Laddevin

Laddevin hadde et så dårlig rykte at enkelte handelsfolk så seg nødt til å annonsere for at de ikke solgte det. Annonse fra Vestlandske tidende 30. januar 1895.

Laddevin var navnet på en billig sterkvin som ble importert fra nord-tyske frihavner på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Opprinnelig skal navnet stamme fra de tvilsomme handelsvarene til en høker i Arendal. Laddevin var som regel lagd ved å blande billig spansk vin med sukker, sprit og essenser. I Oslo var Laddevinshandelen på Vaterland berykta, og for å komme handelen til livs organiserte mange av Vaterlands gårdeiere seg om å ikke leie ut lokaler til laddevinskneiper. Ifølge Henry Røsoch var dette forbudet mot laddevinshandel fremdeles tinglyst heftelse ved endel av eiendommene i bydelen i 1951.

Motstanden mot laddevin kom både fra avholdsrørsla og fra restauratører, bryggerieiere og ellers alkoholliberale politikere, og handla både om at norske bryggerier fikk en ny lavpriskonkurrent, og om at drikkevarene hadde helseskadelig virkning. Mye brukte argumenter var at vinas søte smak kunne lede ungdom og kvinner ut i alkoholisme, at prisen var for lav, og at alkoholinnholdet var høyere enn folk var klar over. Det ble også hevda at laddevina var tilsatt usunne kjemikalier Vineksperten dr. Olav Sopp uttalte for eksempel av «den Vin har ingen av Vinens Egenskaber. Den er lavet av simpleste Vinbærme, raaeste Spiritus, tarveligt Sukker og Kemikalier. Den indeholder omtrent Halvdelen saa meget Alkohol som almindeligt Brændevin - Resten Kloakvand».

Les mer

• Glad, Hege. «Fem slag rotting for oppsetsighet» Straffeprotokoll fra Seiersten skole i Fredrikstad, hvor en elev i 1901 ble straffa for å ha hatt med seg laddevin på skolen.
• Per Ormestøyl: «Laddevinen, totalfråholdsfolkets uekte barn» i Fortid 2/2014.