksomhet. Ansiktene lyser, noen nikker gjenkjennende til en og annen setning. Tegnene har de sett mange ganger før – men innholdet er alltid like nytt og levende for dem. Så blir bord og stoler ryddet til side, lysene på treet tendes og to store ringer går døve og hørende rundt treet. Sangen blir jo nokså spe – den hørende betjeningen er ikke stor. Men det gjør ingen ting. Husfar står på en stol og ”synger” med tegn den ene julesangen efter den andre. Flokken er nesten umettelig – stadig forlanger de nye sanger. Men en gang må det være slutt. Husfar tørker svetten, og så kommer julenissen.
Ja, for julenissen mangler ikke her heller. Det er Samuel som har denne ansvarsfulle jobben. Til daglig går han i fast rute på postkontoret, men nå er den siste juleposten hentet, og han har trukket i ny uniform. Størrelsen hans passer akkurat til julenisse. Grå frakk, rød topplue og masse med langt hvitt skjegg blir hengt på – og så får han sekken på ryggen. Stadig må han ut og fylle den for det er mange som skal ha pakker.
Skal si det er spenning! Barbra farer rundt med alle tiders forklæ, og alle må beundre Brill-Ola som bl.annet har fått en tobakkeske, og da har ikke han stort flere krav til tilværelsen. Det lyser i slips og gensere, lommetørklær og votter, sjokoladeplater og epleposer. Noe er kommet hjemmefra, annet er kjøpt inn for penger snilde folk har gitt nettopp til dette formålet. Det begynner å bli sent, men ennå er det meget igjen på programmet. Ennå skal man noen ganger rundt treet – vi må endelig ikke glemme ”Så går vi rundt om en enebærbusk”. Her er de med alle som kan krype og gå, henger op klær, vasker gulv, og går arm i arm til kirke ”tidlig en søndags morgen”. Ikke minst er de ivrige de blinde døve. Det kan være vanskelig å holde greie på hvilken ”dag” det er og hva som da skal gjøres. Men velvillige hender hjelper dem på rett kjøl, og gulv blir skurt og klær blir vasket med all mulig grundighet. Tilslutt setter husfar en stol på et bord, og sig selv oppå den igjen – et eventyr må de få i kveld. Og så går de tre bukkene Bruse til seters for å gjøre sig fete. De tripper over broen, trollet stikker bustehodet sitt fram under den, og tilslutt kommer alle tiders slagsmål med stanging og risp og drønn og brak, til trollet endelig ligger rett ut av utmattelse. Men så er det til køis, for i morgen skal man tidlig op og dra til kirke.
Historien
”Hjemmet for Døve” ble stiftet av døvepresten Conrad Svendsen. På sine reiser rundt i landet fant han ca. 300 døvstumme som aldri hadde fått noen undervisning. De kjente ikke et ord av vårt språk og kjente heller ikke noe til vår religion, de ble derfor betraktet som hedninger. Mange var ensomme og manglet tilhørighet til et miljø. Ingen brød seg om dem og de gikk bokstavlig talt for lut og kalt vann. I 1897 ble det sendt ut et opprop i 14 000 eksemplarer der en forklarte de døves fortvilede situasjon og at en ønsket å starte undervisning samt å etablere et riktig hjem for denne hardt rammede gruppen av medmennesker. 3 måneder etter var det kommet inn nok penger til at en kunne kjøpe inn eiendommen i Solveien 117 på Nordstrand. Prost Gustav Jensen sa at de døve hører ikke noe pent, derfor må de ha noe pent å se på. Hjemmets vakre beliggenhet med utsikt var derfor en viktig sak. De døve var ikke lenger menneskene som Gud glemte.
Døve med tilleggskandikap
Den 20. oktober 1898 startet Conrad Svendsen et konfirmasjonskurs over 3 ½ måned og stedet var på den samme stedet hvor ”Hjemmet for Døve” i dag har tilhold. I det første kurset deltok 8 døve, den eldste var 80 år og den yngste 33 år. Konfirmasjonskurset viste seg snart å være et svært populært tilbud og det ble fort startet både høst- og vårkurs. Noen av deltagerne trivdes så godt at de ble boende, starten på det vi i dag kaller ”Hjemmet for Døve” var blitt et faktum. Hjemmet var lenge den eneste institusjon av sitt slag i Norge. Etter en tid ble det slik at alle nye beboerne hadde en eller annen form for tilleggshandikap, men graden varierte sterkt. Hjemmet hadde begynt å ta mot døve barn som ikke fikk adgang til andre døveskoler som etter hvert ble etablert. Grunnen kunne være en eller annen legemlig eller åndelig mangel som gjorde at de ble sendt hjem fra skolene som ”ikke mottagelig for undervisning”.
Opplæring
Opplæring av tegnspråk var nok det viktigste tilbud. I tillegg var det undervisning i børstebinderi og kurvfletning samt knyttearbeide, spinning, veving og strikking. Det ville sikkert ha vakt stor forbauselse om en visste at alle de flotte produktene som ble produsert var til dels laget av døve som var blitt stemplet som ikke mottagelige for undervisning. Her ble også skomakerverksted og skredderverksted.
Utvidelser
I 1984 ble det i Solveien 117/119 innviet et nybygg. Samlet gulvareal ble på ca. 4.500 kvadratmeter og ga plass til 50 beboere, alle døve med tilleggskandikap. Kronprinsesse Sonja kastet glans over åpningen og viste stor interesse. Nye omsorgsboliger stod ferdig i Solveien 114A høsten 2002.
Conrad Svendsen Senter i dag
I dag har ” Conrad Svendsen Senter” 155 stillingshjemler fordelt på 250 medarbeidere og er bydel Nordstrands største ikke offentlige arbeidsplass. 60 personer bor i egen leilighet ved senteret i tillegg til personer som har dag- og arbeidstilbud. Nå avdøde Fritz Moen bodde her i sine siste år. Det var da herlig å kunne lese i Aftenposten for 1. desember 2006 ”Når de døve dater”, der en får forståelse for at døve jenter lever som andre jenter og at ”de døve jentene får de søteste komplimentene på byen”.
Ny utbygging
I dag er det stiftelsen Signo som eier ”Conrad Svendsens Senter”. I skråningen nedenfor boligene er nybygging i gang, her er planlagt 18 leiligheter med flott utsikt over fjorden. Leilighetene blir ferdige høsten 2007. Senteret tilbyr bo-, omsorgs-, rehabiliterings-, arbeids- og kulturtilbud til døve med ulike sosialmedisinske vansker.
Kilder
- Pedersen, Gunnar: B.4: Aktuell historie IV : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2011. 163 s. Utg. Dreyers Forlag. ISBN 978-82-8265-025-0. S. 102: Så går vi rundt om en enebærbusk - på Døvehjemmet i 1941.
|
Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 402 den 15.12.2006. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen.
Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten. |