Svein Alfivasson
| Svein Alfivasson | |
|---|---|
| Personalia | |
| Tittel: | Jarl av Norge |
| Regjeringstid: | 1029–1035 |
| Fødselsnavn: | Svein Knudsson |
| Fødselsdato: | før 1020 |
| Fødested: | Danmark |
| Bortgang: | 1036 |
| Dødssted: | Danmark |
| Foreldre: | Knud den store og Alfiva |
| Ektefelle(r): | Ugift |
Svein Alfivasson (født før 1020 i Danmark, død 1036 i Danmark) var jarl av Norge fra 1029 til 1035. Han ble satt inn etter at den siste ladejarlen, Håkon Eiriksson forsvant på havet i 1029. Svein var sønn av den Knud den store, som var konge av Danmark, England og Norge. Normalt skulle han derfor vært kalt Svein Knudsson eller Svein Knutsson. I stedet brukes gjerne navnet til moren Alfiva (Ælgifu), Knuds engelske frille.
Hans tid som jarl i Norge markerer både et høydepunkt og slutten for den danske kongens innflytelse i Norge. Det var nå ikke en norsk stormann som styrte landet, men danekongens sønn. Knud var hyllet som norsk konge i 1028, og lot Håkon Eiriksson styre landet. Det å sende Svein til landet etter Håkons død var i strid med Knuds tidligere politikk, og det er ikke helt klart hvorfor denne endringen kommer. Selv om ladejarlenes slekt hadde dødd ut på mannssiden med Håkon fantes det andre allierte med betydelig makt og innflytelse. Svein kom til Norge sammen med moren Alfiva og et stort dansk følge.
Han kom til makten i en tid hvor Olav Haraldsson utgjorde en betydelig trussel mot dansk makt i landet, men da Olav falt i slaget på Stiklestad i 1030 minsket presset betydelig. Svein klarte ikke å utnytte denne situasjonen til sin fordel. Han hadde en opposisjon blant danskvennlige stormenn, spesielt Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson. Selv om de var positivt innstilt til dansk overherredømme var de like fullt innstilt på at en norsk stormann skulle styre riket som jarl. Da det ble klart at den siste ladejarlen hadde forsvunnet på havet må de ha øynet et håp om å selv få denne posisjonen. At Knud satte inn sin danskfødte sønn førte derfor til et anstrengt forhold til disse svært sentrale stormennene.
Svein gjorde seg også svært upopulær både blant stormenn og befolkningen. Dette skyldes spesielt hans ønske om sterkere kontroll med riket og om hardere skattlegging. Tiltaktene ser ut til å være hentet fra farens engelske styre, hvor forholdene var ganske annerledes. Strenge krav kombinert med en jarl som ble sett som en fremmed styrket opposisjonen. Svein selv var egentlig ikke spesielt aktiv, men det er ingen grunn til å tro at det gjorde saken bedre at hans engelske mor var den reelle riksstyrer mye av tiden. Hun nedfelte en rekke lover, kjent som Alfivalovene, som senere ble opphevet; de siste holdt seg til Sigurd Jorsalfares tid. Alfiva blir framstilt på en svært negativ måte i sagaene. Dette kan være noe overdrevet, fordi kvinner i maktposisjoner i sagaene lett blir framstilt som onde, men det svarer nok også til en samtidig oppfatning av henne. Hvordan hennes styre egentlig var, og hvor mye makt hun egentlig hadde, er det ikke mulig å vite, men fordi politikk også dreier seg om oppfatning av virkeligheten vel så mye som selve virkeligheten styrket hennes posisjon opposisjonen kraftig. Det var på grunn av denne posisjonen at Svein fikk navnet Alfivasson, som vel må ha vært primært et nidnavn.
Svein var også uheldig, for i hans regjeringstid var det flere uår med misvekst i avlingene. På hans tid var dette av betydning, for hell var en egenskap konger og stormenn måtte ha. Den som ikke hadde hellet med seg fikk heller ikke folks støtte.
Alt i alt førte Alfivas og Sveins styre kombinert med uår og bitterhet over forbigåelsen av norske stormenn til at gamle fiender allierte seg med hverandre. Hirdbiskopen Grimkjell, en av Olav den helliges nærmeste menn, ble forlikt med Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson, og de hentet inn Olavs sønn Magnus fra Russland og fikk ham hyllet som konge i 1035. Svein måtte rømme landet sammen med Alfiva og sine rådgivere.
Knud den store døde i 1035, og med ham må enhver mulighet for å gjenvinne Norge i overskuelig framtid også ha dødd ut. Maktforholdet var nå snudd, slik at Sveins etterfølger Magnus faktisk klarte å bli hyllet som dansk konge. Svein døde i Danmark året etter sin far.
Kilder
- Svein Alfivason i Norsk biografisk leksikon