Langåsen (Hamarøy gnr. 265)

Langåsen (lulesamisk: Langasse)
Fylke:	Nordland (lulesamisk: Nordlánnda)
Kommune:	Hamarøy (lulesamisk: Hábmer)
Gnr.:	265

Langåsen (gnr. 265) er en gård i Hamarøy kommune. Gården grenser i nord mot gnr. 66 og 67 Kalvik over eidet mellom Botnvannet og Sanvannet. I sør går grensa mot gnr. 63 Rørvik over ”Draget” mellom Kilvannet og Forsålitvannet. I øst grenser Langåsen mot gnr. 64 Forså, mens kommunegrensa mot Hamarøy utgjør gårdens vestre grense.

Gårdsnavnet Langåsen kan utledes fra de geografiske forholdene på plassen, hvor en lang åsrygg strekker seg over eiendommen.

Jordsmonnet på gnr. 265 består av mineraljord fra forvitring og isavleiring. Det har også innslag av organisk jord. Man regner derfor med at gården har middels bonitet.

Gårdshistorie for Langåsen

Langåsen i Tysfjord var fram til starten av 1800-tallet en del av nabogården Forså. Første nedtegnelse av gårdsdrifta finner vi i en forhandlingsprotokoll etter lov av 17. august 1818. Her kan vi lese: «Lnr. 143 Langaasen, rydningsplads, forhen tilliggende Gaarden Tykkeskoug med Forsaa. Umatriculert og adskilt fra Hoved-gaarden, bliver at skyldsætte. Paa denne plads hvis rydnings eller fredsaar er henrundne boer 2 opsiddere, som har 1 ½ tønne bygs udsæd, som giver 3 ½ fold. Kreaturholdet er 1 hest, 4 koer, og 16 smaafæe. Pladsen er beliggende til Lands. Er nogenledes bequem for kornavling og fæedrift, men ubequem for søebrug, som kun lidet erstattes ved ferskvandsfiskerie forskjellige aarstider. Brændsel kan erholdes af skoven». På bakgrunn av gårdens muligheter ble den gitt proporsjonstallet 4 ½, noe som plasserer den på det nedre sjiktet i Tysfjord.

Etter at Langåsen ble skilt ut som eget gårdsnummer, besto plassen av to bruk. I 1820 ble lnr. 241 drevet av Jacob Pedersen, mens Hans Petter Gillesen sto for drifta på lnr. 242.

Som Forså var Langåsen eid av Maren Marie Lind i Kjøpsvik. Etter hennes bortgang ble de to brukene utlagt til enkemannen Jacob Lind for 24 spesidaler. Norges matrikkel for 1838 oppgir at lnr. 241 ble drevet av Jacob Lind, mens de resterende 1 ort 13 skilling av lnr. 242 ble drevet av Hans Peder Gillesen.

Den nyere gårdshistoria i Langåsen startet med salget av gården til Christopher Schjeldrup den 2. april 1850. Schjelderup, som betalte 96 spesidaler for skjøtet, fikk lnr. 241 og lnr. 242 slått sammen til et bruk. Lnr. 241 / 243 Langåsen fikk dermed ei landskyld på 2 ort 2 skilling.

Siste del av 1800-tallet

Christopher Schjelderup, som kjøpte Langåsen i 1850, drev ikke gårdsbruket selv, men bygslet eiendommen videre. På 1860-tallet finner vi at Nils Amundsen f. 1836, var oppsitter her sammen med kona Marit Hansdatter f. 1834. De to var foreldre til sønnen Ivar, som ble født i 1859. Herredsbeskrivelsen over Lødingen for 1863 forteller at Nils drev lnr. 241 og 242 med til sammen 43 mål dyrket åker og eng. Jorda ga familien mulighet til å så ¼ tønne korn og 1 tønne potet, som hver ga 6 fold. Av engene på Langåsen kunne Nils og Marit høste 50 til 60 lass høy. Fôret sørget for at man kunne holde 1 hest, 4 kyr og 8 sauer. Av andre herligheter blir det notert at skogen var taksert til 20 spesidaler, og ”lidt landfiske”. Vi noterer oss ellers at landskylda siden 1850 var oppjustert fra 2 ort 2 skilling til 3 ort 2 skilling.

Ved folketellinga i 1865 blir ikke Nils og Marit nevnt. Det blir oppgitt at Langåsen ble drevet av losjerende fisker Bendikt Paulsen f. 1830. Hvor Bendikt kom fra vet vi ikke da han hadde reist til Lofoten da folketellinga ble gjennomført. I 1865 holdt han 1 hest, 3 kyr og 10 sauer, og satte 1 tønne korn og 1 tønne potet.

I 1875 besto gnr. 265 av kun et hovedbruk. Langåsen var på ny oppført med skomaker Nils Amundsen og kona Marit Hansdatter som forpaktere. Til å fø de tre sønnene; Ivar f. 1859, Syvert f. 1855, Hans f. 1863, holdt familien 1 hest, 5 kyr og 5 sauer. I tillegg til bygg ble det også sådd havre og poteter. I tillegg til forpakterne arbeidet Anne Knudsdatter f. 1843 i Lom, i Langåsen som tjenestejente.

Etter eier Christopher Andreas Schjeldrups bortgang i 1865, ble skjøtet på Forså og Langåsen overdratt til enka Anne Christine [Krog] Schjeldrup. I 1874 ble eiendommen gitt til deres sønn Villas Bing Schjeldrup. Vi har få kilder som dekker denne perioden i gårdens historie, men Norges matrikkel for 1891 oppgir at Villas var både eier og bruker av Langåsen.

1900-tallet

Ved inngangen til 1900-tallet slo brødrene John og Anders Johnsen seg ned i Langåsen. John f. 1871, og Anders f. 1869, var sønner av en reindrivere fra Folda, og i følge tradisjonen skal John ha blitt født ved Grovannet mens familien overvar kalvinga.

Ved folketellinga i 1900 ble John Johnsen oppført som selveier over bnr. 1 sammen med kona Synnøve Inger Pedersen f.1873. Året før hadde paret fått sin første sønn, Anders. I de påfølgende årene kom Nils Martin f. 1901, Inga Petrine Susanna f. 1903, Elen Kristine f. 1906, Martin Nikolai f. 1908, Amund f. 1911, og Nils Kornelius f. 1913, til verden. I 1900 var Bolette Johnsen, Paul Pedersen f. 1873, og Anders Nilsen f. 1850, bosatt og delvis forsørget hos John og Synnøve, mens Elen Nilsen f. 1884, og Nils Pedersen f. 1879, tjenestegjorde for familien. På husmannsplassen under gnr. 265, som i 1900 ble drevet av Anders Johnsen og kona Inga Andersen, finner vi videre deres to sønner, Andreas f. 1897, og Amund f. 1899. Fisker Nikolai Andersen f. 1885, og tjenestejente Inga Andersen f. 1880, bodde også i Langåsen dette året. De to var trolig søsken, oppvokst i Stefjord. Anders og Inga livnærte seg av gårdsdrift og fiske.

13. april 1905 ble Langåsen lagt ut for salg på auksjon, og John Johnsen mottok tilslaget på gården for 1060,- kr. Ved overtakelsen besto boligmassen kun av gamle hus, og det sto ikke noe bedre til med fjøs og uthus. John satte dermed i gang arbeidet med å rehabilitere og bygge nytt. Hans bror Anders, som fremdeles drev en part av gården, bygde seg ei ny stue. Ettersom John og Synnøve i stor grad livnærte seg som reindriftssamer i denne perioden, ble det etter hvert tungvindt å sitte med ansvaret for gårdsdrifta. 1. juni 1910 ble derfor eiendommen solgt til Ludvik Knutsen på Vollan for 2000,- kr.

Etter ytterligere familieforøkelse i 1911 og 1913, med sønnene Amund og Nils, ble familien for stor til at reindriftslivet i Sørfold kunne fortsette for John og Synnøve. 23. juni kjøpte de derfor Langåsen tilbake fra Ludvik Knutsen for 3300,- kr. Med overtakelsen startet en ny epoke i gårdens historie.

Landnåmsfolket

Johns Peder Johnsens bror, Anders, flyttet ikke tilbake til Langåsen. John ble dermed eneste bruker på gården. Av lokalbefolkninga ble han levnet små sjanser til å klare seg, for gården var i dårlig forfatning.

Før John og Synnøves tid hadde plassen vært å regne som en gjennomgangsgård. Folk hadde drevet gården for en kortere periode før de fant seg en permanent bopel et annet sted i fjorden. Over de neste tiårene opplevde man framgang i stedet for stagnasjon. Grunnlaget for denne suksessen lå i John Johnsens kjærlighet for naturen og for hardt arbeid.

Ressursutnytting

En sentral side ved livet i Langåsen, over de neste 50 årene, var den sirlige utnyttinga av ressursene naturen hadde å tilby. Den 3000 mål store eiendommen dannet grunnlaget for å holde hest, fem-seks kyr og et dusin småfe. Mens storfeet beitet i krattskogen i utmarka, ble geite-killingene satt på fôr på noen holmer i Kilvannet. Her kunne de svært folkekjære kjeene gresse uten å komme i veien for den daglige drifta av gården. Fra midten av 1920-tallet ble begynte man anlegge kunsteng og drive vekselbruk i Langåsen. Selv om drifta ble modernisert, var to faktorer fremdeles ved det gamle. Vannet måtte bæres inn, til folk og til fe, helt fram til det kom innlagt vann på 1960-tallet. Tilgangen på maskiner ble heller ikke merkbar før slutten av 1960-tallet. Inntil denne tid ble alt høyet slått med ljå. I gårdsdriftas siste periode ble det brukt tohjulstraktorer i blant annet slåttearbeidet. Fram til 1950-tallet skar man korn havre og bygg. Kornet tresket man med treskemaskin før det ble fraktet til mølla på Forså og senere Storå. Havren gikk til dyrefôr, mens bygget gikk til ulik bakst og grøt. Vinterstid var det ikke uvanlig at man benyttet seg av restavfall fra fiskeriene, som for eksempel fiskehoder, til å koke kraftfôr til husdyrene.

Fisket på havet foregikk hovedsakelig på heimsjøen, men brukerne i Langåsen deltok også sporadisk i Lofotfisket. Til dette fisket benyttet man seg av en treroms båt, som lå fortøyd nede ved sjøen i Kalvik. Gjennomgangen av Tysfjordgårdene i 1863 avslørte at gnr. 265 lå ubekvemt til for tilgang til fjorden, men at innlandsfiske var mulig. Dette var også tilfelle i første halvdel av 1900-tallet. Man kan i dag finne rester etter ferskvannsfisket langs bredden av Kilvannet. På grunnene kan man se små moloer som strekker seg flere meter ut i vannet. Disse ble bygget av kvister og stein. I ei tid da man fisket med bambusstenger uten snelle, gjorde moloene det lettere å kaste ut snøret og duppen. På vårparten fisket man også på isen her. Fangsten ble ikke omsatt i kroner og øre, men gikk i stedet rett inn i matauka. Sankinga av stamlaks var derimot et tilskudd til økonomien. I Langåselva, og i kulpene opp mot Kilvannet, ble stamlaksen samlet i bøtter. Deretter ble smolten solgt til Christen Winthers klekkeri.

Vannveien ned mot havet var ikke bare nyttige i forhold til fiske. Fram mot 1960-tallet var dette gårdens viktigste transportåre for brensel. I Forsålitvannet samlet man veden i runde mærer laget av tømmer. Slik hadde man kontroll på den på veien over vannet. Salg av brensel utgjorde ei viktig biinntekt, og så sent som i 1954 ble det hugget og fløtt 30 favner ved. Transporten ned mot fjorden var et arbeid som tok om lag tre dager. Veden ble fraktet med båt og solgt i Lofoten. Einar Langås forteller at man utførte arbeidet, på det tradisjonelle viset, for siste gang i 1956.

Fra han flyttet til Langåsen for første gang, var reindrifta alltid John Peder Johnsens viktigste geskjeft. I fjellet dreiv han egen rein og var samtidig rådgiver og tillitsmann for mindre erfarne brukere fram til fylte 85 år. Da valgte han å pensjonere seg fra yrket. Til sine etterslekter brakte Synnøve og John videre kunnskapene om ressursene som lå i marka. I området rundt Kilvannet plukket man multer i høstsesongen. Denne ble kokt til multegrøt, og lagret i fjerdings- og åttringstønner. Marka ble også benyttet til småviltjakt hvor rype, hare, orrfugl, røyskatt, oter og rev var de vanligste artene. I motsetning til fiskerettighetene og tilgangen til multemyrene, hadde man ikke noe strengt eierforhold til småviltet. Om man gikk en tur, eksempelvis til Tortenåsen, så tok man geværet på ryggen. Kom man over et dyr ble det felt, uavhengig om man var på egen grunn eller ikke. Slik fungerte det begge veier.

Hvis vi ser bort fra fyringsveden, som ble solgt i Lofoten, foregikk de fleste av gårdens økonomiske transaksjonene i Sørkil. Her ble både moltebæra, småvilt og skinn solgt, og husdyrene ble også ført til Sørkil for å slaktes på kaia. Denne kontakten førte til at vennskapelige og familiære bånd var like sterke over kommunegrensa til Hamarøy som med nabogårdene i Tysfjord. Overfarten til Sørkil døde gradvis hen etter at Forså f på 1950-tallet fikk landhandel og anløp fra lokalbåten.

Et religiøst fellesskap

Læstadianismen, som spredte seg i Tysfjord på 1800-tallet, var med på å bygge tette bånd mellom lokalbefolkninga. En ny vekkelsesbølge, som kom innover fjorden rundt 1900, fikk sterkt rotfeste i Langåsen. Samlingene var og er viktige begivenheter for de troende, og kombinasjonen av det religiøse- og det sosiale samværet tiltrakk seg deltakere fra hele Tysfjord. Ettersom Langåsen var en svært sentral gård før omlegginga av veien, ble det avholdt både andakter og høytidssamlinger her. Av den grunn ble storstua på gården utvidet i 1918-1919 slik at man kunne huse flere deltakere. Med det blei våningshuset i Langåsen et av de første forsamlingshusene i Tysfjord. De tre største samlingene forekom i januar i 1919, da man blant annet fikk besøk av Mikkel Pedersen og Anders Nilsen fra Leirelv, og i 1923 og 1924, da predikantene Viktor Bjørkmann og Petter Sitsi samlet så mange mennesker at man måtte ta i bruk låven for å få plass til alle. Etter dette ble det ikke avholdt flere storsamlinger på gården, men folket i Langåsen var godt representert ved samlingene andre steder i Tysfjorden.

Sagn og tradisjoner

I følge lokale tradisjonsfortellinger skal ei ung jente gå igjen på gården. På myra nedenfor gammelgården ligger det ei myrtjønn, som skal bestå av 3-4 meter med sumpmyr. Sagnet forteller at ei 18 år gammel jente gikk seg ut i myra og druknet her på 1800-tallet. Det blir antatt at det er hun som går igjen i dag.

Skolegang

For barna som vokste opp i Langåsen etter 1930-tallet, var skolesystemet ordnet slik at man måtte til Rørvik eller Forså for å få undervisning. Her foreleste læreren i to til tre uker av gangen før barna hadde tilsvarende tid hjemme på gården. Fra vår til tidlig høst gikk barna i Langåsen om lag 1 time hver vei for å komme seg til skole. Under vinterhalvåret ble ferden for strabasiøs, slik at ungene ble internert i Rørvik.

Den nyere tid

John Johnsen satt som eier av bnr. 1 i Langåsen fram til 1940, da han overdro eiendommen til sønnen Amund Johnsen for 1600,- kr. Amund fikk oppleve hvordan de økonomiske rammene, for å drive et småbruk i utmarka, ble stadig forverret i de påfølgende tiårene. I 1957 solgte han skjøtet på bnr. 1 til sin bror, Anders Peder Johnsen. Han blir ansett for å være de siste landnåmsmenn i Tysfjord. Anders ble gift med Anna Emma Eriksen f. 1908, i 1937. Sammen fikk de barna John Sevald Peder f. 1938, Einar Kåre Paul f. 1940, Karine Ingrid Elise f. 1942, Paul Karl Andreas f. 1944, Astrid Marie Gerd f. 1947, og Synnøve Hilbjørg Irene f. 1949. I 1973 døde Anna Emma i en alder av 65 år. Hennes bortgang markerte for alvor slutten på gårdsdrifta i Langåsen. Samme år forsvant den siste kua fra gården, som fremdeles ikke hadde fått innlagt strøm, men som siden 1960-tallet hadde hatt innlagt vann. På 1980-tallet opphørte også saueholdet.

Siden husdyrholdet opphørte har det blitt bygget flere hytter i Langåsen. Slite fra gårdsdrifta har dermed blitt byttet ut med rekreasjon. De gamle bygningene har blitt vedlikeholdt, og veiebygginga, som stoppet opp på 1950-tallet etter at pengeoverføringene fra staten tørket inn, har blitt ferdigstilt ved hjelp av private midler og dugnadsarbeid. Siden 2003 har Anders Johnsens gjenlevende barn; Einar, Synnøve og Astrid vært eier av bnr. 1 Langåsen i Tysfjord.

Bruksdelinger

Fra 1929 til 1979 ble det skilt ut 17 nye bruk under gnr. 265. Eiendommene varierte i størrelse, fra 0,14 mark i skyld til mindre fritidseiendommer på 0,01 mark i skyld. I 2009 besto Langåsen derfor av i alt 18 bruksnummer.

Se også

• Langåsen (Hamarøy gnr. 265/1)

Langåsen (Hamarøy gnr. 265) er basert på en artikkel i Tysfjords gårds- og slektshistorie av Isak Kjerpeseth Hassel, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Den digitale utgaven av boka er lagt ut av ansatte i Hamarøy kommune, i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen