Leksikon:Bekken for kirkedøren
Bekken for kirkedøren. I en periode fra midten av 1600-tallet kunne enkeltpersoner etter søknad få tillatelse (bekkenbrev) til å sette bekken for kirkedøren, f.eks. i alle kjøpsteder. Formålet var å samle inn gaver til løskjøpelse av sjøfolk o.a. i tyrkisk fangenskap, eller å hjelpe folk som hadde lidd plutselig økonomisk ruin, særlig i form av brann. Disse individuelle tillatelsene tok slutt rundt 1680. Kongebrev 17. des. 1689 påbød bekken for kirkedøren i alle menigheter én søndag for innsamling av midler til gjenoppbygging av offeentlige bygninger i Worms (NKB IV s. 401), og kongebrev 29. april 1699 foreskrev en tilsvarende innsamling til hjelp for flyktende protestanter fra Frankrike. Kongebrev 7. mai 1701 (NKB VII s. 120) tyder på at bekken for kirkedøren også kunne benyttes i forbindelse med avlønning av stiftsskrivere.
Ved reskr. 12. april 1715 ble det bestemt at det årlig på Maria renselsesdag (2. febr.) og første juledag skulle settes bekken ved alle kirker i Norge (for Kristiania stift ble tidspunktene ved reskr. 4. des. 1715 av praktiske grunner endret til skjærtorsdag (eller i anneksene: nærmeste søndag) og mikkelsmesse). Pengene skulle gå til frikjøp av fanger fra tyrkisk fangenskap. Ordningen ble opphevet ved resol. 5. mars 1828. I enkelte kirker ble penger til samme formål samlet inn ved hjelp av kirketavle (s.d.). Jf. ransonpenger.
Inntekter av bekken ved kirkedøren gikk leilighetsvis også til tukthusene eller andre offentlige institusjoner og til kirker. H.W.
 |
|
 |
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |