Lars Forseth

Lars Forseth (Fra Sandefjords blad 9/10 1961)

Lars Forseth (Forsetlund) var født i Onsøy i Fredrikstad kommune. Forseth var organist i bl.a. Grimstad. Senere bodde han på Jessheim i Ullensaker kommune og var kjent som forfatter. Forseth døde i 1963.

Familie

Født på Onsøy: På gården Forsetlund, gnr 93/4 i Onsøy i Fredrikstad kommune, bodde det i 1910 en 21 år gammel kar som noterte "jordarbeide kirkeorganist" som yrke. Det var Lars Ludvigsen, født 10/6 1889. Selv om fødselsåret ikke stemmer med opplysning fra forlaget på 1950-tallet, regner vi med at dette er rett mann. Hans foreldre var gårdbruker Ludvig Larsen født 1861 og kona Anne Kjønigsen født 1863.

Ludvig og Anne hadde:

• Lars f 1889
• Kjønik f 1891. Sannsynligvis den Kjønig Ludvig Forsetlund som omkom ved krigsforlis 15/1 1943.
• Mathilde f 1893
• Berthine f 1895
• Wilhelm 1898
• Emma 1900

Eget familieliv: Lars Forseth ble først gift, i Kristiansand 21/7 1924, med Marit Olsen, datter av slakter Oluf Hagbart Marinius Olsen og kona Hanna. Marit Olsen var født i 1904 og døde i 1991. Omkring 1924/25 bodde familien i Skaregrømsveien, i 1925 i Solberggaten i Grimstad.

Lars og Marit hadde:

• Ludvig "Lulle" Forsetlund, 1924-1994. Han overtok morfarens slakterforretning i Grimstad. Han ble gift med Evelyn Konnestad, 1927-2015.

Lars Forsetlund tok senere kunstnernavnet Forseth.

I 1941 ble Forseth gift med Jenny Louise Vilberg (1910-2000) og bosatte seg på Jessheim. Jennys foreldre var Ole Vilberg f 1878 og Lovise Vilberg f 1872. Sammen fikk Jenny og Lars to barn. Ekteskapet ble oppløst i 1959.

Lars Forseth er også omtalt som forfatter, tegner og bohem.

Arbeid

Musikalsk aktivitet inntil 1923

I juli måned 1921 holdt Nordstrand guttemusikkorps konsert i Sarpsborg. dirigent var "den dygtige dirigent og organist Fortset-Lund".

Organist i Grimstad

Lars Forsetlund kom til Grimstad som organist i 1923.

Om musikalsk virksomhet i Grimstad

Konsert i Kino 17. mai 1924:
Konserten i Kino 17de mai kl. 12 1/2 middag.
Vi er heldig stillet her i byen iaar. Vi har baade hornmusik, sangforening og orkesterforening. Som et led i dagens festligheter vil, som av annoncen sees, Grimstad sangforening og Grimstad orkesterfordning under sn dirigent Lars Forsetlund gi en konsert i Kinolokalet 17. mai kl. 12 1/2 middag. Programmet vil for begge foreningers vedkammende væsentlig bestaa av sang- og musik passende for dagen, og der er drevet et ihærdig- og paaskjønnelsesverdig arbeide for at faa alt til at klinge saa smukt og godt som mulig.

Foruten korsang vil hr. bankchef Andersen som solonumre synge to av Forsetlunds netop utkomne sange, desuten som ekstra- nummer "Grimstadsangen" av Rep. akkompagnert av Forsetlund.

Orkesterfoeningen som er betydelig forsterket, vil bl. a. spille en ny fantasie over norske folkemelodier. Konserten vil saaledes bli baade alsidig, smuk og rikholdig. En feststund passende for dagen.

Selvfølgelig vil der ikke bli en ledig plads igjen dernede. Rep.

ÅBE - Åsmund Bie Eriksen minnes arbeid med orgelbelgen:

"Som gutt dro jeg ofte belgen for forskjellige organister, så som frk. Hagen, frk. Havstad og da jeg ble litt eldre, for Lars Forsetlund. Det var svært anstrengende å trekke for Forsetlund. Det var tilslutt lite luft både i meg og belgen, for han spilte med både armer og ben, slik at jeg hadde inntrykk av at veggene ristet og søylene skalv og lyskronene kunne ramle ned nårsomhelst. Men flott var det, og vi nøt musikken."

Forfatterskap

Romaner

• Ved peisen, utg 1927. 88 sider. Helge Eriksens forlag. Utgitt under forfatternavnet Lars Forsetlund.
• Presten Sem og hans hustru, utg 1929. 216 s. J. Østgaards forlag. Utgitt under forfatternavnet Lars Forsetlund.
• Å elske og bli elsket, utg 1930
• Fjellviddens symfoni, utg 1939. 327 sider.
• Terje spillemann, utg 1941. [1]
• Som han sådde, utg 1941. [2]
• Mens forbrytere og forrædere styrer landet, utg 1945. [3]
• Drømmen som svant, utg omkring 1950.
• Mens markene grønnes, utg 1953. [4]
• Sladderens høyborg, utg 1955. [5]
• Fjellviddens symfoni, utg 1957. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Bitter arv, utg 1958. Bokdepotet. Digital versjon på Nettbiblioteket.

Musikk

• Forseth skal ha skrevet en Grimstadsang.
• I 1927 nevnes at han utgav fem komposisjoner på eget forlag.

Annet

• Sjømannens brud, novelle i Tvedestrand og Omegns Avis 30/12 1927
• Store Torstein og lille Torstein. For Barna av Lars Forsetlund, novelle i Arbeiderbladet 31/12 1927.
• Livets spill, novelle i Hamar Arbeiderblad 6/1 1930.
• Tekst i Sjømannspostens julenummer 1930.
• Spøkelsesrommet, novelle i ukebladet Nå 1958 nr 52.

Omtaler

"Komponist og forfatter" 1927

Det hører vel til sjeldenhetene at samme person optrer samtidig både som komponist og forfatter. Hr Lars Forsetlund har iaar i kommisjon på Helge Eriksens forlag utgitt en samling forteillinger. Bokens tittel er "Ved peidsen". Paa eget forlag gir han samtidig ut ikke mindre enn 5 komposisjoner."

Forlagspresentasjon 1957

I boka "Fjellviddens symfoni" presenteres Forseth slik:

"LARS FORSETH er født i Onsøy i 1898 og tok artium i 1918. Han studerte teologi ved Universitetet, men avbrøt disse studier da han fikk Statens stipendium i musikk. Etter å ha studert ved Berlins Musikkhøyskole, ble han i 1922 ansatt som musikkpedagog, lærer og organist i Svolvær. Hans debut som forfatter var i 1927 med boken «Ved peisen». I 1933 leverte Forseth manuskriptet til romanen «Terje Spillemann» på svenskt forlag. Romanen utkom i 1934 og ble belønnet med Skandinaviska Litteraturpriset. Lars Forseth har hittil utgitt 14 bøker, hvorav et skuespill «Slik er livet» som ble oppført på Det Norske Teatret. Nærværende bok «Fjellviddens Symfoni», som blir regnet som en av forfatterens aller beste, er oversatt til svensk, dansk, finsk og hollandsk. Svensk Filmindustri har kjøpt filmretten til romanen."

Jubilantomtale 1958

I Avisa Tromsø heter det:

Forfatteren Lars Forseth 60 år
Lars Forseth fyller den 10. juni 60 år og kan samtidig se tilbake på 30 år som skribent, idet han i 1928 kom med sin første novellesamling «Ved Peisen».

I årene siden har skrevet en lang rekke romaner hvorav de betydeligste er «Terje Spillemann» som han i 1934 deltok med i den store nordiske romankonkurranse i Stockholm. Han fikk her førsteprisen på 35 000 svenske kroner. Av hans mere kjente bøker kan ellers nevnes «Fjellviddens Symfoni», «Som han sådde», «Drømmen som svandt» samt «Mens markene grønnes». Han har også skrevet skuespill som er oppført ved våre teatre. De fleste av hans bøker er oversatt til flere fremmede språk. Hans forlag sender i disse dage ut forfatterens jubileumsroman «Bitter arv som mange litteraturkonsulenter mener blir hans hovedverk.

Lars Forseths romaner har vakt både røre og mange ganger sterk kritikk — men skrive kan han — det er alle enige om. Hans skrivestil er meget egenartet, og hans ofte bitre oppgjor med rådende myndigheter har skaffet ham mange ubehageligheter.

Forfatterens adresse for dagen er Bokdepotets Forlag. Rådhusgaten 8, Oslo."

Portrettintervju i avisa Gjengangeren 1961

"Lars Forseth i Horten, på tur til Stavanger.
Den sytti år gamle samfunnsrefsende landeveistraver kommer med en ny bok over nyttår.

Den sytti år gamle forfatteren Lars Forseth som i sommer gikk fra Oslo til Trondheim, er på farten igjen, denne gang går han fra Drammen til Stavanger, og Drammen—Horten var hans første etappe igår. Forseth vil besøke alle byer og steder i Vestfold, på Sørlandet og på Vestlandet. Han går først og fremst for sin egen fornøyelses skyld, fordi han er glad i å gå, glad i å samle inntrykk fra Norges vakre natur og fra menneskene han møter på sin vei.

Igår satt han i redaksjonen, fortalte løst og fast, refset mangt og meget, sa sin hjertens mening om mennesker, ideer, begivenheter, samtidsfenomener.

Lars Forseth er et underlig menneske. Vi har ikke lest hans mest kjente romaner, «Fjellviddens symfoni», som nå skal filmes i Sverige, eller «Terje Spillemann» som vant den nordiske litteraturprisen, men vi ble nysgjerrige på denne landeveis travende samfunnsrefser, og skal lese hans neste bok «Tidsåndens gjøgler spill» når den kommer på nyåret. — Der har jeg sagt ifra, hardere og klarere enn noensinne, hva jeg mener om den mentalitet vår tid preges av: penge griskhet, materialisme, sportsidiota, manglende oppdragerevne, samfunnets kvelertak på det frie initiativ, sier han.

Lars Forseth går. Med sine sytti år er han rank og spenstig som en ungdom, hvithåret, markert og med Macmillan'ske øyne. Det er ikke bare på sine gamle dager han har fått gå-lysten i blodet. I tredve-årene engang startet han på ferden Stavanger—Oslo, det var hans første store reklamemarsj.

— Den gangen skulle jeg gå for Banan-Mathiessen, men bananer ble så rent for mager kost i det lange løp. Jeg måtte gi opp i Kristiansand. I sommer gikk jeg på melk og ost og rømmegrøt, nå går jeg på hermetikk.

— Man skal bruke sin ben til å gå på og sine øyne til å se med, sier Forseth, og så lar vi ham fortelle med egne ord om sine inntrykk fra fotturen Drammen—Horten:

— En skjønn natur og et overveldende jordbruksdistrikt. Men jeg synes, at jordbruket her som på landets øvrige jordbruksdistrikter ikke blir drevet så godt som det seg hør og bør. Flesteparten av' storgårdene driver jordbruket bare med korndyrkning — eller har de kanskje en fire-fem kyr på en to å trehundre dekars eiendom. Det kan umulig gå i lengden. Jorden blir så utarmet at det skal årtier til å få den opp i hevd igjen.

Dette bunner selvfølgelig i så mange ting. For det første vil en yngre bondekone ikke ha noe med fjøs og kyr å gjøre. I fordums tid var en husmor på landet stolt over å kunne vise et velskjøttet fjøs og prektige kyr, men i vår oppkonstruerte tekniske tidsalder er dette for gammeldags. For det annet er det idag nesten umulig å få dugelige arbeidsfolk til jordbruket. De trekker inn til byene og søker arbeide ved industrien eller som lastebilkjørere, selv om både lønninger, losji og kost der ligger betydelig lavere enn på landet. For det tredje har landets myndigheter skyld i at en jordbruker idag må drive sin gård på den måten han gjør.

Bondestanden er kommet inn i en helt ny atmosfære. Før var det en opplevelse å se en jordbruker gå rundt sine akre og betrakte den spirende grøden. Det ser man nesten aldri idag, ihvertfall på de større jordbruk. Idag er det maskiner og bilene som betyr noe. Det er stor synd på et så prektig jordbruksdistrikt som mellom Drammen og Horten. Vi har sannelig ikke for mange gode landbruksdistrikter her i landet. Ble bare de vi har drevet rasjonelt, ville vi uten tvil godt kunne brøfø oss selv. Men det synes å være både myndigheter og bønder uvedkommende."

Portrettintervju i Rogalands avis 1961

Det hender at folk tar meg for en rekende fant
Sier landeveistraveren og forfatteren Lars Forseth som nå har tilbakelagt sørlandske - til fots.

— Gå en tur først.
Vi har hørt det gjentatt til det kjedsommelige, men - vårt behagsyke jeg har ennå ikke reagert.

Og i går møtte vi «Gå en tur først» personlig, 180 på vikinglesten, 72 år av alder, forfatter og landeveistraver, Lars Forseth, med riksvei 40 fra Oslo til Stavanger som et nylig tilbakelagt veistykke, på gummisåler.

— Hvem kjenner ikke Forseth? Han har vært omtalt som den vandrende apostel i snart sagt alle landets aviser, etter hvert som han har tilbakelagt nye mil. I våres gikk han fra Oslo til Trondheim på 8 dager, men der var det ikke så mange steder å gå innom og stoppe. Fra Oslo til Hamar, de tolv mil, gikk han på en og samme dag. Annerledes på Sørlandske, der er det så mange byer, det blir så mangt et hefte underveis.
— Hvorfor gå på sine ben?
— Jeg samler inntrykk, det skal bli en bok om bondelivet, og en kan da ikke se noe når en jager fram med bil eller motorsykkel. Jeg føler meg ikke anderledes enn da jeg var tyve år, merkelig nok, jeg har god helse og blir ikke det minste støl I bena. Jeg går så lett så, sier Forseth.
— Men bagasjen da?
— Jeg har bare denne håndvesken, der har jeg undertøyskifte, ikke noe mer.
— Og et ekstra par sko vel?
— Nei, ånei. Jeg har bare dette paret, de gikk jeg på til Trondheim, nå til Stavanger, se her, sier Forseth, og vi sømfarer de sømløse støvlene og kan nesten ikke merke noen slitasje. Maken til sko har jeg aldri hatt, sier Forseth.
— Maken til ganglag, sier vi.
Og så gir Forseth tilbeste opplevelser fra sine vandringer, om folk som stopper opp og tilbyr skyss og blir lange i maska når Forseth svarer neitakk.
— De skjønner, sier Forseth, det er mange som ser på meg som en rekende fant også. Da jeg kom til Sandefjord hadde jeg lyst til å se det nye storhotellet. Jeg gikk inn og spurte om jeg kunne få kjøpt en pils. Jo, det var råd med det, hvis jeg ville være så snill å bli sittende her. Ja, så ble jeg sittende, og skjønte at noe større av hotellets herligheter ikke ble meg forundt å se. Inntil Gunnar Jahre selv lukket opp, han kjente meg igjen, vi var gamle studiekamerater, og da fikk jeg se hotellet.

Eller om den gangen han satt på en kafé og hørte en ungdom legge ut om den flotte motorsykkelen han hadde fått seg. — Sånn en skulle han hatt den gamle gubben som det står om i bla'a, så hadde han kanskje skjønt at det var andre framkomstmidler enn beina, bemerket en annen.

Den gamle gubben var nok meg, jeg smilte og frydet meg uten å gi meg til kjenne.
— Men Jæren var vel en fæl strekning å tilbakelegge?
— De advarte meg i Egersund, sa jeg måtte ikke ta fatt på den kjedelige strekningen. Men du verden så imponert jeg ble, og så det jordbruket, tenk så mye østlendingene har å lære her. Og så Stavanger da. Det er tre byer jeg liker, Kragerø, Mandal og Stavanger. Det er greitt nok med nybygg, men de har ikke noen arkitektur, Oslo er blitt aldeles utrivelig, det sier jeg rett ut. Jeg må bare håpe at det her finnes menn som vil vite å bevare de gamle små husene og de kronglete gatene. De liker jeg. Og så har jeg ikke sett noe boms her. I Oslo er det fælt, kan ikke gå noen steder før du har dem over deg, sier Forseth.

Hvem han er? Jo, ganske riktig, forfatteren av «Terje spillemann», barneboken som han fikk den nordiske litteraturprisen for i 1934, og «Fjellviddens symfoni», en folkelivsskildring som svenskene har filmet.

Og så er han organist, og altså landeveistraver og begeistret for Stavanger. Nå bærer det tilbake igjen til Ullensaker med nye inntrykk.
— Til fots?
— Nei, jeg reiser tilbake. Med tog.
Men han gikk altså en tur først.
Kleng"

Billedtekst i Rogalands avis: "Lars Forseth i vandreliabitt, med hatten i hånd, plastikkfrakk som holder tett for selv jærsk regnvær, og nikkers med gammeldags vidde. En gang gikk han for «bananmatisen», skulle gå fra Stavanger til Oslo og leve på bare bananer. Men ga opp i Kristiansand. Da måtte han ha ordentlig mat. —Skikkelig mat må en ha, også en god røyk, sier den spreke 72-åringen."

Minneord i 1963

"Forfatteren Lars Forseth er død, vel 65 år gammel. Han var født i Onsøy og studerte i unge år først teologi, og senere musikk. I 1928 debuterte han som forfatter og i 1934 vant han den nordiske litteraturpris, Han bosatte seg da i Stockholm hvor han én tid drev som musikk- og teateranmelder. Etter krigen kjøpte han seg gård på Romerike.

"— Forseth vil være kjent for sine demonstrasjoner «mot stjerneidrett og fartsgalskap». For et par år siden gikk han turen til fots fra Oslo til Trondheim for å demonstrere sine ideer om mosjon og enkelt kosthold."

Bokomtaler og anmeldelser

"Presten Sem og hans hustru"

Omtale i Arbeiderbladet:

Presten Sem og hans hustru
Like innunder jul er det på J. Østgaards forlag, Oslo, utkommet en bok av Lars Forsetlund «Presten Sem og hans hustru». Såvel forfatter som forlag er helt nye for publikum. Boken er en sterkt religøst preget fortelling om folk og forhold i en bygd her i landet under jobbetiden. Forfatteren forteller enkelt og likefrem om sine personer, uten at leseren stilles overfor problemer. Det er en lys og underholdende skildring av personer for hvem alt ordner sig på beste måte ved troens hjelp. Forlaget har gitt boken et pent, tiltalende utstyr."

Omtale i Arbeideren:

"Boken skal være en skildring fra en stor bondebygd under jobbeperioden. Og forfatterens hensikt er å bevise at der står en guds styrelse bak alt som skjer. Som skildring av jobbeperioden og det krakk og den nødstilstand som fulgte er boken verdiløs, vesentlig på grunn av at boken er intet annet enn religiøs propaganda. Forfatteren glemmer, at den tid han skildrer hadde folk så travelt med å tjene penger at selv de som sa sig å være religiøse simpelt hen ikke fikk tid til å være det. De måtte la ritualer og religiøse seremonier fare ay hensyn til gud mammon. Og når det var slik langt i misjonsfolkenes rekker får man forståelse av at almindelige skikkelige folk heller ikke kunde ha så overvettes travelt med bønneskamlen og salmesangen.

Om boken er ellers å si at den er bygget op fullstendig efter Bjørnsons mønster. Fattigfolk som har lidt motgang og elendighet og ender som storkakser, takket være husbondsfolkets generøsitet. Folkeskildringen er også Bjørnsonsk, og i likhet med sitt forbillede skildrer han den norske storbonde slik han er hver juleaften efter at han har skiftet skjorte og fått sig en dram. Forsetlund er bare heldigere enn Bjørnson fordi han også lar den mest kyniske handling skje på en julaften. Ellers er boken fylt av mange rørende forsoningstaler mellem arbeidsgiver og arbeider og meget gudelig snakk. Boken vil egne sig fortreffelig for en gammel religiøs pepermø og en legpredikant som vil lære å tjene penger.
Sverre G. Ljungblad

Omtale i Dagen (Bergen)

"Presten Sem og hans hustru".
Lars Forsetlund: "Presten Sem og hans hustru". J. Østgårds forlag.
Forholdet mellem en prest og hans hustru er ikke noget utaknemlig emne å skrive en bok om. Men denne bok handler minst om presten Sem og hans hustru. Forsåvidt er bokens tittel misvisende.

Dette kan dog ha mindre å si. Men i dette tilfelle bekrefter det den omtrentlighet og overfladiskhet hvormed hele boken er skrevet. Der er spørsmål i øst og svar i vest, overdrivelser og uefterretteligheter, flåsete bemerkninger og ubeviste påstande, eltet om hverandre gjennem 216 sider.

Allerede i bokens første kapitel gjør forfatteren sig skyldig i mange uefterretteligheter og legger en slik uvidenhet for dagen, at en vet ikke enten en skal gråte elter le.

Kapitlet omhandler presten Sems tiltreden i Sunde "kommune". Bortsett fra at det ser ut som forfatteren altfor godt har lest innledningskapitlet i Gøsta Berlings saga, røper han en utillatelig uvidenhet om norske kirkeforhold. Det hører intet steds hjemme å fortelle at nabopresten, i sikker forvisning om å få embedet, allerede hadde holdt sin avskedspreken. »Inne i sakristiet var menighetsrådet og prestens medhjelpere samlet. Typen var ikke til å ta feil av. Da presten åpnet døren blev der med ett så stille. Han gikk rundt og hilste, men ikke en ønsket ham velkommen. En for en trakk sig baklengs mot døren, som om de var redd for å komme i berøring med ham.« Slikt tøis går ikke an å fortelle. Hvis det ikke var for å ønske presten velkommen, satt ikke menighetsrådet i sakristiet. Hvad vilde de der? Og om menighetsrådet sier forfatteren at »som i de fleste tilfeller på landsbygden bestod menighetsrådet av trangsynte pietistiske mennesker, som mente å ha alt å si over kirken og dens embedsmenn«„ Ja så, da!

Skildringen av presteinnsettelsen forøvrig er i det hele fullstendig i strid med norske kirkeforholde og når han slutter kapitlet med å si at "således tiltrådte sogneprest Sem sitt embede som sogneprest til Sunde kommunes", så vil enhver oplyst leser protestere op si: Slik tiltrer ikke en sogneprest sitt embede!

Som helhet betraktet er boken fullstendig uten komposisjon og forfatteren synes ikke å eie de mest elementære begreper om forholdet mellem årsak og virkning. Derfor vrimler boken av upsykoligiske situasjoner og optrin.

Hvor forfatteren ikke gjennem selve fortellingen har fått sagt sin dypsindige mening, bryter han ut av fortellingen i slutningen av kapitlet og holder en liten forelesning for leseren. Det er stundom forstandige ord, men fremgangsmåten røper en beklagelig mangel på literær evne.

Stort sett har boken religiøs innstilling. Det faller dog noget vanskelig å bli fortrolig med forfatterens kristentype. Champagnedrikkende kristne hertillands hører helst hjemme hos forfattere, som ikke kan tas alvorlig.

Nærværende anmelder vet ikke om boken er et debutarbeide. Hvis så er, bør forfatteren ta sig ganske anderledes kraftig sammen næste gang. Det går ikke an, hvis man vil bli tatt alvorlig, å sjuske avgårde som han her har gjort. Allerminst er den religiøse litteratur tjent med »overflatedyrkning«.
Gny. "

"Å elske og bli elsket"

Omtale i Østfold Dagblad

«Å elske og bli elsket" av Lars Forsetlund er utkommet på Omtvedts forlag.

Boken handler om ung kjærlighet, som efter vekslende rivninger ender i rosenrød lykke. God ferielesning for unge forelskede par.

"Mens forbrytere og landsforrædere styrer landet"

Omtale i Ukebladet Aktuell

"Et skrekkens eksempel fra bokhylla må vi trekke fram denne uka også. Det er en bok med den megetsigende tittel «Mens forbrytere og landsforrædere styrer landet». Forfatteren heter Lars Forseth og boka er kommet ut på noe som heter Kulturforlaget. Dette flotte navnet dekker tydeligvis over hva som ellers heter «eget forlag». Det er ganske utenkelig at noe forlag som har det aller minste med «kultur» å gjøre, ville ha tatt på seg ansvaret for å slippe løs dette gedigne spekulasjonsvrøvlet. Boka kom ut i fjor høst, og det har tydeligvis vært forfatterens mening å skumme fløten av den interessen som det den gang var for okkupasjonsbøker. Det er dessverre sannsynlig at boka er utsolgt nå, så denne advarselen kommer for sent. Men la det være fastslått for all framtid at denne forfatteren driver grov litterær svindel både med innhold og form."

"Bitter Arv"

Omtale i annonse 1962:

"Den meget omstridte roman: «BITTER ARV» av Lars Forseth. Her overgår den kjente forfatter seg selv. Ingen har som Forseth i denne romanen skildret den rene unge kjærlighet. De scener hvor to unge bader nakne sammen, og nyter alt hva livet kan by, er helt betagende. Boken har 280- sider og er vakkert innb. i granitol. Kr. 25.00."