Kjeldearkiv:Var det skrømt i Østmarka?

Var det skrømt i Østmarka?

Det er ”Sparrow” i Nordstrands Avis i 1933 som spør

En stupsvart lørdagskvell for mange år siden stod jeg på tunet sammen med folkene på Sarabråten og prata om ett og annet. Det var høsten og noen fillete tåkedotter subbet over tretoppene på vestsiden av Nøklevannet. En svakt tindrende stjernehimmel kjempet med tåkedottene om makten. Det var stemning over denne kvellen - en stemning som la sitt preg på vår samtale og likesom gjorde den litt alvorlig, litt høitidelig. Jeg var alene og på vei op til «Klondyke» som vi kaller hytten deroppe på toppen. Hadde stanset av gammel vane for å få en prat med de hyggelige folkene på «Bråtan». Det var likesom denne praten måtte en ha med sig før en tok fatt på svarte skauen op gjennem de trange søkk, som førte en op til den herlighet en så frem til igjen så snart det var mandag og hadde seks nye arbeidsdager foran sig. Det var alltid ukens store lyspunkt. Det er nu engang så, at den, skauen har fått fatt på, den slipper ikke så lett løs igjen, Og det skal skauen ha takk for. Mange og lyse er de minner jeg har fra skauene i Østmarka - oplevelser som hverken kan kjøpes eller selges, men som må føles og forståes og når man engang har disse minner, forstår man først hvor fattig et liv må være uten sånne. Det er dessverre ikke mye igjen av den charme - av det lokkende, dragende, som «Marka» engang var så uendelig rik på. Dertil har invasjonen av «moderne skaufolk» vært for stor og siden «subbeknickersen» med dens mere eller mindre eiendommelige innhold gjorde sitt inntog, er den fred som i forna da'r hvilte over «Marka» redusert til et absolutt minimum. Men heldigvis vet jeg ennu steder på denne siden Elvåga hvor skauen syner det samme ansikt som for 20 år siden og hvor en ikke løper den risiko, at forbipasserende trår i steikepanna til en.

Lykteskinn

Men tilbake til høstkvellen på «Bråtan». På grunn av en eller annen bemerkning kommer en samtale ofte inn på ting, som ikke har vært berørt eller tenkt på i øieblikket. Slik gikk det også denne kvellen.
-Du møtte ikke noe skrømt etter veiene ikvell da? blev det spurt.
- Hverken «Fanden på stubben» eller «Den hvite dame» som av og til rir sin hvite ganger på veiene her?
Jeg lo og svarte benektende.
Ennskjønt jeg jo hadde hørt historien om disse to så forskjellige og nifse foreteelser; hvis eksistens er blitt mig bekreftet av flere av Østmarkas gamle garde, lyktes det mig aldri selv å møte noen av dem, til tross for at jeg har gått disse veiene til nesten alle døgnets tider og alle årstider ihvertfall. Vi spøkte og lo litt over dette og fortalte hverandre de mange historier som verserte om «Fanden på stubben» ved Ulsrudvannet og «Den hvite dame» som skremte vettet av både ensomme vandrere og vandrere i flokk.
- Hvordan er det forresten med Fanden som bor på vestsiden av Nøklevannet her? spør jeg.
- Å, lyder svaret, han er så sjelden hjemme og er så rolig at vi rent glemmer'n. Vi husker hans eksistens bare hvergang vi ser løkteskinnet bortmed fjellveggen. Men som sagt, han er sjelden hjemme og er meget rolig av sig.

Her må jeg avbryte og orienterende meddele, at mange har sett «Fandens løkteskinn» lyse ved Nøklevannet. Noen mente at det var folk som hadde slått sig ned på stranden og enten lyste med løkt eller hadde tendt en primus. Lyset er nemlig ikke blafrende, men rolig og er hvitt med noe blålig blandet i. Jeg har selv vært med på å undersøke fenomenet, men fant ingenting da jeg kom bort, til tross for at jeg hadde merket mig stedet i fjellveggen meget nøie. Kommet over på Østsiden var lyset der igjen. Hvad skulde en tro? Når vi stod på østsiden, var lyset der, og når vi undersøkte på vestsiden, på selve stedet, var det borte igjen. Overtroisk? Nei, det har jeg aldri vært, men holdt på å bli det samme kvellen. Men det kommer senere.

Værforandring

Jeg hadde hørt og også selv lagt merke til, at «Fandens løkteskinn» synte sig bare hver gang det kom en plutselig værforandring - fra steikende tørt solvær om dagen og til fuktighet om kvellen - helst fuktig høsttåke, som jo ligger over vannene på denne årstid. Og nettop sånn var det idag. Solen hadde skint tindrende varm om dagen og utpå kvellen kom skodden drivende som et fillete slør i lange tynne tafser. Jeg stod og tenkte på, at dette var jo nettop det riktige været som fikk fanden til å tende sin løkt der på andre siden og nu da vi hadde stått og prata om dette fenomenet og blitt enige om, at det måtte fremkalles av en bestemt sammensetning av forskjellige stoffer, som når fuktigheten kom på, fikk evnen til å lyse, kanskje vilde han tende løkta ikvell. Jeg meddelte dette og vi gikk litt lenger frempå pynten for bedre å kunne se ditover og da vi stod der fremme, viste det sig et svakt skinn. Hvad vi tenkte? Først ingenting, tenker jeg, men så begynte vi å le, først sakte og prøvende, så høiere, og den ene vits efter den annen blev revet av. Altså ikvell var fanden hjemme. At lyset ikke var så sterkt enda som det pleiet å være, kom vel av at glasset var dårlig pusset - eller det var dugget enda, men det tiltok i styrke mens vi stod der, alt eftersom fuktigheten la sig på. Altså ikvell er'n hjemme. Joho dette tegner bra. Godt han bodde der ikvell for jeg hadde tre kvarters gange i belgmørke skauen alene og da var det godt for en arm synder å vite hvor sjølve styggen holdt til ikvell. Den dårlige samvittighet maste og maste og vilde drive mig til skogs, så jeg var fremme og hadde alt innen døre før haugtusser og troll begynte sin dævelskap i sokka ved Kroktjern eller på Ulvensetermyra ved tolvtiden om natta.

Vi rev oss da løs fra synet og jeg drog op bak låven hvor den mørke skauen lukket sig bak mig som en ugjennemskuelig mur av svart. Når en har gått den samme smale, kronglete skaustien et utall ganger, har mørket mistet sin makt over vandreren. Det kan være så mørkt det vil - sjelden trår en feil og aldri går en galt. Det er likesom støvlesnutene har overtatt den jobben - å se - og å finne stien og stedene en kan trå på mellem sleipe stubber, djupe vasshøl og skarpe steiner. Jeg gikk og tenkte på om det var ved nok i hytta eller om jeg måtte ut og hågge noe på kvellen og smilte vel glad ved tanken på krakken foran den lystige peisild - også snadda da. Jeg hørte bare mine egne skritt - lyden av skobesparere og heljern som skrapet sig søkende over steinene i stien og kvistene som i forbifarten raspet på ryggsekken. Av og til måtte jeg stoppe - suge inn den rene kjølige natteluft og tankene kretset om den velgjørende ro som hersker på skauen en stille høstnatt. Glemme byen og jobben - gi mig skauen ivold.

Hva er dette for djevleskap?

Jeg visste ikke av det før det lysnet foran meg, og gjennem den gamle kjente gløtte så jeg Kroktjern ligge som alltid med det rolige vann og omgivelsene som virker så høitidelige i denne gløtta er det likesom en må stanse og favne hele synet som om en var redd det skulde forsvinne. Før jeg skulde ta fatt på trappene som fører ned til tjernet - disse trappene pene som selv i dagslys byr på vanskeligheter - vilde jeg finne frem lykten for å lyse mig frem over de sleipe stokkene som ligger i den lille myrklatten i sydenden av vannet. Ferdig til nedstigning bråstanser jeg. Hadde jeg hørt feil? Nei. Klask - klask, sa det bortmed fjellveggen til venstre for det eldgamle ildstedet er under det skrånende steintak. Det var likesom noe som plasket i vannet, for så op i luften mens vannet sildret ned i tjernet og klasket så på vannflaten igjen. Var det ender? Nei, hadde det det vært, hadde de vel snadret litt av og til. Klask, klask og så sildrende vann. Men hvor mange er det av det slaget som holder til på stubben ved Ulsrudvannet og i fjellveggen, ved Nøklevannet? Den ene visste jeg var hjemme i kveld, men dette her? Nei, piska det, jeg blev ærgerlig. Hjertet som var falt litt nedenfor bukselinningen skaut jeg op i bringa igjen, så jeg næsten fikk det i halsen. Her skal det valses, dette må jeg ha greie på. Uten lys følte jeg mig stille ned trappene - lykta i venstre og min solide skaustokk i høire hånd. Mangfoldige var de tanker som jog mig gjennem hausen, mens jeg stadig nærmet mig den plaskende lyd. Kommet på nært hold hvitnet det i noe som skiftevis forsvant i det nattsvarte vann og skiftevis langsomt steg op i luften og balledes sammen av usynlige makter - mens vannet sildret. Hvad i heite er dette for djevleskap? tenkte jeg. En eller annen kjenning som har tenkt å skremme mig? Mange var de som visste at jeg ruslet meget alene på skauen og kjente de stier jeg mest gikk. To-tre skritt til - jeg gjorde lys, og op reiste sig en underlig skapning. Det jeg først så var en kule med grått, stritt hår som pekte i alle retninger og så to nakne armer som likesom ikke hørte til det andre. Skikkelsen snudde sig litt anstrengt, og en gapende munn omgitt av grått fullskjegg og stride barter gav forbauselsens uttrykk.
Kvell!
Kvell! svarte kallen, og nu så jeg hvem det var. Det var jo syttiåringen som bodde i hulen i fjellet i tranga mellem Kroktjern og Hauktjern. En gang jeg gikk den veien, traff jeg ham bærende på en temmelig stor furustokk. Jeg bar stokken for ham ned til hulen som han hadde muret sammen selv. Stien var så bratt og kronglete, at en ungdom måtte passe på selv uten stokk å bære på. Her bodde gamlingen alene fra tidlig på våren til ut i oktober, hvis ikke kulden var for streng, og frisk og rørig var han. Men som ensomme folk gjerne pleier bli, var han lite pratsom - syntes snarere brydd når man sån uten videre forstyrret hans tanker og det gilde skauliv.

Både en og to drammer

I lykteskinnet tittet jeg litt nærmere på ham. Han var barfot, hadde bare bukse og vest på. Der¬for syntes disse nakne armene, der stakk ut av vesten, som om de eneste skjorte som skulde være, ikke hørte til det øvrige, da jeg så ham i første lysblunket. Hvad han drev på med? Jo, han vasket sig ren til helgen. Jaså, sa jeg, det er Dem som agerer skrømt ved Kroktjern? Han forsøkte et svakt smil, som samtidig fortolket en skøieraktig forståelse av hvad jeg måtte ha tenkt. Her stod altså den gamle kallen kl. 11 lørdagskvelden ,og vasket sin eneste skjorte. Om han ikke kunde ha gjort det om dagen? Jo jeg er enig i det, men den slags folk handler ofte efter plutselige innskyte1ser, og da må det «innskutte» skje straks. Så tasset han barfot fra sin hule og op til Kroktjern for å ordne sin storvask. Under forsøket på å få i stand en samtale bød jeg ham en cigaret, men nei takk, disse pappirpinna dudde ikke. Det var som å sette tunga i dørsprekken og klemme til - det smakte heller ikke. Han hadde pipe og skråtobakk, og det var godsaker det. Men skulde det være en dram da? Et hurtig øiekast hvilte prøvende på mig. Nåja - takk, det var nå ikke meninga det, men - det skulle nok smaka, kom det hurtig efterpå, som om han var redd drammen skulde fly i fra ham. Han fikk både en og to, og det var likesom han tødde op litt efter dette. Begynte å berette fra sine unge dager. Fortalte at sønnen hans kom op en gang i uken med proviant til ham.

Vi fikk oss en riktig koselig prat, og når jeg så på klokken, viste det sig at vi allerede hadde sladret bort tre kvarter og jeg skulde være oppe og innen døre før kl. 12. Ja, da måtte jeg nok smøre haser. Jeg sa farvel og drog avgårde. Og mens jeg støvlet ivei opover, tenkte jeg ikke mere på skrømt og fanteri, men over de lengsler og drifter som drev en så gammel mann til eneboerliv langt innpå skauen. Jeg forstod ham tror jeg. Engang tatt av skauen og, siden blitt der. Kanskje var det også skuffelse over det falske ansikt verden viser en. Bitre skuffelser i en ærlig og på sin måte skapende sjel. Jeg vet ikke. Men i skauen fant han det han forgjeves hadde søkt i det samfund for hvem han hadde vært en strevsom og trofast borger. Ti skauen har kun ett ansikt, og den som søker trøst i naturen er et lykkelig menneske.

Jeg tenkte så hårdt på dette, at jeg utførte aftenens arbeide rent mekanisk, og først når jeg satt for den sprakende peiseild kom jeg til å tenke på, at det allerede var for sent å lytte og titte på midnattsdansen ute på myra. Jeg gikk ut på hella foran hytten og satte mig stille ned - lyttende ut i høstnatten, men den knugende stillhet som bringer en på så mange eiendommelige tanker hadde svøpt sig som en kåpe over naturen. Det var nordendrag i luften og jeg hørte toget på Grorudkanten tute. Det var som gikk det like nordenom hytta. Dette er som sagt mange år siden, og «Marka» har forandret sig meget siden dengang. Ikke selve naturen naturligvis, men nåja, De forstår kanskje.
Det var engang.
Sparrow.

Kilder

• Pedersen, Gunnar: B.4: Aktuell historie IV : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2011. 163 s. Utg. Dreyers Forlag. ISBN 978-82-8265-025-0. S. 97: Var det skrømt i Østmarka?.

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 400 den 15.11.2006. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.