Lørenskogs geologi

Berggrunnen i Lørenskog består av grunnfjell, dannet for mer enn én milliard år siden.

Foto: André Clemetsen

Lørenskogs geologi preges av at naturformasjonene i Lørenskog har en svært gammel historie. I hele kommunen består nemlig berggrunnen av grunnfjell, dannet for mer enn én milliard år siden. Lørenskog er bare en liten del av et større grunnfjellsområde i den sørøstlige delen av Norge, men vi skal ikke lenger enn noen kilometer vestover for å finne annerledes berggrunn, det såkalte Oslofeltet, som avgrenses mot grunnfjellsområdet av blant annet Bunnefjordsforkastningen og Ekebergforkastningen.

Bergartene i Lørenskog

I jordas oldtid fantes det avsetningsbergarter (sedimentære bergarter), som sandstein og skifere, og størkningsbergarter, som granitt, i det som i dag er Lørenskog. Gjennom én milliard år med stadige fjellkjededannelser ble disse bergartene utsatt for så høyt trykk og så høy temperatur at de ble omdannet til gneiser. Båndgneisene, som ble dannet for ca. 1700 millioner år siden og er de eldste bergartene i Lørenskog, består av vekselvise bånd med lyse og mørke mineraler. Disse er dominerende i Lørenskog i dag. Øyegneis, som ble dannet 200–400 millioner år senere, er mindre vanlig, men finnes i et smalt bånd øst for Elvåga.

For mellom 1500 og 1300 millioner år siden strømmet lava til overflaten og størknet til den mørke bergarten tonalitt. Dette er den andre dominerende bergarten i Lørenskog, og et tonalittfelt strekker seg gjennom Østmarka fra Langvannet i nord til Enebakk i sør. Tonalitten er hard og egner seg ypperlig til pukk. A/S Feiring Bruk ligger midt i tonalittområdet.

For en snau milliard år siden trengte så smeltemasser av granitt opp gjennom sprekker i båndgneisene og størknet der. Resultatet ble metertykke hvite granittganger, som kommer til syne innimellom gneisene her og der. Disse pegmatittene har blant annet gitt navn til Vittenberg.

Isskuringsstriper i berggrunnen på Haneborgåsen.

Etter at grunnfjellet ble dannet, har Lørenskog vært dekket av tykke lag av andre bergarter, men jordas ytre krefter – forvitring, vind, rennende vann og is – har slitt disse vekk igjen. I vår tid tråkker vi altså på berggrunn som er én milliard år gammel eller mer hver gang vi har fast fjell under føttene i Lørenskog.

Former i landskapet

Lørenskog var isfritt for ca. 9700 år siden – etter at området var dekket av et islag på kanskje 3000 meter bare vel 10 000 år før.

Landskapet i Lørenskog er karakterisert av sprekkedaler og vassdrag i nord–sørgående retning samt høye, langstrakte åskammer. Sprekkedalene kan ha blitt dannet for ca. 300 millioner år siden, samtidig med de store forkastningene litt lenger vest. I gamle nord–sørgående svakhetssoner skjedde det mindre forkastninger, og siden har rennende vann, is og andre ytre krefter forsterket disse forsenkningene. Losbydalen er den største av de gamle sprekkesonene.

De gjentatte istidene gjennom de siste 2–3 millioner år har bidratt til ytterligere utgraving av dalene, men de er også ansvarlige for de løsmassene som vi finner i Lørenskog i dag, samt andre former i landskapet. Isskuringsstriper viser i hvilken retning isen bevegde seg, og åser som Bjønnåsen, Geitrudkampen og flere, som har nokså slake nordsider og bratte sørsider, kan betraktes som rundsva i stor skala.

Isbreene plukket med seg løsmasser, og fastfrossede løsmasser under isen slipte berggrunnen og skapte nye løsmasser etter hvert som isen bevegde seg. Disse usorterte løsmassene avsatte breene som bunnmorener, endemorener og sidemorener, men fordi berggrunnen i Lørenskog er relativt hard og ikke forvitrer så lett, er ikke moreneavsetningene så store i kommunen. Over marin grense, som er havets høyeste nivå etter siste istid, i Lørenskog ca. 212,5 m.o.h., er det derfor stort sett bart fjell eller tynt morenedekke. Bare i skråninger og forsenkninger er morenedekket noe tykkere. Skogsområdene i Østmarka og i Haneborgåsen har derfor ikke gitt særlig grunnlag for jordbruk. Ved Geitrudtangen i Losby finnes en markert morenerygg som er en 10 000 år gammel endemorene fra en periode da avsmeltinga stoppet og isen for ei tid igjen rykket noe fram. Denne endemorenen er en del av det såkalte Akertrinnet.

I breelvene, som gikk i og under breene, fulgte mye løsmasser med vannet, og disse ble sortert i fraksjoner avhengig av vannets hastighet og strømmene i havet der breelvene hadde utløp. Ved utløpene ble det dannet marine delta, men det finnes få av dem i Lørenskog. Ofte har grusen i deltaene blitt tatt ut – det tidligere grustaket øverst i Haneborg allé er et eksempel på det.

De breelvtransporterte løsmassene ble avsatt på havbunnen. Grus og sand falt til bunnen nærmest brefronten, mens den fine leiren falt til bunnen lenger ute. Isen trakk seg fort tilbake gjennom Lørenskog, og derfor er det mye mindre grus og sand her enn lenger nord på Romerike, der isfronten gjorde flere opphold. Derimot ble det rikelig med leire i Lørenskog, noe som mye senere skulle gi opphav til bygdas navn.

Lørenskog var isfritt for ca. 9700 år siden – etter at området var dekket av et islag på kanskje 3000 meter bare vel 10 000 år før. Det hadde ført til at landmassene var trykket ned, og som før nevnt sto alt som i dag ligger mindre enn 212,5 m.o.h., under havets overflate. Under denne marine grensa ble det avsatt leire, men da leira nærmest marin grense ofte ble vasket vekk og i stedet avsatt i forsenkninger, finnes mesteparten av leira under 190 m.o.h. Tykkelsen på leirjorda varierer, men kan komme opp i flere titalls meter. Andre steder kan imidlertid bart fjell bryte gjennom leira.

Disse havavsetningene, som siden har dukket opp over havets overflate og blitt tørrlagte, utgjør de viktigste jordbruksområdene i Lørenskog. Den marine grense har i hovedsak vært en øvre grense for dyrking og bosetning. Etter hvert som den gamle havbunnen ble tørrlagt, begynte elver og bekker å grave i landskapet slik at det langsomt fikk den formen vi kjenner i dag – eller i alle fall den formen det hadde for to–tre generasjoner siden. Tidligere var det mange små bratte bekkedaler, raviner, i Lørenskog, men tettstedsutvikling og bakkeplanering med tanke på effektivisering i jordbruket har medført at det er få raviner igjen. De gjenværende ravinene med sin kantvegetasjon er ofte rike på vegetasjon og dyreliv og er derfor vel verdt å ta vare på.