Leksikon:Defensjonsskip

Defensjonsskip, et forholdsvis stort handelsskip som var bestykket (jf. stykke I), og som skulle stilles til disposisjon for flåten i påkommende tilfelle; til gjengjeld var disse skipene i fredstid innrømmet visse toll-lettelser. I tillegg til sin sjømilitære betydning var defensjonsskip velegnet til fart i utrygge farvann.

Etter at spørsmålet var blitt reist på stenderforsamlingene sist i 1620-årene, kom de første privilegier for defensjonsskip i 1630. De besto i 1/3 tollfrihet ved import av vin og salt fra Spania og Frankrike og av klede fra England, 1/2 tollfrihet for trelast­eksport og 1/3 tollfrihet for matvareeksport, samt enerett til utførsel av visse trelastvarer (Akts. no. st. hist. I s. 242–53). I alt var det på denne tiden planlagt å utruste 21 norske defensjonsskip, alle over 140 lester. Ordningen ble bare delvis gjennomført; ennå i 1644–45 fantes det bare 9 defensjonsskip i Norge, og et initiativ fra Hannibal Sehested senere i 1640-årene for å skaffe til veie flere defensjonsskip førte ikke fram. Ordningen med defensjonsskip ble opphevet i 1656 (NRR XI s. 626).

I 1660-årene ble tanken om defensjonsskip igjen tatt opp (av Gyldenløve) og førte til forordn. 10. jan. 1672 om defensjonsskip og deres privilegier. De ble nå delt inn i fire klasser etter bestykningen (som igjen avhang av drektigheten), slik at første og andre klasse skulle ha henholdsvis 34 og 24 kanoner, og tredje og fjerde klasse, de såkalte eksempsjonsskip, henholdsvis 12 og 6 kanoner. Antallet defensjonsskip i Norge steg deretter raskt, slik at det i 1675 var 27 stk., og etter at drektighetskravene innen hver klasse ble gjort lempeligere ved forordning 3. april 1683, kom en ny, sterk økning i antallet, som i 1688 nådde en topp på 72. Forordn. 20. jan. 1692 skjerpet på ny drektighetskravene, og forordn. 5. nov. 1692 satte antall kanoner for skip i første og annen klasse til henholdsvis 42 og 36; i fredstid skulle skipene ha 1/3 utrustning av våpen. Tallet på defensjonsskip sank deretter framover mot 1700 og var i 1699 21. Etter forordningene i 1692 skulle rederne i påkommende tilfeller utruste skipene med våpen og med det meste av mannskapet. Kongen skulle holde all maten og dessuten betale rederne en månedlig leie. Skader som ble tilføyd skipet ved sjø, vær og vind, skulle dekkes av rederne, mens kongen skulle yte erstatning etter takst hvis skipet ble erobret av fienden eller skutt i senk.

Etter århundreskiftet mistet defensjonsskip snart sine privilegier og forsvant, særlig som følge av en ugunstig handelstraktat med Nederland i 1701. H.W.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.