Løysing
En løysing betegner i landskapslovene en frigitt trell. Frigivelsen skjedde vanligvis ved at trellen betalte eller forpliktet seg til å betale en løsesum. Deretter kunne løysingen holde et frelsesøl for sin tidligere herre. I Gulatingsloven og Frostatingsloven er løysinger med og uten frelsesøl regnet som to kategorier løysinger. I de østnorske kristenrettene ser det ut til at løysing-betegnelsen var forbeholdt dem som hadde holdt frelsesøl - andre frigitte treller ble bare kalt «frigitte».
En løysing var, i motsetning til en trell, personlig ansvarlig for handlingene sine. Samtidig fikk han rett til bot dersom han ble krenket. Løysinger som ikke hadde holdt frelsesøl, var likevel sterkt bundet til sin tidligere herre. Om en frigitt trell ikke holdt frelsesøl, gikk det to (Gulatingsloven) eller fire (Frostatingsloven) ættledd før etterkommerne rykket opp til den høyeste kategorien av løysinger. Deretter tok det ifølge Frostatingsloven enda fire ættledd før løysingen fikk status som årbåren eller fribåren mann med rettigheter som en leilending eller selveier.