Kullmile

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Kolmile»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Kullmile, sannsynligvis i Elverum-området hvor fotografen var aktiv.
Kullmile i Nord-Trøndelag.
Foto: Nord-Trøndelag i bilder, Grundt Tanum, Oslo 195

Kullmile, eller kolmile er et anlegg for å produsere trekull. Milebrenning sørger for oppheting og destillasjon uten lufttilgang av trevirke. Et biprodukt ved kullbrenning med furu kan være framstilling av tjære, se også tjæremile, som fungerer etter de samme prinsipper.

Etymologi

Ordet «mile» kommer trolig av latin miliarium ‘tusen’, som viser til den store mengden oppstablede stokker.

Metode

Det foretrukne trevirket til framstilling av trekull var fin nåleskog, som gran og furu, hvorav gran ga mer enn furu. Også bjørk var brukbart. Men etter hvert ble trelasthandelen prioritert og det ble ofte påbudt å nytte bare mindreverdig skog til kullbrenning.

Milebrenning kunne ta fra et par døgn til opptil to–tre uker, avhengig av størrelsen. Mila måtte tilsyn hele tiden. Rundt regnet gikk det med rundt fire m³ mileved for å få en lest eller 12 tønner kull. Miler med omkrets på 12 favner skulle normalt gi 360 tønner (= 30 lester). Miler brent om sommeren ga mer trekull enn miler brent om vinteren.

Typer

Kullmilene kunne være bygd opp på forskjellige måter. To hovedtyper var reismiler og leggmiler.

En vanlig miletype i nyere tid besto av grov, liggende ved innerst, spinklere ved reist omkring og småved lagt på toppen, slik at mila fikk tilnærmet halvkuleform. Den ble så dekket med torv, bortsett fra en smal trekkåpning langs bakken hele veien rundt. Mila ble tent gjennom en liten åpning i torvlaget på toppen. Denne åpningen ble tettet igjen når brenningen var kommet godt i gang.

Omfang

Kullmile ved Gudbrandsdalslågen nedenfor Sandan, sørligste gården i Søre Verket i Lesja.
Foto: Arnfinn Kjelland (2016).

Kullproduksjon i mile drevet i stor målestokk på 1800-tallet da etterspørselen fra de mange jernverkene, smeltehyttene og glassverkene. Det meste av produksjonen opphørte da jernverkene ble lagt ned i 1860-årene.

Produksjonen ble delvis gjenopptatt under andre verdenskrig da det var varemangel og importstans og ble brukt til bildrift og dekket behov hos industrien som tidligere ble dekket gjennom import. Christiania Portland CementfabrikSlemmestad støpte en egen kullmile i betong for å møte bensinmangelen, og denne ble mønster for tilsvarende andre steder i landet.

Kilder og litteratur