Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker, i dagligtale Gjenopptakelseskommisjonen, er en statlig etat som vurderer om straffedømte personer skal få gjenopptatt sin sak etter at en sak har endt med rettskraftig dom. Kommisjonen ble vedtatt oppretta 3. juli 2003 ved en lovendring i straffeprosessloven, og denne trådte i kraft 1. januar 2004.

Kommisjonen utreder de rettslige og faktiske sider ved sakene som kommer inn. Den kan avhøre vitner, holde muntlige høringer, oppnevne sakkyndige og komme med utleveringspålegg. Den kan også begjære personundersøkelse og bruk av tvangsmidler, da gjennom rettslig avgjørelse. Kommisjonen har også en stab av fast ansatte etterforskere. For at en sak skal bli gjenopptatt kreves det at det framkommer nye bevis som ikke ble vurdert av retten, og som kommisjonen mener kan være egna til å gi et annet resultat. Det er ikke nok at det kommer fram mindre formildende omstendigheter som kunne gitt en noe mildere dom; det kreves at det skal ligge til rette for frifrinnelse eller en betydelig reduksjon av dommen. Sakene som kommer inn til kommisjonen omfatter enkelte ganger påstander om rene justismord der en person er uskyldig dømt, men som oftest er det andre årsaker som kommer fra. Det har vært en rekke saker der man mener at retten ikke har vurdert, eller ikke vurdert godt nok, om en person var psykotisk i gjerningsøyeblikket.[1] Det har også vært saker der kommisjonen har kommet fram til at prosessen har vært mangelfull, slik at det oppstår en sterk tvil om hvorvidt den domfelte har fått sin sak hørt på rett måte.[2] I dette kan det også ligge at en person som var involvert i saken begikk lovbrudd, f.eks. ved å holde tilbake informasjon eller ved å unnlate å opplyse om inhabilitet. Det vurderes også om folkeretten er fulgt; dette gjelder særlig i flyktningsaker.[3]

En spesiell kategori saker var gjenåpning av ubegrunna ankenektelser. Dette har sitt opphav i at Høyesterett ved en rekke anledninger avslo å behandle en ankesak uten å oppgi grunn til dette, noe som er i strid med rettsvernet. Da slike saker vurderes ut fra enkle formalia – er det gitt en begrunnelse eller ikke – er de stort sett avgjort med en enklere prosess enn andre saker. Høyesterett må da enten behandle ankesaken, eller komme med en begrunnelse for hvorfor den ikke skal behandles. Slike saker hadde en frist på fem år fra rettskraftig dom, såfremt det ikke var svært tungtveiende årsaker til å ta det opp senere enn dette. I og med at praksisen ble endra i 2010 har kommisjonen derfor ikke lenger slike saker.

Dersom gjenopptakelseskommisjonen kommer fra til at en sak skal behandles på nytt, blir den sendt over til rettsvesenet. Saken må da behandles ved en annen domstol enn den der dom opprinnelig ble delt.

Første leder av kommisjonen var tidligere advokat Janne Kristiansen, som leda den fra 2004 til 2009. Siden 2009 har tidligere tingrettsdommer Helen Sæter leda kommisjonen. I tillegg til lederen har den fire faste medlemmer og fire varamedlemmer. Alle avgjørelser fra kommisjonen er offentlige, og publiseres på etatens egne nettsider og på Lovdata.

Gjenopptakelseskommisjonen omtales jevnlig i media i forbindelse med profilerte saker, som sakene mot Fredrik Fasting Torgersen[4] og Fritz Moen[5]. Ser man på oversikten over saker er det også et betydelig antall saker som er langt mindre kjent, og det kan dreie seg om alt fra brudd på vegtrafikkloven til grove volds- og seksualforbrytelser.

Kommisjonen har en rekke ganger blitt utsatt for kritikk for sine avgjørelser. Særlig hadde dette vært tilfelle i Fredrik Fasting Torgersens sak. I 2008 skrev 279 forskere innen medisin og naturvitenskap under på et åpent brev til justisminister Knut Storberget, der de retta sterk kritkk mot kommisjonens arbeid i Torgersensaken.[6]

Referanser

  1. Se f.eks. sak 2006 00073, brudd på vegtrafikkloven.
  2. Se f.eks. Sak 2015-105.
  3. Se f.eks. Sak 2014-156.
  4. Sak 2015/111 og tidligere avgjørelser.
  5. Sak 2004 00198.
  6. Brev til justisministeren, 2008-06-09.

Litteratur og kilder