Kjeldearkiv:Skogsarbeider av en annen tid

Skogsarbeider av en annen tid
Helge Justad på vei til tømmerskogen. Foto: Erik Jacobsen.
Kjeldeinformasjon
Intervjuobjekt:	Helge Justad og Reidar Myrlid.
Født:	Helge Justad er født ca. 1947.
Tema:	Skogsarbeid.
Sted:	Sylling.
Intervjuer:	Erik Jakobsen.
Viktig:	Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

På skogsarbeid med motorsag, hest og bukk

En marsdag i 2002: I en stall på Kittilsrud i Sylling står to tunge dølahester og gomler høy. Silhuetten av en mann tegner seg i døra. Han går bort til den brune hesten og leier den ut i tømmene. De er på vei til et dagsverk i skogen. Gårdsveien er brun av søle, sola varmer, og fuglene synger. Mannen og hesten krysser riksveien og går opp Skonarudkleiva der tida synes å ha stått stille i hundre år.

Mannen er gårdbruker Helge Justad, og hesten heter Brona. Skonarudkleiva er en gammel vei som fører til Moldkastet og Opsahlsetra. Et stykke oppe tar det av en stikkvei til Haukelia. Det har vært lite snø i vinter. Hesteskoene slår mot underlaget av hard holke og stein, som er dekket av et tynt snølag. Hest og mann går raskt oppover. En gang imellom stopper de. Mellom de høyreiste trærne ser bonden glimt av bygda, som blir liggende lengre og lengre under ham. Et stykke bak går Helges arbeidskamerat, Reidar Myrlid, og bærer på en striesekk med høy.

Da Reidar kommer opp til hogstteigen, har Helge allerede kippet sju stokker på bukken. Helge legger høysekken på stokkene, setter seg, griper tømmene og smatter til hesten. Brona begynner å gå, sleper tømmerstokkene til velteplassen i nærheten. I mellomtiden kapper Reidar tørrgran og tenner opp bål. Det brenner godt da Helge og Brona er tilbake. Helge tjorer hesten, gir henne høy og går straks i gang med motorsaga. Han skjærer ned ei gran, kvister og kapper den i riktige lengder. Så går han løs på ei ny gran. Han arbeider raskt. Etter at han har skåret noen stokker, kipper han dem opp på bukken. Ingen stokker er for tunge så lenge han bruker hodet; det nytter ikke å slite.

Motorsaga har stoppet, det er stille i skogen. Sola varmer og vinden nynner. Helge rusler bort til bålet og slenger seg ned på høysekken. Reidar skjenker nykokt kaffe.

– Jeg synes det er trivelig å komma ut i skauen

Helge Justad eier 450 mål skog i lia under Moldkastet og Opsahlsetra. Det er mange småskoger og lite veier oppi her. Helge har tatt på seg noen småakkorder på si. Av og til leier han en hogger, men det er snart ingen som vil ha slikt arbeid lenger. Hvis en skogeier skal ta ut 50-100 kubikkmeter tømmer her, så nytter det ikke å leie en hogstmaskin.

– Jeg synes det er moro. Trivelig å komma ut i skauen. Jeg kommer til å holde på så lenge jeg orker. Når ’n ikke er avhengig av å ha skauen som eneste inntekt, så går ’e jo, sier Helge. Han har på seg omtrent de samme klærne som skogsarbeiderne brukte i gamle dager: gummistøvler, vadmelsbukse, flanellskjorte, en slitt ullgenser og ei skyggelue. Ingen vernedress med hjelm og støvler med ståltupp her, nei. Han har arbeidet i skogen i 40 år og aldri vært utsatt for alvorlige uhell. Han tar hensyn og er forsiktig. Nei, han nekter å gå kledd i vernetøy.

– Det går nesten ikke en da’ uten at jeg tenker på den ti’a

’n Helge ligger utstrakt, hvilende på albuen, mens han minnes den gamle tida som hestekjører hos A/S Børresen:

Han var ansatt som tømmerkjører for bedriften i årene 1963-1973. Helge var 16 år da han begynte der:

– Det var ikke så uvanlig at ungguttane jobba i skauen den gangen. Ettersom ti’a forandra seg, så blei skogsarbeiderne borte alle sammen, sier Helge. Trygve Tveten var en trivelig og dyktig arbeidskar. Unggutten Helge lærte mye av ham i de årene de to delte husvære i Fløyten og Saga. Den gang var det stadig gjennomtrekk av folk, minnes Helge. Blikket blir fjernt: Ragnar Rasmussen og jeg prata bestandig mye moro sammen. Han hadde godt homør ’n Ragnar. Om høsten når vi bynte å lunne, gikk samtalen livlig framover mot jul. Når ’n Ragnar sto opp om morran, sa ’n bestandig: ”Ja, vi kan vel byne, for vi kommer vel innpå det lell.” Da var det strofer om jenter og greier hele vinter’n utover da, veit du. Jo ’a, det var trivelig. Det er nesten ikke en da’ uten at ’n tenker på den ti’a. Da jeg bynte hos Børresen, var det mye folk innover skauen. En glømmer ikke det, veit du.

Den store interessen har gjort at Helge er blitt ved hesten og geitedoningen. Gjennom livet har han hatt nærmere 50 hester, og han er en stor venn av den norske dølahesten.

Siste lass

Etter en lang pause går Helge til arbeidet igjen. Han kipper på noen stokker til, fester lunnedraget til hesten og kjører mot velteplassen. Det glir lett og fint over granbar og grovkornet snø. En god eim av hest og granbar ligger i lufta. Han tar et par vendinger til før han gir seg. Brona sleper dagens siste vending til velteplassen. Så drar de nedover. Et stykke bak går Reidar Myrlid.

Omtrent der kleiva begynner, hekter Helge av bukken, tar fôrsekken under armen og rusler hjemover med tømmene i handa.

Kilde

• Erik Jacobsen på det nedlagte nettstedet historieboka.no.