Kjeldearkiv:Veier til Norge - Joyce

Veier til Norge - Joyce
Kjeldeinformasjon
Tidsrom:	Sommeren 2008
Metode for nedtegning:	Intervju
Intervjua av:	Ida Tolgensbakk Vedeld
Beskrivelse:	Dette intervjuet var en del av prosjektet Mangfoldige minner som ble drevet i samarbeid mellom Norsk lokalhistorisk institutt, Norsk folkeminnelag og Landslaget for lokalhistorie i 2008.
Viktig:	Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

Joyce kom til Norge fra England etter 2. verdenskrig. Hun har her fått to døtre, og har hatt et langt yrkesliv som lærer og etter hvert rektor. Hun kom fra London, og bodde først på Majorstuen i Oslo hos sin svigermor, deretter i Husebygrenda.

Joy forteller:

Jeg kom til Majorstuen i Oslo fra London i 1945, fordi jeg forelsket meg i en nordmann, og vi giftet oss og kom til Norge. Det var ukomplisert for oss, for vi ville jo være sammen. Og for vår generasjon var det naturlig at kona flyttet til mannen. Det var hans karriere som kom først. De fleste koner hadde ikke jobb. Når de giftet seg, så var de hjemme.

Det var jo under krigen, og det var ikke noen spørsmål da – jeg kunne ikke bare melde meg ut av hæren. Hvis du ble gravid, så fortsatte du i jobben inntil uniformen ble for trang. Det var ikke noen spesiell uniform for gravide offiserer. Jeg husker ikke akkurat, men jeg var nok vel tre måneder på vei da jeg sluttet. Vi bodde hos min mor og far. I hæren så bodde jeg på det stedet som var naturlig for meg som offiser. Og jeg fortsatte å bo der, selv om jeg dro inn på kontoret hver dag, akkurat som på et vanlig kontor. Ellers måtte jeg være på vakt til forskjellige tider, og når hæren trengte at jeg reiste forskjellige steder, så gjorde jeg det, naturligvis. Så sluttet jeg helt når jeg ikke kunne ha på meg uniform. Da var det vel fem måneder igjen av mitt svangerskap før min datter Dina kom til verden i juni. Og det må jeg si var veldig hyggelig. For disse månedene var det ikke noe hyggelig i London. Det var det vi kalte den andre blitzen. Med disse flying bombs. Doodlebugs. Fly uten fører, som var det siste terrorvåpen Hitler sendte over oss. Og det var virkelig et terrorvåpen. Veldig billig for ham. Meget kostbart for oss, med store ødeleggelser.

Denne andre blitzen begynte i juni i fireogførr, den sommeren vi giftet oss. Flybombene begynte å komme to netter før vi giftet oss. Hvis det hadde vært tidligere hadde vi måttet avlyse hele bryllupet. Men det var bare to netter før, så det var for sent å få tak i folk, eller gjøre noen ting. Så bryllupet ble som planlagt. Vi var veldig heldige. Dagen efter var det en kirke rett i nærheten av der vi ble gift som ble truffet. Nesten 300 mennesker døde.

Hadde det begynt før, hadde vi ikke giftet oss i kirken. Da hadde vi ikke brydd oss om det i det hele tatt. Men det hadde vært ganske rolig det siste året, i 43-44. Hitler var opptatt med Sovjet, med Norge og andre land. Så han dro vekk fra England, og vi hadde en ganske rolig tid. Men det var før the flying bombs begynte.

Jeg var min mors eneste datter, og visste at hun hadde gledet seg til mitt bryllup. Så jeg hadde ikke hjerte til å si til henne at vi bare skulle finne et lite sted med nær familie og sånt. Og jeg visste at hun hadde gledet seg til å sy brudekjole til meg, for hun var veldig flink til å sy. Så da tenkte jeg at vi fikk bare ta sjansen. Bombene begynte å fly over oss tyve minutter før bilen skulle komme og hente meg til kirken. Spennende er kanskje ikke det riktige ordet. Snarere nervepirrende. Men da visste vi at nå var gjestene på vei, og vi måtte overlate til dem å bestemme selv. Alle kom. Over 80 gjester. Familie og venner. Norske bekjentskaper også. Det var et tradisjonelt kirkebryllup.

Bill kom over til England i september 41. Det var veldig få av hans venner som kom over. Men han fikk jo nye venner, både blant de som reiste sammen over Nordsjøen og blant de nordmenn som jobbet sammen i London. Bill jobbet som revisor i det norske regjeringskontoret. Norges administrasjon ble organisert i London i Kingston House, som var en stor og flott appartementsbygning i Kensington. Det var luksusleiligheter som ble brukt som kontorer og der jobbet Bill.

Bill hadde kommet over med båten og ville melde seg. Det var veldig mange norske unge menn som kom over den høsten i 41. De kom fra Vestlandet og over til Shetland. Først så ble de internert i en ikke veldig stor leir. Der ble de intervjuet og blant annet spurt om hva de kunne tenke seg å gjøre. De fleste hadde jo tenkt å melde seg til marinen, hæren eller flyvåpenet. Men da de undersøkte Bills bakgrunn, fant de ut at han var i gang med revisorstudium. Han var ikke helt ferdig for han måtte jo rømme. Men da de fikk greie på at han var nesten ferdig utdannet revisor, så sa de at «vi trenger deg i London,» til kontoret der. Han hadde ikke noe valg. Mange av de som arbeidet på kontoret der hadde trening fra hæren. Bill dro ofte opp til Skottland og trente sammen med dem. Treningen gikk ut på at de skulle tilbake til Norge og assistere de allierte der. Bill skulle være sjef for supplies i Kristiansand. Hvis det kom til det at de skulle frigjøre Norge, så skulle Bill slippes ut i fallskjerm over Kristiansand. Du vet, det var ikke jeg noe særlig glad for! I fallskjerm, fra et fly – da er du et lett mål! Men heldigvis, den planlagte dagen var dagen etter at det ble kapitulasjon.

Vi dro sammen i september. Den norske regjeringen sa at alle nordmenn måtte reise utenom de som av en eller annen grunn måtte bli igjen på grunn av sitt arbeide. De britiske kvinnene som hadde giftet seg med nordmenn måtte også reise. Med en gang. Så vi reiste sammen. Bill hadde jobben som revisor i London og skulle fortsette med samme jobben i Handelsdepartementet i Norge. Etter kort tid ble han regnskapssjef i Velferdskontoret for Handelsflåten. Da de ryddet kontorene i Kensington, fikk vi kjøpt et deilig tykt ull gulvteppe som hadde vært på hans kontor. Vi visste at det var veldig gulvkaldt i leiligheten til Bills mor i Schønings gate i Oslo. Det er første og eneste gang i hele mitt liv at jeg har fått frostknuter, så kaldt var det. Så det teppet kom godt med.

Vi kom med båt fra Newcastle, og det må ha vært den aller verste dagen i hele mitt liv! Da vi dro med toget dit løp min far langs perrongen mens tårene rant.

Vi visste at vi skulle reise fra min mor og far. Og det var naturligvis veldig tøft for dem, men min svigermor var helt alene. Mine foreldre hadde i det minste hverandre.

Kupeene var slik at man satt i to rader med plass til fire, mot hverandre. Det var ingen kupé for mødre med barn den gangen. Pumpe til brystmelk var heller ikke funnet opp. Jeg måtte amme Dina som var tre måneder den gangen. Tanken på det var helt forferdelig for meg, en engelsk pike med en litt konservativ bakgrunn. Det var helt uhørt den gangen. Det ble to måltider på den sju-åtte timer lange turen fra London til Newcastle. Bill prøvde å beskytte meg så godt han kunne, og han var jo en stor og kraftig mann. Han ordnet også opp med bleiene og slikt. Dina satt på potten. Hun var jo egentlig alt for liten, men på grunn av at vi skulle reise så lærte jeg henne det, og hun var så flink. Vi hadde jo ikke papir til å bruke, så det var den eneste måten å gjøre det på. Hun lå på magen min og gjorde det. Bill, han var så glad i ordspill – han kalte henne for my little windyvidual! De var søte mot oss de som satt der. Vi underholdt dem jo i flere timers crossing fra Newcastle, med full storm på Nordsjøen. Vi reiste med Bretagne, som var en Fred. Olsen- båt. Vi ble forsinket slik at reisen tok hele fire netter. Det var ryddet for miner i et felt tvers over. Men det var jo ikke ufarlig. Jeg tenkte ikke på det, men Bill tenkte på det. Jeg var så opptatt med Dina.

Bill elsket England. Han kunne godt ha tenkt seg å bli i England, og han kunne lett ha fått arbeid som revisor der. Men vi ble enige om at det ville vært galt ikke å dra til min svigermor, i alle fall det første året, for å se hvordan hun hadde det. Hun hadde vært alene helt fra 41. Hun hadde søsken og svogere og svigerinner, men ikke noe nærmere enn det. Hun gledet seg så veldig til vi skulle komme hjem. Så vi gjorde det. Hun var alle tiders, hun kunne ikke vært en bedre svigermor. Vi var jo begge naturligvis meget glad i hennes sønn! Det var ikke selvsagt at det skulle være det, men det viste seg i alle fall å være et meget godt utgangspunkt. Og vi hadde mye til felles, selv om hun hadde vokst opp i Trondhjem, og jeg i London. Hennes familie var meget engelskvennlige, og det var mange skolefolk. Da mine foreldre kom på besøk i 1947, da fant de sammen de også.

Det var helt umulig å finne steder å bo på den tiden. I Oslo måtte mange nygifte par bo hver for seg hos sine respektive foreldre. Leiligheten til min svigermor var en ganske alminnelig Osloleilighet, med et rummelig kjøkken. Vi hadde ett rom som vårt soverom, og så hadde vi en stue som var mest for oss, men vi ble enige om at vi skulle spise middag sammen hver dag. Vi hadde delvis felles husholdning for det var ikke så veldig flust med mat. Det ble til at jeg handlet for oss. Og det lærte jeg meget av! Jeg må si at jeg var glad for de tre årene hos henne før vårt hus ble ferdig. Vi ble godt kjent, og hun lærte meg en masse. Ikke bare språket, men også mye om Norge, om skikker og slike ting som jeg aldri ville ha lært om jeg hadde sittet hjemme alene i egen leilighet med barna. Så jeg var veldig takknemlig for det, både det at vi kom så godt overens og hadde det så hyggelig sammen og det at vi kunne bo sammen de første årene.

Jeg snakket ikke noe særlig norsk da jeg kom til Norge. Jeg hadde min jobb i hæren helt til jeg gikk av, og var veldig opptatt med det. Og når vi bodde hos mine foreldre og skulle reise fra dem syntes jeg ikke at jeg kunne bruke min tid til andre ting, jeg måtte bruke min tid på dem også, og min familie. Så det var veldig liten tid til å lære noe norsk i det.

Min svigermor hadde lest en del engelsk, men kunne ikke snakke det, for engelsk hadde jo vært bannlyst under krigen. Men hun snakket norsk til meg, og jeg snakket engelsk tilbake. Og så gradvis gikk jeg over til norsk, litt etter hvert. Og så ble vi enige om at når vi skulle handle så skulle jeg handle, alene. Jeg skrev opp det vi skulle ha, på norsk. Og lærte det utenat før jeg gikk. Det gikk bra så lenge folk ikke begynte å spørre meg om ting! Og efterhvert så utvidet ordforrådet seg nesten uten at jeg la merke til det siden jeg snakket norsk hver dag. Og så kom jo Bills tante Dutta innom en og annen gang, og ville gjerne snakke engelsk, hun var engelsklærer og var nok nysgjerrig på hvordan jeg snakket når jeg kom fra London! Det var også andre i familien på min egen alder som jeg kunne snakke med. Jeg kjente meg nok litt ensom likevel, det var jo ingen av mine venninner fra England her. Men jeg hadde jo Dina, og var opptatt med det. Det hadde vært noe annet hvis jeg var kommet helt alene. Men jeg synes det gikk fint den første tiden.

Jeg tror ikke jeg hadde så mye forventinger til Norge før jeg dro. Jeg hadde den forventning at vi skulle ha det godt. Og så skulle vi så snart som mulig få vårt eget hjem. Bill skulle ha en jobb som han likte godt, og Dina skulle ha det bra, og… Vi skulle ha fire barn! To gutter og to jenter, det var det vi hadde bestemt oss for. Så vi måtte jo ha et hus med plass til disse fire barna! Det var liksom det vi hadde tenkt. Jeg tenkte ikke så mye på jobb for meg selv da. Jeg var jo ikke vant til at man jobbet som nygift og med små barn. Men jeg begynte å tenke på det etter hvert. Det var jo litt kjedelig bare å være hjemme. Jeg hadde ikke tenkt på det slik før. Så begynte jeg å jobbe litt hjemme – med oversettelser, som privatlærer og andre engelskspråklige ting. Det syntes jeg både var morsomt og veldig interessant. Jeg hadde jo utdannelse som instruktør, fra hæren. Det var en veldig god pedagogisk utdannelse, og den ble akseptert av de norske myndighetene også, da det ble snakk om at jeg skulle inn i skolen senere. Men jeg tenkte i utgangspunktet ikke på skolen, for min utdannelse dreide seg jo mest om voksne. Jeg jobbet en del med friundervisningen, med folk som ville lære engelsk. Det hjalp meg å perfeksjonere norsken min.

Jeg hadde jo blitt kjent med en del nordmenn den første tiden vi var sammen og senere som nygifte. Mange hadde engelske forbindelser, de hadde gjerne en engelsk kone. Jeg tok det nok for gitt at vi var nokså like, men jeg skjønte jo etter hvert at det ikke var tilfelle. Bakgrunnen for Norge og for England var forskjellige i 1930- og 40-årene. Men jeg tenkte ikke så mye på det, jeg tenkte bare at det skulle gå. Vi var jo ikke slik den gangen at «Hvis det ikke går, så kan vi skilles». Det var ikke slik. Nei, jeg tenkte at nå skal vi gifte oss, og…

Om Norge og England… Du vet at jeg kom fra en by, til en by. Jeg kan ikke snakke om andre folk, som kom fra andre byer eller til andre steder. Men for meg, fra middelklassefamilie i London, som giftet seg med en fra middelklasse i Oslo… Det var ikke noen stor forskjell. Utdannelsesnivået var omtrent det samme, og foreldrene hadde omtrent det samme utdannelsesnivået også. Man kunne finne mye større forskjeller i sitt eget land, egentlig, enn mellom Oslo og London. Jeg kunne ikke flyttet til Nord-Norge tror jeg, eller til en liten fiskerlandsby. Det hadde ikke gått.

Jeg har alltid sagt at jeg synes Sydøst-England har det beste klimaet, akkurat som Sydøst-Norge! Du vet, jeg får av og til dårlig samvittighet, når jeg ser på værmeldingen hvordan de har det i Nord-Norge. Og så sitter vi her på Østlandet og har det bra, og bare klager! Neida, det gikk bra. Du vet, jeg var ikke vant til noen voldsom varme eller noe. Det jeg savnet var den lange våren, og en lengre høst. Jeg synes den lange vinteren er veldig tøff, særlig nå når jeg er blitt gammel. Når du har en ung familie og er opptatt med alt det, så tenker du ikke så mye på klimaet. Men når man er gammel og sitter mye inne, da tenker man på klimaet. Det norske klimaet er ikke alltid så barmhjertig.

Jeg hadde ikke tenkt så mye over forskjellen mellom nordmenn og engelskmenn, for jeg gikk ut fra de jeg kjente. Du vet jeg kjente ikke annet enn noen få. Jeg kjente heller ikke min manns familie, annet enn fra brev. For med en gang det ble fred så begynte vi å skrive brev. Vi skrev på engelsk, og vi skrev ganske mye. Vi begynte med en gang i mai, og fortsatte ut over sommeren til september. Min svigermor fortalte mye, så jeg fikk et veldig godt bilde av henne og av familien gjennom de brevene. Og Bill hadde jo fortalt mye. Familien var vennlig og fin. Nordmenn og engelskmenn er sjenerte begge to, men hver på sin måte. Det tar tid. Men ellers var folk veldig vennlige. Det var jo rasjonering etter krigen, i flere år. Så folk var snille og hjalp meg. Særlig tobakksbutikken ved Schønnings gate der vi kjøpte avisen og tobakk og slikt. Hun var veldig snill. Frøken Fjellstad.

Nordmenn hadde en positiv innstilling til engelskmennene etter krigen. Unntagen én mann, på trikken en gang. Det er virkelig den eneste som har reagert. Dette skjedde da mine foreldre kom sommeren syvogførr. Vi tok en tur opp på Ekeberg på St. Hansaften. Vi hadde vært der oppe og spist. Så var vi på vei ned igjen med trikken, og det var fullt av folk. Vi sto akkurat der man kommer på og pratet sammen. Plutselig var det en mann der som ble så sint på oss fordi vi var engelskmenn! Det vil si at jeg skjønte det, men mine foreldre skjønte ingenting. Min mann ble rasende! Han ville nok ha kastet ham av trikken.

Jeg er nok verken norsk eller engelsk etter alle disse årene. Jeg har reist til England hvert år. I arbeidet mitt har jeg snakket norsk og engelsk om hverandre hele dagen. Jeg tenker ikke over om jeg snakker norsk eller engelsk, om jeg tenker på norsk eller på engelsk. Jeg ble glad i norsk, og jeg var glad i engelsk og ville ikke at det skulle bli borte for meg. Det var en av hovedgrunnene for at jeg bestemte meg for å bli lærer. For det går veldig fort i glemmeboken hvis man ikke bruker det. Bill ville også gjerne holde engelsken ved like. Vi snakket engelsk med barna, men de ville helst snakke norsk. Og så svarte vi på engelsk eller norsk. Vi ville ikke at de skulle få engelsk i vrangstrupen. Men vi ville også gjerne kontrollere deres norsk. Det var sånn en håpløs situasjon i skolen, og vi ville ikke at de bare skulle ha den norsken som de hørte sammen med de norske elevene. Jeg vet mange foreldre tvang barna til å snakke engelsk når de kom over dørterskelen hjemme. Men vi hadde ikke lyst til det. De hørte mye engelsk, og lærte mye. Men de var norske barn og skulle gå i norsk skole.

Årene i Husebygrenda på Makrellbekken var de årene barna vokste opp. Det var veldig flott der. Det var et deilig sted å vokse opp. Den gangen vi flyttet inn var det som å bo på landet. Det var nesten ikke biler, bare noen militærbiler og noen lastebiler. Og trikken var bare noen få minutter unna, ned i sentrum på et kvarter. Så det var helt ideelt, vi kunne dra på kino og forskjellige ting. Så det var ikke som å bo helt ute på landet, vi bodde sentralt i forhold til slekt og venner. Ja, jeg tror jeg må si at Makrellbekken var det stedet som har betydd mest for oss i barnas oppvekstår. Husebygrenda var et veldig spesielt sted å bo. Det var engasjerte mennesker med forskjellig politisk ståsted! Vi behøvde aldri være redd for at vi ikke skulle få tak i folk til styreverv og slikt når vi hadde årsmøter. Møtene hadde vart hele natten tror jeg, om de hadde fått lov til det! Det var diskusjoner, og… Der lærte jeg mye om nordmenn!

Folk pleide å spørre meg om hva jeg syntes om Norge. Og om hva jeg syntes var typisk norsk. Det ble jeg spurt om mange ganger! Da svarte jeg alltid at det måtte være brunost, rørte tyttebær, vafler… og hurtigvirkende komiteer!