Knut den mektige
Knut den mektige (født omkr. 995, død 12. november 1035), også kalt Knut den store og i England som Cnut eller Canute the Great, var konge av England fra 1014 til 1035, og av Danmark fra 1018 til 1035. Han var også de facto konge av Norge fra 1028 til sin død, men styrte først gjennom Håkon Eiriksson ladejarl og deretter gjennom sin sønn Svein Alfivasson - og opptrer derfor gjerne ikke i den norske kongerekka.
Han var sønn av Svein Tjugeskjegg, og ble etter hans død valgt til danenes konge i England. Dette førte til strid med den angelsaksiske kongen Aethelred den rådville og hans sønn og etterfølger Edmund Jernside. Da Edmund døde i 1016 sto Knut igjen som enekonge i England. I 1018 ble han så valgt som konge i Danmark etter broren Harald. Ti år senere, i 1028, fikk han også kontroll over Norge gjennom å alliere seg med stormenn mot Olav Haraldsson. Han reiste mot Norge med en stor krigsflåte, men da han ankom viste det seg at nordmennene var klare for å hylle ham som konge uten noen kamp. Han satte da inn ladejarlen som riksstyrer, og da Håkon ladejarl døde året etter satte han inn sin sønn.
Etter hans død mista Svein Alfivasson kontrollen over Norge, og Olav Haraldssons sønn Magnus den gode kom til makta. I England ble han etterfulgt av sønnen Harald Harefot.
Knut døde i England, og er gravlagt i katedralen i Winchester.
Litteratur og kilder
- Knut den mektige i Store norske leksikon.
- Knut den mektige på Wikipedia på bokmål og riksmål
- Knud den store på Wikipedia på dansk.