Kulturminner i Hærland

Kulturminner i Hærland

Seks kulturminner Supplement til ”Øst i kroken – og litt vestover” fra 2010. Av Kjell Undrum. 2017 Noe repetisjon – mye nytt. En får innblikk i et spennende miljø om en leser beretningen fra seks separate kulturminner i sammenheng.

Anbefalt rekkefølge:

1250010 Buråsen repetisjon
1250028 Brattås oppdatert
1250366 Kvillerneset nytt
1250356 Kjellerstuen nytt
1250136 Tulkerud søndre oppdatert
1250507 Elgetun nordre nytt

Illustrasjon Berit Tangen

Buråsen

Foto: Kjell J. Frankrig 4.12.2006

Hvor veien mot Svarverud tar av fra gamle E 18, ligger en eiendom som tidligere var landhandel. Sør for denne eiendommen, langs Svarverudveien ned mot bekken, ligger et lite jorde, og det var utpå dette jordet huset stod som kaltes Buråsen. I tidligere tider var det uklarhet om delet mellom Lundeby og Elgetun. En rettssak måtte til for å avklare hvorvidt ”enga ved kvernhuset” (Kvernhusengen) tilhørte den ene eller den andre gården. Den gang ble det klart at bekken skulle være dele mellom eiendommene. Derfor er det underlig at Buråsen på midten av 1800 åra blir kalt ”Elgetun-plass”. Uten å være skråsikker mener en likevel at plassen ikke er forveksla med Nedre Engeløkka (1250105). Ole Andreassen, - den såkalte ”Steinulven” - bodde på flere plasser i distriktet. Fra Opsal ved Mysen kom han til Elgetun. Senere bodde han på Engeløkka, så på Hethul, d.v.s. i stue ved Myrvold og til sist på en Kviller-plass. Det finnes rester av en grunnmur i nærheten av Rundt-tjern, og det er også ment at Ole skal ha bodd der, men noe tyder på at dette har vært et byggverk av senere dato,- kanskje i forbindelse med veianlegget.

Beretningen om Ole er tatt med under Buråsen fordi han hadde sterk tilknytning til en episode som fant sted nettopp her.

Det skal ha vært sett rester etter brukar ved bekken som tyder på at en vei må ha gått her. Her skal også ha stått ei lita mølle som har vært drevet av et underfallsvasshjul. Buråsen var plass under Elgetun, men det lå ikke jord til plassen, og stua var av det simple slaget, med ei enkel borddør som ble stengt med en staur på innersida. Christian Mortensen og Johanne Halvorsdatter bodde her i 1848. Det var trange kår for Christian som ikke hadde lett for å skaffe seg jobb. Christian og Johanne var begge 28 år gamle da de i februar i 1849 blir tiltalt for brennevinshandel og ulovlig krovirksomhet.

De hadde tre barn. Den eldste var 6 år, og den neste var 3 år gammel. Vi vet om den minste jenta at hun ble født 2. mai i 1848, og at hun ble døpt den 12. juni samme året. En legger merke til at en av hennes faddere var Helene Mortens-datter fra Holkerud. Navnet var Birthe Maria, og hun bodde fremdeles på Elgetunplass da hun den 19. mars i 1863 flyttet til Moss. Christian hadde vært dømt for lignende forhold før, og han var noe tidligere kommet hjem fra Moss hvor han hadde sonet. Under rettsaken hevdes det at Christan ikke har solgt brennevin etter at han kom tilbake fra soning, og mange vitner støtter han i dette. Etter at mange vitner er avhørt, må Johanne innrømme at hun har stått for omsetningen etter denne tid, men hun tviler på om vitnene kan være så sikre på hvor de har fått brennevinet fra siden de var drukne?! Men hele 10 vitner forteller at omsetningen foregikk helt åpenlyst, uten at det ble gjort forsøk på å skjule noe som helst. Et følge som var på hjemvei fra en gravferd på Hethul, hadde blant andre fått sin tørst slukket. Christian stammer vel litt når han blir spurt om han har vært behjelpelig med å skaffe hjem brennevinet, og mener at nok svensker også kan brakt med seg drikkevarene, og han bedyrer at han har bedt kona om å holde opp med virksomheten. Johanne hevder at hun ikke kan tåle soning på vann og brød på grunn av at hun har svakt bryst og flere små barn og at hun gir die ennå. Det synes som hun får gjennomslag for dette, for når saken tas opp til doms den 25. april, blir Christian idømt en bot på 45 daler som skal fordeles mellom lensmannen og fattigkassa. Lagrettemennene får utbetalt en ort hver, og handelen forgår kanskje videre på Buråsen.

Det var natta til mandag den 15. mai i 1848 at det oppsto stor dramatikk på Buråsen. En annen plass under Elgetun var Engeløkka, som dengang også ble kalt Eng. Her bodde nabolagets skrekk og plage, en tidligere eier av Elgetun. Han gikk under tilnavnet "Steinulven", men hans virkelige navn var Ole Andreassen. Før klokka 3 på morgenen, mens det ennå er mørkt, kommer Ole til Buråsen sammen med sin sønn Andreas og en kar til som synes å være Johan Johannessen fra Mosen. De var ikke edru, særlig Johan var synlig beruset.

Andreas forlangte å få komme inn, og Johanne ble naturligvis skremt og ropte ut at Christian ikke var hjemme, til tross for at han lå i senga. Da kommer Ole til og trykker døra opp med et brak så stauren trykker ut et bord i døra som blir liggende som en bordhaug. Ole mener å ha et tilgodehavende hos Christian for noe salt, samt 1 spesidaler, noe han med stor støy og skjellsord gjør krav på. Han røsker Christian i luggen og forlanger at han skal stå opp. Johanne ber Ole for barnas skyld å holde fred, men da biter han henne i kinnet og slår henne i hodet så hun har vondt av det i lange tider etterpå. Johanne flykter ut, selv om Johan prøver å holde henne tilbake, men hun kommer straks inn igjen av hensyn til barna. Christian hadde tatt Birthe Maria på armen, men treåringen lå på senga og hylte. "Du tør ikke gå til Elgetun", roper Ole til Johanne, og hun svarer: "Jo, jeg tør din stygge kjærringplager du er". Nytt slag over ryggen og Johanne siger ned på senga under høye skrik, så et slag over beinet så huden skrapes av. Christian skramler sammen halvannen ort som avdrag på daleren som han sjøl mener han forlengst har gjort opp for. Tilbake i en kopp lå enn ort som Christian hadde holdt tilbake, men også denne mynten fikk Ole rappet med seg. Så forlanger Ole at Christian skal følge dem tilbake til Engeløkka og der traktere dem med en pot brennevin. Straks de kom utenfor, tok Christian beina fatt, barbeint og tynnkledd, og rømte til Elgetun, hvor han fortalte sin historie og ble sluppet inn, og alle innganger ble stengt på Elgetun. Men Ole og hans følge kommer etter og holder et voldsomt leven ved å dundre i dører og vegger, og skjellsord og trusler framsettes mot folkene på Elgetun. En sønn i familien på Elgetun hadde et skadet ben og var halt. Ole truer bl.a. med han skal brekke også det andre benet på gutten. Under rettssakens gang ble det antydet at en straff på 12 års straffearbeid burde være passende. Så får en bare forundre seg over at den endelige straff ble satt til 20 dagers fengsel på vann og brød. I formildende retning er tatt hensyn til at nattlige besøk på Buråsen ikke var så uvanlig i forbindelse med brennevinshandelen som foregikk på stedet. Det sies videre om Ole at han er 54 år gammel, at han er "et misligst Suspekt som har satt sin formue overstyr og nu tildels ligger fattigvæsenet til byrde, ligsom han også har været mulkteret for ulovligt Brændevinssalg". Under forhøret har Ole naturligvis fortalt en helt annen historie. Alt skal ha foregått fredelig på Buråsen, mens ungene lå i senga og sov. Også besøket på Elgetun framstiller han som en fredelig sak. Sønnen Andreas, som hadde avlagt ed som vitne, støtter faren sin i ett og alt. Dette blir skjebnesvangert for han. Andreas satt som husmann og møller på plassen Finnehuset, også kalt Lysebråte, under Torp i Trømborg som eides av Peder Olsen Sandaker. Kan hende var Andreas kommet til Engeløkka for hjelpe faren i å rydde opp i hans håpløse økonomi. I september 1847 hadde Ole vært nødt til å låne 26 daler av lensmann Sanne. Lørdag i samme uke som episoden på Buråsen fant sted, låner Ole nye 40 daler av sønnen Andreas mot 2. prioritets pant i Engeløkka, men det ser ut til å være til liten nytte. Panteregistret mangler her en transaksjon, for i juli 1849 selger Peder Johnsen Engeløkka til Christian Halvorsen for 60 daler. Christian Halvorsen selger videre til grosserer Bertheau den 28. februar i 1854 for 100 daler. Det tyder på at Ole måtte forlate Engeløkka kort tid etter episoden på Buråsen.

Tiltalt for mened

Da Andreas vitnet i saken mot Ole om overfallet på Buråsen, hadde Andreas støttet farens forklaring i ett og alt. Han sa at han ikke hadde sett eller hørt at døra på Buråsen ble slått inn, han hadde ikke hørt at ungene hylte, og ikke at faren hadde vært voldsom på Elgetun. Saken mot han startet på Hobøl lille julaften 1848. Det ble ført mange vitner, men ingen hadde oppfattet at Andreas var døvhørt! Et viktig vitne må Johanne Halvorsdatter fra Buråsen ha vært. Alle rettsmøtene hadde foregått på Hobøl, og Johanne kunne fortelle at hun under et av rettsmøtene foregående sommer hadde sittet ved et åpent vindu i drengestua, mens Ole og Andreas satt under vinduet like utenfor. Hun hører Ole si til Andreas: "Gud skee Lov og Tak fordi Du vidnede som Du gjorde; nå skal Du see hvad (Rede) de skulde faae paa Mig”. Påstanden lød først på 8 års straffearbeid. Så blir det lagt inn som formildende omstendigheter at han ville forsøke å hjelpe sin sterkt belastede far. Det er på Elvestad den endelige dommen faller den 13. mars 1849: seks år og seks måneders straffearbeid.

Utsagt på Finnehuset.

Andreas satt på plassen Finnehuset, også kalt Lysebråte, som husmann og møller. Plassen lå under Torp i Trømborg og eier var Peder Olsen Sandaker. Kontrakten kunne ikke opprettholdes etter at Andreas Olsen var dømt til seks og et halvt års fengsel. Peder Olsen Sandaker tar grep for å få Andreas utsagt ved dom på månedstinget 1. mai 1849. Stevningen var forkynt for Andreas i arresten der han satt dømt for mened. Han hadde hatt en mulighet til møte med vakt til rettsmøtet, eller han kunne skaffet seg en fullmektig. Han anser vel saken som håpløs og velger å bli sittende i sin arrest. Saken tas opp til doms etter de papirer som foreligger. Han dømmes til å tømme og ryddiggjøre plassen innen 15 dager etter dommens forkynnelse. Dessuten skylder han Peder Olsen 6 spesidaler og 31 skilling som han skal betale renter for. Saksomkostningene beløper seg til 7 spesidaler.

Steinulven

I 1950 åra ble en smågutt skremt med at om han ikke kom inn i skikkelig tid om kvelden, ville "Steinulven komme å ta han!" Det ble fortalt mye om denne mannen som en lenge ikke visste navnet på, men som var til stor plage for sine omgivelser.

Ingen fortalte om hans gode sider. Nå når en vet litt mer, kan en forundre seg over at hans identitet ikke var kjent på denne tiden. Det var Erling Sether på Myrseter i Rødenes som fortalte til lokalhistrikeren Johan Vikeby at han hadde hørt at "Steinulven" en gang hadde gått til angrep på et ektepar på Buråsen, og at dette skulle ha ført til rettsak. Johan Vikeby orienterer seg fram til rettsrefe-ratet på Riksarkivet. Her går det fram at "Steinulven" heter Ole Andreassen, og han bor på et sted som heter Eng. Panteregistret forteller oss at Eng er et annet navn for Engeløkka på denne tid. Saken på Buråsen fører til at Oles sønn Andreas blir tiltalt for mened, og ny sak er på gang. Her opplyses at Andreas er født den 30. januar i 1821. Så forteller klokkerboka for Eidsberg at Andreas er sønn av Ole Andreasen Opsal (Eidsberg) og Gunhild Halvorsdatter fra (Store) Degnes i Rødenes. Etter hva en hadde hørt om "Steinulven", trodde en at han kanskje var av en heller tvilsom opprinnelse. En stor overraskelse var det å finne ut at han hadde tilknytning til kjente bondeslekter. Ole ble født i 1794 på Nordre Opsal i Eidsberg som sønn av Andreas Mortensen. Gårdshistorien bind II forteller mere. Om hans kone Gunhild fortelles det mer i Gårdshistorien for Rødenes. Hun ble døpt i januar i 1795. Ole var korporal da han giftet seg med Gunhild, men i 1818 ble han dimmitert som overtallig. Samme året overtar han Opsal. Da har han hele 9 søsken å løse ut. Oppgaven blir for mektig, og i 1826 selger han gården til Ole Olsen fra Jahren i Rakkestad. Så kjøper han østre Elgetun i november 1826, og han selger igjen ca. 1835. Deretter eier han Engeløkka (Eng) som han forlater ca. 1850. Det er ikke dokumentert hvor han flyttet da han forlot Engeløkka, men det hevdes bestemt at han i en periode skal ha bodd i et lite hus bak uthusa på Myrvoll. Denne stua skal senere ha kommet til Kristian Mysen på Mysen. Det finnes en hustuft nærmere Rundttjern hvor det også hevdes at han skal ha bodd. Når datteren Anne gifter seg 4. februar i 1858, bor han på Kvillereie, og det opplyses at bruden er ca. 23 år gammel og født på østre Elgetun. Ole er død når hans andre datter gifter seg St. Hansaften 1863. Hun heter Maren, er 46 år og frøken og er født på Opsahl. Brudgommen heter Johannes Andersen, er 65 år gammel og bor på Hersletplass. Vi vet om han at har vært bygdevekter og at han engang ble truet på livet da han kom i klammeri på låvebrua på Bardal med en omvandrende kammaker som het Iver Iversen (Eidsberg Bygdehistorie II). Ole og Gunhild hadde i tillegg til to døtre, fire sønner: Andreas, Mikal, Johan og Christian. Hva som hittil er fortalt om Ole baserer seg på dokumenterte opplysninger. Heretter må vi i det vesentlige basere oss på hva som er fortalt igjennom tidene.

Riktignok har vi et viteutsagn fra saken på Buråsen som kommer fra Kirstine Larsdatter, om en episode på Jammerdal natt til tredje pinsedag for tretten år siden. Det må ha vært i 1835. Kirstine bodde i huset sammen med sin ekte-mann Ole Eriksen og flere små barn. At Ole Andreassen dukket opp natterstid lovte ikke godt. Kirstine prøvde å berolige inntrengeren ved å servere han mat og drikke, men straks det var fortært, for han bort til sengen hvor Ole Eriksen lå og ville mishandle han. Men Ole Eriksen kom seg unna med istykkerreven skjorte. Ille gikk det også med Kirstines svoger Berger Eriksen som lå i huset denne natta. Han stakk ut for å se etter Ole, man da han kom inn igjen, fikk han hard behandling av den ubudne gjesten. Kristian Tøften fra Rødenes skal ha møtt Steinulven på fjellet engang. Han skal ha tigget til seg tobakk av Kristian, og etterpå ville han krangle. "Skal vi være venner eller skal jeg hata deg som ormen", skal han ha sagt. Kristian slo fra seg med en kjettingstomp og stakk av gårde.

Harald Torp vokste opp på Torp ved Myrvold. Han flyttet vekk som voksen, men i 1972 avla han et besøk på gamle trakter. Ved den anledningen skrev han ned mange av sine minner, og disse er til god hjelp når en vil orientere seg litt i Elgetun-området.

Like vest for Rundttjern gikk Kongeveien over ei myr med kavlebru, før den stakk opp i åsen gjennom ei lita trange. En bratt liten fjellvegg avgrenser veien på den ene sida. Den andre sida av veien avgrenses av en liten fjellformasjon, såvidt stor og bratt nok til å skjule en mann. Dette skal være stedet hvor Steinulven overfalt sine ofre. Han skal ha stormet fram bak steinen og skremt hestene ut i myra. Så lyktes han vel ofte med å røve til seg lasset. Et dalsøkk i nærheten av Nøa kalles "Tjuegodsdalen." Det heter seg at Steinulven gjemte sine stjålne skatter der. Men han lyktes ikke alle ganger. Knepet var vel blitt kjent etter hvert, og det fortelles om en svenske som hadde forberedt seg. Han hadde laga seg ei griselærssvøpe med blykule i enden. Han la seg ned i lasset og lot som om han sov. Da Steinulven kom bort til lasset for å kaste han av, fikk han skikkelig juling. Denne gangen måtte angriperen kjøres hjem, og han skal ha måttet gå med stokk i flere dager etterpå. Harald Torp hadde hørt at Steinulven stjal alt hva en bonde hadde, til og med hesten, og ingen torde ta igjen av frykt for hevn. Den samme Harald Torp forteller at han som liten gutt var med familien sin på Elgetun (nordre) i juleselskap. Han forteller at han aldri kunne glemme at det ble pekt på en svart flekk på golvet like ved døra. Det ble fortalt at det var der Steinulven døde. Han blødde i hjel der på golvet etter slag av et mangletre. (Ulike kilder oppgir henholdsvis mangletre og bismer som drapsvåpen). Han skal ha bedt om å få en sopelime under hodet der han lå. Natta til den 10. oktober 1859 skal folkene på Elgetun være varslet om at Steinulven var ridende underveis. Det må vel være fra Kviller-eie at han har gitt seg i vei. Så bestemte de seg vel for at denne gangen skulle de bite fra seg. Døra på Elgetun hadde et svakt punkt i nederdelen. Der kunne bord plukkes ut. Som tidligere eier av gården var dette velkjent for angriperen. Når han kryper inn under døra, står bonden klar og slår Steinulven i hodet med mangletreet han har utstyrt seg med. Johannes Andersen, den tidligere bygdevekteren på Hersletplass, som senere ble den dreptes svigersønn, møter dagen etter opp hos presten og melder dødsfallet. Her var det behov for å beskrive en voldsom død. Vi vet ikke hvorfor presten velger å skrive som han gjorde i anmerkningsrubrikken:" Slog sig ihjel ved at falde ned fra taget av et huus". Iver Haugerud var en slektning av Steinulven. Dette er noe vi vet i ettertid, og det kom bud til han om hva som hadde hendt på Elgetun. Iver var denne dagen opptatt med å bryte opp et nytt jordstykke på eiendommen, og dette jordstykket heter den dag i dag "Steinulv-vollen". Utvilsomt var det et drap som hadde funnet sted, og for drap var det streng straff, dødsstraff i verste fall. Det ble nok en vanskelig tid for familien på Elgetun. Det skal finnes en form for rettsreferat i etterkant av det som hendte. Pålitelige folk har for lenge siden lest et slikt referat gjengitt i et ukeblad. Derfra huskes bestemt at drapsmannen het Ole Olsen, og at han var bonde på Elgetun. Det huskes at navnet Elgetun var skrevet på en underlig måte. Det huskes også at begrepet "Heggen og Frøland" var nevnt. Dette siste er underlig, for distriktet lå under Rakkestad Sorenskriveri på denne tid. Flere har forgjeves søkt etter saken både under Heggen og Frøland og Rakkestad Sorenskriverier. Statsarkivets katalog forteller at "Lensmannens Forhørsprotokoll" mangler for denne perioden. Hva som videre huskes fra ukebladsgjengivelsen, er sammenfallende med hva tradisjonen forteller: Saken skal ha blitt henlagt med den begrunnelse at det som hendte hadde vært til samfunnets beste. Det er et stort savn at denne saken foreløpig ikke kan dokumenteres.

Brattås

Ved veien mellom Løkka og Føringsås lå Brattås. Stuebygningen lå øst for veien, og uthusbygningen lå på vestsida. Det er bevart en god historie om Brattås som er fortalt i Eidsberg Bygdehistorie bind II. Vi gjengir fra side 365: Hele Hærland var opprinnelig bare ett skoledistrikt. Tord Rasmussen Baggetorp som var skoleholder der ved folketellinga i 1801, ble straks avløst av Johannes Johannessen, som sto i stillingen like til 1840. Johannessen bodde på Brattås. Han hadde studert teologi, men en svakhet for sterke drikker var visstnok årsaken til at han ikke kom lenger i karrieren. Bortsett fra de siste årene får han ellers godt skussmål som skoleholder. Skolen var vel ordnet heter det i eksamensreferatene. Barna var flinke, foreldrene interesserte, og frammøtet godt for alle som ikke hadde for lang vei. I et så stort skoledistrikt kunne det bli lang vei for noen, selv om det var omgangsskole. Ved eksamenen i 1834 var det en stor del som leste godt "innibok", noen få av guttene kunne skrive, men ingen kunne regne "de fire specier": addisjon, subtraksjon, multiplikasjon, divisjon. De kunne ikke forklaringen til katekismen utenat, men var flinke til å synge.

Bildet tatt på Brattås, huset i bakgrunn er Føringsås

Foto: Kjell Undrum 16.11.2006.

Det har ikke lykkes å finne fram til skolemesterens opprinnelse, men etter at han avsluttet sine studier, fikk han stilling som huslærer hos enken Johanne Bach f. Bassøe. Han endret status fra huslærer til ektemann i 1806 og straks etter kom sønnen Alexander. Det skal ha vært i 1810 at Johannes reiste til København med ei seilskute for å ordne et arveoppgjør. Skuta ble bordet av en engelsk kaper og alle om bord ble ført i engelsk fangenskap. Dette var under Napoleonskrigene.

Fru Johanne visste intet om hans skjebne og ante at skuta kunne være forlist.

Hun reiste til sin slektning - major Christian de Seue på Vestby i Rakkestad. Her ble hun syk og døde.

Hun ble begravet fra Rakkestad Kirke 19/3 1811. Johannes nådde hjem dagen før hun døde. Sønnen Alexander kom inn på ballettskolen ved Det Kongelige Theater i København og etablerte seg som danselærer i Danmark. Han tok morens slektsnavn og ble stamfar for en dansk grein av Bassøe-familien.

Den 3/6 1811 treffer vi Johannes som enkemann på Kløntorp, men innen året er omme er han gift på nytt. Bruden heter Anne Mogensdatter (Monsdatter) og er fra Rakkestad. Hun har tjent i 5 år på Rakkestad prestegård og bringer ned seg attest fra prost Aschehoug. Hun er 31 år og er datter av Mons Svarvermoen og Else Johannesdatter. Ekteparet bor på Lysaker i 1811, og her blir dattera Oline født. At Johannes og Anne en periode flakker over et stort område, kan skyldes at noen gårder i Trømborg hørte inn under Hærland skoledistrikt.

I juni 1812 bor de på Lunde, og her ble Johan født. 2 år senere bor de på Skollerud, og her blir Fredrik født 2/12 1815. I 1817 bor de på Kreppa, og en periode rundt 1818-1820 er de å treffe på Tørbråten. Fra 1824 tyder det på at de har slått seg til ro på Brattås, inntil de rundt 1840 flytter til Kvillerneset.

Sønnen Johan blir gift med Helene Olsdatter fra Buer, og han blir å treffe bl.a. på Mosen ved Lundeby. I 1861 får de sønnen Ove Anton på Kvillerneset, men i 1865 er de å finne på Åmodt lille i Trøgstad.

Sønnen Fredrik kommer til Rova ved Homstvet, og det blir hans sønn Johan som kommer til nordre Elgetun. Etter at Ole Andreassen/Steinulven ble drept på Elgetun, ble drapsmannen ikke tiltalt, men han valgte å flytte utenbygds. I denne sammenheng var det at Johan Fredriksen overtok som avgiftsruker, inntil bruket ble oppløst og familien flyttet som selveierfolk til østre Løken.

Skoleholder Johannessen ble ofte bedt om å være kjøgemester ved bryllup eller andre anledninger. Det førte til forsømmelser og påtale av skolekommisjonen. Ennå i 1836 var de tilfreds med hans flid og forhold, men tre år senere fikk han anmodning om å søke avskjed. Han fikk likevel en pensjon på 24 spd.

Litt om hans tid på Brattås

På Grini bodde en husmann som kaltes Johan "Trøkker´n". Navnet kom antagelig av at han drev med å trykke mønster på lerret (domestikk). Han lå for døden og sendte bud på Johannessen. "Jeg vil be deg om at du vil holde liktale over meg", sa "Trøkker´n", "så skal du få de nye røyserne (støvlene) som betaling. Men det er te verdt du priser meg løkkelig, for det er ikke godt å vite hvordan det går." "Trøkker´n" døde, og det ble likferd. Johannessen var der og talte og hadde de nye støvlene på seg. Han priste Trøkker´n lykkelig både vel og lenge. På hjemveien om natta var han dyktig på´n. I skogsnaret mellom Løkka og Brattås stod det en hvit skikkelse i veien, og Johannessen både svettet og frøs før han slapp forbi. Hjemme på Brattås kastet han seg i senga med støv-lene på og trakk dyna over hodet. Men fred fikk han ikke. Det var noe som fura og skura på ruta, så han måtte opp for å se etter. Der stod den hvite skikkelsen og sa: "Du priste meg løkkelig i dag, skolemester, men jeg er blitt av de vandrende og vil ha røyserne mine igjen." Johannessen river av seg støvlene og hiver dem ut av vinduet så glassbitene fyker. Så legger han seg og får endelig sove ifred. Kjentfolk så at Ole Johannessen Opsal seinere gikk i støvlene. Det var nok han som var kledd i hvitt.

Det var på hjemtur etter en annen begravelse at Johannessen også hadde en spesiell opplevelse. Det var natta etter den 20. april i 1828. Han hadde vært kjøgemester på Krosby i Øymark, og den begravede var Thor Svendsen som døde påskedags morgen etter voldsom sykdom. På påskeaften var Thor blitt skysset fra Torper i Hærland til Krosby i Øymark av sin svoger Hans Engebretsen og dennes venn Tarald Taraldsen. Ved at Thor kom av veien ville Hans bli enearving til Krosby, og dette var motivet for at frokosten Thor spiste på Torper før de dro, var tilsatt tilstrekkelig dødelig gift.

Hans var hovedmannen, men Tarald var assistent under ugjerningen. Så var det Tarald som fikk oppdraget å kjøre kjøgemesteren hjem etter begravelsen. Samvittigheten gnog han fryktelig, og det endte med at han fortalte om hendelsesforløpet til lærer Johannessen. Johannessen fortalte dette videre til Thors far – den gamle enkemann Svend Svendsen på Krosby. Så var prosessen i gang med anmeldelse, arrestasjon, gravåpning, rettergang og dødsdom som ble fullbyrdet på Morstongsletta 24. juli 1829.

Etter Johannessens tid ble skoledistriktet mindre, fordi vestre Hærland fikk egen skoleholder. Ved folketellinga i 1865 leser vi et notat om at Bratås eies av Kristian H. Vister.

I 1875 bor Mathis Eriksen her. Han er født i Trøgstad i 1805 og har sin datter Sophie til hjelp. Hun er født i Hærland i 1853. I 1891 bor Elias Thorersen på Brattås. Han er født i 1852 i Sverige, og hans kone Anne Eriksen er født på Østreng i 1843. Datteren Thora er født i 1881 på Våler, og sønnen Karl Oskar er født på Bergerpl. i 1884. Her finnes tre stebarn i huset som synes å være søsken: Anne Lovise Karlsen født 1876 på Mustorp, Josefine Karoline Karlsen er født 1879 på Kverner i Trøgstad, og der er også Kristian Anton Karlsen født i 1879. Halvor Brynildsen bodde her i 1900. Han skulle være fra Rømskog, og det kan nok stemme, ettersom det er oppgitt at han er født i Rødenes i 1838. Det heter seg at kona skulle hete Brit og være svensk. Hennes rette navn er nok Børret Andersdatter, og hun er født i Sverige i 1842. Det er også fortalt om kona at hun var blind, men at noe ble ordnet slik at hun fikk syn på slutten av livet. Halvor drev sin egen form for jordbruk. Han slo aldri mere enn tre såter om gangen. Disse bar han ut og inn fra låvebrua morgen og kvell. Kornet hakka han ned på telen. De hadde 2 kuer. Einar Karlsen Skinnerud og hans kone Margit bodde her med to sønner på slutten av 1930-åra.

Kvillerneset

Foto: Nils-Johan Undrum 18.10.2016

Den vestre del av nordre Kviller ser ut til å ha blitt utskilt fra hovedbølet i 1835.DeOmrådet må opprinnelig ha vært av en betydelig størrelse ettersom bruket Elvestad blir fraskilt, og resten av området får navnet ”Næset”.

”Næset” blir solgt til skolemesteren Johannes Johannessen som kom flyttende hit fra Brattås – kulturminne 1250028 – etter at han var blitt ”førtidspensjo-nert” som skolemester. Både Johannes og hans kone Anne Mogensdatter døde på Kvillerneset i 1856. Skifte etter skolemesteren ble holdt på høsten 1856. Men her hadde foregått adskillige transaksjoner. Johannes hadde flere ganger delt sin eiendom i to like store deler og solgt den ene halvparten og beholdt den andre.

Det må ha vært den siste biten – der hvor husa sto – som ble solgt i 1859. Eiendommen hadde fortsatt en verdi av 1000 daler. Det er lensmann Sanne som forestår salget på oppdrag av Alexander Johannessen Bassøe – skolemesterens sønn fra første ekteskap med enkemadam Johanne Bassøe. Halvor Gudmundsen Wåler er kjøper.

I 1875 er Halvor Gudmundsen Wåler blitt eier av hele området som består av sju parseller. Ingen av parsellene er navngitt, men de er spesifisert med separate løpenummere. Halvor bruker området under sin eiende gård.

Det tyder på at det har vært to boenheter på området. Vi leser at i 1865 bor en familie på et sted som kalles ”Kjellerstuen.” Ennå i 2016 finnes en utgravd steinsatt kjeller ved elvekanten. En velger å tro at et bolighus må ha vært reist over kjelleren. Om et hus har vært oppført i nærheten er i tilfelle alle rester omhyggelig fjerna.

Når vi skal se videre på beboermønsteret, ser vi at det kan være rimelig at her var tre familier knyttet til to bosteder. Det antar en ut fra at det ikke er funnet flere hustufter på området. En velger å opprette ”Kjellerstuen” som separat kulturminne, men beboermønsteret er litt sammenhengende.

Her er ikke svar på alle spørsmål, men noen punkter synes å være sikre.

Alle tre husstander er tilknyttet andre kulturminner:

Johannes Johannessen til Brattås 1250028
Lars Andersen til Tulkerud søndre 1250136
og Kjellerstuen 1250356
Ole Andreassen – "Steinulven”- til Buråsen 1250010

Johannes Johannessen er nevnt i området fra 1835, men det er i oktober 1840 at det skjer en skyldsetting som forteller at ”Næset” har fått sitt navn. Det skal ha vært i 1839 at Johannes måtte slutte som lærer. Både læreren og hans kone nummer to døde på Kvillerneset i 1856. Vi kjenner til tre av deres etterkommere.

Alexander Johannessen Bassøe var sønn fra hans første ekteskap med enkemadam Johanne Bach født Bassøe. Alexander ble elev ved ballettskolen ved Det Kongelige Theater i København og etablerte seg som danselærer i Dannemark.

Johan Johannessen bodde en tid på Mosen ved Lundeby, men hans yngste sønn Ove Anton ble født på Kvillerneset i 1861. Før september 1865 må han flyttet til ”Aamodt lille” i Trøgstad. Ved folketellinga dette året fortelles det at Johan er født i Eidsberg 1814, og at hans kone Helene Olsdatter er født i Rødenes i 1816. Eldstesønn Johannes er født i Høland 1844. Fire andre sønner er født i Eidsberg: Olai 1849, Kristian 1852, Hans 1857, Ove (Anton) 1861. Datteren Karen er født i Trøgstad 1842,og Berthe er født i Eidsberg i 1855.

Fredrik Johannessen kom til Rova ved Homstvedt. Det var Frediks sønn Johan som flyttet inn som avgiftsbruker på Elgetun etter at Steinulvens ulykkelige drapsmann hadde forlatt bygda.

Vi finner Andersen-familien nevnt i Kvillerområdet fra 1853, og det kan ha vært denne familien som bodde i ”Kjellerstuen”.I beskrivelsen av denne plassen finnes en familieoversikt. De forsvinner ut av området i 1858, og de er senere å finne på Tulkerud søndre.

Det tyder på at Johannessen-familien har bitt seg fast på Kvillerneset også etter at eiendommen ble solgt, for Johan Johannessen og Helene Olsdatter, som vi kjenner fra Mosen, fikk sønnen Ove Anton her i desember 1861.

På Kvillerneset bor i 1865 Steinulvens datter Anne Olsdatter som ble født på Elgetun 2/4 1829. Livet ble litt uryddig for henne.

I 1852 får hun sin første uekte sønn Johan. Hans far er lensearbeideren Ole Petter Andreassen Halstvedt. I august 1857 får hun sin neste uekte sønn som blir kaldt Ole Gunnerius. Hans far er Peder Larsen som tjener på Dramstad i Askim og er sønn av Lars Andersen i Kjellerstuen. 4. februar 1858 gifter Anne seg med Peder Larsen, men han er ikke far til sønnen Ole Anton som hun får i mai samme år. Det er derimot Ole Petter Andreassen som også er far til hennes første sønn. Presten bemerker at Anne er en ”fattig pike”, men at faren skal være bra situert økonomisk. Vi finner ikke senere notater om Ole Gunnerius. Peder og Anne gikk til alters sammen 13/10 1861, men Anne er alene til alters 31/6 1863. Det er ikke funnet noe notat om at Peder er død.

Folketellingen nevner også en dame som heter Marie Andersdatter på Kvillerneset. Hun er legdslem, 74 år og født i Rødenes. Hun døde her den 20/4 1871.

Siste gang vi treffer Anne på ”Næset” er 14/5 1874. Hun døde på Krogstadplass 23/11 1889.

Kjellerstuen:

Kjellermur til huset

Foto: Nils-Johan Undrum

Kjellermuren synes skrøpelig som fundament for et hus, men det kan bygges historie på den. Plassen blir også berørt i beskrivelsen av Tulkerud søndre.

Den sikre opplysningen vi har om Kjellerstuen er at Lars Andersens datter Marie bor her sammen med sin mann Hans Johansen ved folketellinga 1865. Dette peker mot at stedet må ha vært Andersen-familiens base.

Lars Andersen bodde på Bøltorp og var 28 år da han gifta seg med Thore Pedersdatter 28/12 1824. Thore var da 25 år. Dette vet vi om barna:

Johan født 1824 på Bøltorp
Anne født 1826 på Åsgårdplass*
Peder født 1829 – tydeligvis død som liten*
Marie født 1834 - gift 1/3 1865 med enkemann enkemann Hans Johansen født på Nyborg i Høland. Hans far var Johan Hansen Westerbyplass.*
Peder født 1835 på Randemplass gift 4/2 1848 med Anne Olsdatter, født på Elgetun som datter av Ole Andreassen (Steinulven).*
Andreas født 1837 på Skjæringrudplass i Trøgstad. Gift 4/1 1860 med Ellen Marie Hansdatter Kviller. De fikk dattera Maren i januar 1861, men Ellen Marie døde av tæring i mars det samme året. I 1865 forstår vi at Andreas er gift på nytt og bor på Hallerud.*
Gunhild født 1841. Det ser ut til at hun bor på Høitomt når hun gifter seg 16/4 1860 med tømmermann Hans Kristian Gulbrandsen som er 30 år og sønn av plasseier Gulbrand Trulssen.

Blant kildene finnes også ei liste over ”kommunikanter”- dvs. nattverdgjester fra forskjellige steder. Av disse synes det som om Marie Larsdatter er på plass her fra 30/10 1853.

Foreldrene, Lars Andersen og kona, er notert som kommunikanter første gang 3/6 1855 – siste gang 31/10 1858. Det er nok straks etter denne tid de flytter til Tulkerud, for der bor de når Gunhild gifter seg i april 1860.

Andreas Larsen og kona er notert som nattverdsgjester fra 18/6 1854 til 17/5 1860. Dette kan tyde på at de har bodd her etter at Lars flyttet til Tulkerud, men før han sjøl flyttet til Hallerud.

Når Anne og Peder gifter seg 14/2 1858, er det skrevet at Peder Larsen, Lars Andersen og Ole Andreassen bor på Kvillerneset – vi antar Kjellerstuen. Anne må ha tatt sin sterkt belastede far med til hytta ved elva. Han hadde vel bodd ensom i ei hytte ved Myrvold (Hethøl). Hans kone Gunhild Halvorsdatter hadde forlatt han og tatt inn hos slektninger. Det kan leses et sted at ”Ole Opsals kone” har mottatt fattigunderstøttelse.

Så var det vel fra Kjellerstuen at Ole Andreassen salte sin hest og la ut på sin siste ridetur mot Elgetun en oktoberkveld i 1859.

Innen 1865 må det ha skjedd et bytte, for ved folketellinga dette året er det Anne Olsdatter og hennes to sønner som bor på Kvillerneset.

I Kjellerstuen bor på denne tid hennes nygifte svigerinne Marie med sin ektemann Hans Johansen. De hadde gifta seg 1. mars dette året. Om deres begivenhetsrike hvetebrødsdager kan leses under Tulkerud søndre.

Folketellinga ved slutten av året forteller dette om Kjellerstuen:

Hans Johansen – husmann med jord- 29 år- født i Høland*
Marie Larsdatter – hans kone -32 - år født i Trøgstad*
Johan Hansen - sønn - 2 år- født i Eidsberg (fra hans første ekteskap)*
Gunhild Christoffersdatter – legdslem – 89 år – blind enke - født i Eidsberg*
Marte Christoffersdatter – Gunhilds datter – 42 år – ugift – ”pleier moderen”.

Tulkerud Søndre

Bruket ble utskilt fra Lintho 7/1 1842, men vi vet ikke hvem som bodde her før Lars Andersen komme flyttende hit fra Kvillerneset i etterkant av 1858. Hans kone Thore Pedersdatter døde på Tulkerud i desember 1864. Ved slutten av 1865 opplyses det at han er enkemann, og at han har en svensk husholder som heter Marie Andersdatter.

Dette året ble begivenhetsrikt på Tulkerud.

Det er den 1. mars at Lars Andersens datter Marie gifter seg med enkemannen Hans Johansen fra Høland. Det oppsto problemer mellom Lars Andersen og Hans Johansen som førte til rettssak. På grunnlag av referatene skal en prøve å lage en lettlest fortelling. Da blir en nødt til å skjære igjennom noen detaljer. Under sakens gang får vi vite at rettens administrator har innhentet noen personopplysninger om Hans, og han har av kjente folk forstått at Hans ”intet godt skudsmål fortjener.” Juristen stilte sikkert spørsmål utfra sitt ståsted. Det lyder respektabelt at han allerede har skaffet seg en liten buskap. To kuer og en kalv var litt å starte med om han skulle slå seg ned på en plass eller et småbruk. Han har også noen andre eiendeler, og han har med to barn fra sitt tidligere ekteskap.

Marie bringer også med seg noen eiendeler inn i ekteskapet. Hun er eier av ei seng og ei klokke og ei dragkiste som inneholder litt utstyr for ei dames behov. Litt kjøkkenutstyr har hun også samla. Men det er ikke bare aktiva Hans bringer med seg. I form av to veksler i Eidsberg Sparebank har han gjeld som omtrent tilsvarer verdien av dyra. Vi leser ikke om forfallsdag på vekslene, men de er et slikt modus at banken kan ventes å gjøre inngrep for å få beløpet innfridd.

Det nygifte paret har ikke noe sted å bo, så Lars tilbyr at de kan få ta inn på Tulkerud inntil videre. Om banken skulle gjøre inngrep, ville det være nødvenig å ha orden i eiendomsforholdene slik at Lars ikke ville lide noen overlast.

Det blir ordna slik at vekslene blir overdratt til Lars slik at han overtar gjeldsansvaret. Det er lett å forstå problemstillingen som oppstår. Lars mener å ha rett på dyra som vederlag for gjeldsansvaret, og Hans vil gjerne ha en mulig-het til å få dyra tilbake senere. De lykkes dårlig i å få i stand en avtale som begge ser seg tjent med. Eierskapet til dyra skyves avtalemessig fram og tilbake mellom dem, men dyra står på samme bås, og penger er ikke i bevegelse. Pris er heller ikke tema under disse diskusjonene.

Straks etter at de flyttet inn på Tulkerud, mener Hans at han har skutt gullfuglen. Han oppfatter at han har fått ansettelse som møller i Kristiania, og nå vil han kutte alle bånd til landsbygda. Nå skulle han bli bymann med klokkekjede og stråhatt, og Marie skulle bli bydame med hattefjær og stas. Nå var tida inne for å sette opp et skikkelig dokument som gjorde ende på all diskusjon om gjeldsforhold og krøttereierskap. Dokumentet skulle undertegnes av vitterlighetsvitner og være av formell karakter.

Vitterlighetsvitnes var Johan Pettersen Sloreby og Ole Kristiansen Lintho.

Det kommer uventa besøk til Tulkerud denne kvelden. Husmann Kristian Gulbrandsen fra Langebrekke har et ærend innom sin svigerfar. Han forstår at en avtale er under utforming, men han setter seg ikke inn i saken og har intet å tilføre når han blir avhørt.

Da papiret var utfylt, skal Lars ha sagt: ”Så er tingene mine da.” Vitnene bet seg merke i at Hans ikke svarte noe til dette. Ille var det at dokumentet ikke ble datert. Verre var det at partene hadde ulik oppfatning av innholdet. Lars mente det var en reell handel. Hans sier senere at det var proformatransaksjon. Rettsaken som senere oppsto, hadde sitt første møte på Distriktsfengsletden 5. september. Da ble vitterlighetsvitnene foreholdt papiret de hadde undertegnet.

Johan Pettersen Sloreby bekrefter at dette var papiret som ble skrevet på Tulkerud ”i vaares medens sneen laa og det Føre var –." Ole Kristiansen Lintho kjenner også igjen papiret. Hans eneste betenkning er at han ikke er helt sikker på om ”Føre laa—.”

Det kan hende det var snøslaps da Hans legger trøstig iveg mot Kristiania for å møte sin nye framtid. Det var ordna slik at Hans skulle gå til Kristiania først, og at Marie skulle gå innover litt senere. Det er mulig at det var dagen etter at Marie gir seg i vei på Kongeveien mot byen. Men hun kommer ikke helt fram. Underveis møter hun Hans på hjemtur.

Skuffelsen og ydmykelsen må ha vært grusom. Det hele var en misforståelse. Han hadde likevel ikke fått møllerstillingen Nå var det for flaut å gå tilbake til Tulkerud. Det hasta ikke med å treffe igjen Johan Sloreby og Ole Lintho. Da ville de heller søke naboskap med sin svigerinne Anne Olsdatter på Kvillerneset. Steinulvens datter visste sjøl mye om å møte skuffelser.

De legger om kursen, og vi leser at de tar inn i ”en hytte ved Kviller.” Denne hytte” må ha vært Kjellerstuen. Her sto det rimeligvis tomt etter at Andreas Larsen hadde flyttet til Hallerud. Marie var hjemmekjent her. Vi trur at de ”sturte en dag – ja kan hende to,” mens Hans pønska ut en måte han ville livnære seg på. Han ville gå ut i bygdene på måfå og ta arbeid der han fant det. Etter noe tid ville han komme tilbake med litt penger, slik at Marie hunne brødfø seg til neste gang han kom hjem. Tiden var uten kommuni-kasjonsmidler. Marie kunne ikke vite hvor han var eller når han kom. Men systemet fungerte rimelig bra, og folket holdt det gående på denne måten sommeren igjennom.

Det må ha vært seint på våren eller tidlig på sommeren at det ble en endring i boforholdene. De fikk en avtale med Olaves Homstvedt om at de kunne få bo hos han, og her kunne de ha med dyra. Marie flytta inn med senga og dragkista og klokka og kjøkkentøyet. Hans henta dyra som han mente var sine.

Det kom til ny diskusjon om eierskapet mellom Hans og Lars. Kanskje var det en søndagskveld, ettersom vi vet at Hans skulle gå til Kristiania på arbeid dagen derpå. Da Lars var gått, sa Hans til Marie at det ikke var blitt noen ny enighet, slik at den skrevne avtalen fortsatt var gyldig. Hans gir også klar instruks til Marie om at hun ikke må utlevere noe som helst til Lars mens han er borte. Han mente at han skulle komme tilbake om en måneds tid.

Det går ikke lenge før Marie kommer under et umulig press.

En dag kommer Lars og sier at nå vil han hente alt hva hun eide fordi han trodde fogden ville komme og holde eksekusjon hos Hans. Det blir slik som Lars vil. Han tar med nesten alle eiendeler til Tulkerud, men hun skulle få beholde dyra og litt utstyr uka ut. Da er det svoger Andreas fra Hallerud griper inn og snakker alvorsord med faren sin. Det fører til at hun også får beholde sitt personlige utstyr – klokka og kista og senga og kjøkkenutstyret. Lars sier senere at han lot jenta få beholde tingene fordi han syntes synd på henne – ikke fordi hun hadde rettigheter. Han skylder henne ingenting, for hun har alltid ”været lei,”sier han.

Men uka er kort på Tulkerud. Allerede fredag kveld kommer Lars og henter dyra og alle eiendeler. Det ser ut til at boforholda blir umulige på Homstvedt, for vi leser at hun morgenen etter er hun husvill og eier ikke det minste å greie seg med, slik at hun må gå rundt i nabolaget og tigge mat og husly til seg selv og et lite barn. Dette skal være deres situasjon når Marie vitneforklarer seg den 11. september.

Den 16. oktober holdes neste rettsmøte på Distriktsfengslet. Da får vi vite at Hans først er kommet hjem de første dagene i oktober, og at han har vært utenbygds og uvitende om de foregående rettsmøtene. Når Hans blir avhørt, blir han kalt ”Hans Johansen Elvestad.” Vi vet at ingen av de mange parsellene som ble utskilt fra Kvillerneset fikk navn. Om han på nytt har tatt inn på Kjellerstuen, er kanskje Elvestad nærmeste referansepunkt.

Når Hans neste gang kommer hjem fra arbeid, kan vi godt forstå hans reaksjon. Naturligvis blir han rasende på svigerfaren. Men raseriet går også utover svoger Andreas på Hallerud for at han hadde blanda seg inn i avtalene mellom han og svigerfaren. Slik innblanding vil han ikke vite noe av. Andreas bedyrer at han aldri mer vil blande seg inn i farens og svogerens ”søl” som han kaller det.

Overfor Marie sier Hans at han vil hente tilbake dyra, men Marie ber han om ikke å gjøre det, for det ”er ikke rett”, sier hun. Hans sier at han nok ikke gjør det ustraffet, men han mener å ha like stor rett til å hente dyra på Tulkerud som Lars hadde til å hente dyra hos henne når han var borte.

Hans hadde en bror som het Kristian. Vi forstår at han skal ha leid seg inn som leieboer på Elvestad med kone og et lite barn.

Lars Andersen hadde en sønn som het Andreas Larsen og bodde på Hallerud. Han hadde også en nabo som het samme og bodde på det nordre Tulkerud.

En dag var det tillyst auksjon på en av Homstvedtgårdene, og Andreas Larsen fra Tulkerud gir seg i vei dit. Der treffer han Hans Johansen som egler seg innpå og er svært snakkesalig. Blant annet vil han vite hvor Lars Andersen har dyra sine om natta. Står de inne på fjøset – eller er de ute i havna? Andreas svarer at noen ganger står de inne og andre ganger er de ute.

Hos Hans er tanken modna om at han vil hente dyra og selge dem til slakt i Soon. I retten forklarer Marie at hun ikke visste hvor Hans ville levere dyra, men svoger Kristian hadde oppfatta at Marie hadde skrapa sammen 2 daler som hun sendte med han for at han skulle kjøpe noe garn til henne. Det var noen småplagg hun så nødvendig skulle ha strikket.

Hans gjør avtale med broren Kristian om at han for en lønn av 2 skilling pr. dag skulle bli med å leie den ene kua til Soon. Kvelden etter auksjonen på Homstvedt blir dåden iverksatt. I havna på Tulkeud finner Hans den ene kua som han setter band på og gir til Kristian. Deretter setter han band på andre som han sjøl vil leie.

De legger i vei langs Kongeveien, og ved 12-tia på natta er de kommet til Hallingstorp. Hans mener han er i sin fulle rett med det han gjør, men likevel liker han ikke å treffe kjentfolk. Det er nettopp hva de gjør på Hallingstorp. Det er kullbrenneren fra Svarverud, Calle Johnsson, som ferdes langs veien. Kullbrenneren var lokalkjent, så han kunne raskt stedfeste både dyr og svigersønnen til Tulkerud, men han kjente ikke Kristian. Kristian var uvitende om at det var uklarhet om eierforholdet til dyra. Han har forstått at Hans vil selge dem for å kvitte seg med gjeld til lensmann Holmsen i Aurskog. Calle hilser på Hans og vil gjerne prate, men Hans hilser ikke tilbake, og han vrir seg unna. Kristian undrer seg over brorens oppførsel overfor kullbrenneren, og han spør: "Ville han deg noe ?”- Hans vrir seg unna igjen.

Mange skritt senere er de på morgensiden kommet til Moen i Askim. Flere hærlendinger ferdes i byveien. Det er brødrene Hans og Theodor Halvorsen fra Våler som er ute og går. Det blir ingen samtale, men brødrene kjenner igjen dyra. Det må være nettopp her at de skifter retning og tar av mot Soon, for når de neste gang er observert, er det ved Lund i Spydeberg.

De treffer ikke nysgjerrige hærlendinger på strekningen mellom Lund og Soon. I Soon går alt som det skal. Dyra blir levert hos slakter, og Hans får oppgjør. Kristian får avtalt oppgjør for tjenesten og går videre til arbeid på Løken i Krogstad. Hans kjøper garn og går til arbeid i Kroer.

Under sakens gang får vi vite at folket fortsatt har nær kontakt med sine tidligere naboer Johan Johannessen og Helene Olsdatter som nå var flyttet til Aamodt i Trøgstad.

Hjemme på Tulkerud blir Lars Andersen snart klar over hva som har skjedd, og han venter ikke lenge med å anmelde Hans for tyveri.

Det tyder på at Hans hadde en langvarig jobb for seg på Kroer, for han får ikke med seg stevninga til første rettsmøte som ble holdt på Distriktsfengslet 6. september. Han er ikke kommet tilbake før neste rettsmøte den 11. september heller. Men når tredje møte blir holdt 16. oktober, kan han fortelle at han kom hjem for to uker siden.

Hans forklaring for retten stemmer stort sett overens med hva vitnene har fortalt.

Vi forstår at Lars og Marie småkrangler litt om en halmdott. Og Lars låter litt om at han savner en jernklave og ei bjølle. Hans skyter inn at klaven og bjølla henger hos han, og at Lars kan hente sakene når han vil. Til tross for alle krumspring som var gjort for at Lars ikke skulle lide økonomisk overlast, så må det være nettopp det som skjedde.

Men banken gjorde ikke eksekusjon på Tulkerud. Bekymringene for nettopp dette hadde vært grunnløs. Lars innfridde vekslene i banken 4. august.

Det er sagt at en bør være påpasselig med å ta bekymringer på forskudd, for det er ikke sikkert at de kommer.

Det faller ikke dom under dette rettsmøtet, men rettens administrator antyder at hans oppfatning er at begge parter kan ha like mye rett eller urett.

Alle rettsmøtene ble administrert av sorenskriverfullmektig Grundt.

Lagrettsmenn den 6. september var Daniel Pedersen Solberg og Berger Andersen Lundeby . Lagrettsmenn den 11. september var Anders Brynildsen Hedemarken og Anders Kristiansen Bjørnstad.

Lagrettmenn den 16. oktober er Ole Hansen Moen og Ole Pettersen Garsæg.

Av lagrettmennene er det bare Berger Andersen Lundeby som undertegner egenhendig.Alle de andre undertegner m.p.p. med påholden penn.

Kjellerhullet

Foto: Mils-Johan Undrum

Det ligger noen ubesvarte spørsmål i kjellerhullet. Beliggenheten synes besynderlig, og vi vet ikke hvem det var som grov her eller hva hensikten var. Men ut fra hva vi har lest, velger vi å tro – inntil annet er bevist - at det var herfra Steinulven la ut på sin siste ridetur mot Elgetun, og at det var her Marie Larsdatter satt og strikka småplagg av garn hun fikk fra Soon. I 1875 er søndre Tulkerud ubebodd, men eieren, Gustav Laurentius Larsen, - er bosatt på Hemmerike. I 1891 er Ole Andersen selveier her. Han er født i 1834 på Bergsplass i Eidsberg. Han døde på Fossum i 1920. Hans kone var Maren Hansdatter som var født på en Bøltorpplass i 1837. Hun døde på ”Hjemmet” – pleiehjem på Mysen - i november 1910.

Henrik Sørensen var sønn av Ole Sørensen på Opstad, og han var gift med Olga som var fra Ørken. De hadde ikke barn, og Henrik solgte Tulkerud til Lars Hilde i 1950. Lars Hilde solgte videre til Leif Bråten i 1956, og i 1958 ble bruket solgt til Sigmund Strand. Det er Ingrid Strand som i 1980 selger bruket til Gunnar Strand. Bruket får sin ende som grunn under traseen for veianlegget nye E18.

Elgetun Nordre

Det finnes ikke to steiner oppå hverandre som forteller om bebyggelsen på nordre Elgetun, men et bilde fra Lundeby Handelsforening forteller tydelig hvor låvebygningen sto.

Elgetun nordre i bakgrunnen

Foto: Normann, Hamar

I en annen sammenheng er det skrevet en del om det samlede Elgetun-bruket, men stoff som er kommet til i etterkant berettiger at nordre Elgetun opprettes som separat kulturminne. Det kan leses mer om den tidligste historie fra Elgetun i heftet ”Langs slorene” fra 2015, men det har ikke vært lett å skille beretningene mellom søndre og nordre bruk.

Nordre Elgetun ble eget bruk etter en heftig brødrekrangel i 1728. Først fra 1826 får vi sikkert grep om hva som knytter seg til det nordre bruket. Fra 1809 skal det ha vært eiendomsselskapet Tank som var eier her. Men alle Tanks eiendommer kom under hammeren i 1826.

Da var det Ole Andreassen som fikk tilslaget på nordre Elgetun. Han kom fra Nordre Opsal ved Mysen hvor han var odelsgutt. Innløsningskrav fra mange søsken skal ha vært medvirkende årsak til at han etter hvert fikk problemer og måtte forlate Opsal. Han biter seg fast på Elgetun til 1835, da han selger bruket til en kar som heter Johan Hansen. Den nye eieren selger videre til eiendoms-firmaet Berteau i 1854, og vi vet at i 1859 het avgiftsbrukeren Ole Olsen, og at hans kone het Kari Olsdatter.

Ole Andreassens tid på Elgetun ble svært spesiell. Mannen gikk under tilnavnet ”Steinulven.” Fullstendig beretning om denne spesielle mannen og hans meritter kan leses i forlengelsen av beretningen om kulturminne 1250010 Buråsen.

Det var den 10. oktober 1859 at det dramatiske skjedde på Elgetun. Brukeren Ole Olsen ble drapsmann, og streng straff kunne forventes. Men det oppsto ikke noe ønske om at Ole skulle straffes. Heller ikke fra hans to døtre og tre sønner. Det er sagt at det ble oppfattet slik at det som var hendt var til samfun-nets beste. Lensmann Sanne hadde jo sjøl 26 daler til gode av Steinulven. Presten godtar fortellingen om at Ole skulle ha falt ned fra et hustak, og saken blir underlig nok dyssa ned. Men Ole Olsen følte seg ikke trygg. Det er fortalt at han følte seg sårbar, og at han daglig var redd for at noe skulle skje, slik at saka kom opp.Den svarte flekken ved døra må ha vært en daglig påminnelse.

Men livet gikk sin gang. Kari var høygravid da det dramatiske skjedde. Den 14. desember får hun sønnen Johan Petter, og de får sønnen Ole Christian i april 1863.

Det hele kommer litt på avstand når de i 1867 flytter til Skjeberg. Stor skal lettelsen ha vært da dagen endelig kom slik at saken var forelda.

Det nye brukerfolket på nordre Elgetun heter Johan Fredriksen og Karen Johansdatter. En etterkommer mente det ikke var slektskap mellom dette folket og de som flyttet ut, men at det likevel var en form for relasjon. Johan og Karen var søskenbarn. De var begge barnebarn av skolemesteren på Brattås -Johannes Johannessen.

Vi har fått adgang til et herlig bilde av denne familien på Elgetun. Muntert opplegg med hund og hatt og trekkspill – men ansiktene er preget av stundens alvor.