Konventikkelplakaten
Konventikkelplakaten er det vanlige navnet på en forordning utstedt av Christian VI den 13. januar 1741, der det ble forbudt for lekpredikanter å arrangere religiøse møter. Navnet kommer av at konventikkel var et vanlig navn på slike private, religiøse møter blant pietister. Forbudet var i kraft fram til 1842.
Bakgrunnen for konventikkelplakaten er at lekmannsbevegelsen ble sett som en trussel mot enheten i statskirken. Forbudet ble primært innført på grunn av radikale pietisters aktivitet i Danmark, men den ble gjort gjeldende for hele dobbeltmonarkiet. Først på slutten av 1700-tallet ble det noe mer utbredt pietistisk virksomhet i Norge. Hans Nielsen Hauge markerte seg som en kraftfull motstander av konventikkelplakaten, og det var nettopp den som ga hjemmel for å arrestere ham.
Etter 1814 ble konventikkelplakaten beholdt som norsk lov, selv om båndet med Danmark var brutt og Norge var i personalunion med Sverige. Stortinget prøvde i 1836 og 1839 å oppheve den, men ble stoppa av regjeringa. Først i 1842, da Stortinget vedtok oppheving for tredje gang, gikk vedtaket gjennom. I de tre neste årene ble det gitt dispensasjoner til opprettelse av kirkesamfunn utafor statskirken. Kvekerne fikk sin dispensasjon i 1842 og Den katolske kirke i 1843. I 1845 kom så dissenterloven som åpna for at alle kristne grupper kunne etablere seg i Norge. Andre religioner fikk lov til å organisere seg fra 1891.