Leksikon:Daler

Daler, forkortelse for joachimsdaler (se dette), som var det nærmeste forbildet for dalermynten i Danmark-Norge. Det må skjelnes mellom riksdaler species som var hovedmynt 1544–1813, riksbankdaler (1813–16) og speciedaler (1816–75), samt slettdaler og riksdaler kurant.

I. Riksdaler species (speciedaler, enkendedaler, stykkdaler) var en sølvmynt med finvekt 25–26 g, i Danmark slått første gang 1537. I 1544 ble riksdaler satt i spissen for myntsystemet i Danmark-Norge (kalt gyldengroschen, se dette). Riksdaler med det norske riksvåpenet ble tidligst preget i 1546 (trolig i København) av sølv fra Gullnes gruver i Seljord.

Riksdaler ble utmyntet med til dels lange mellomrom; blant annet var det ingen utmynting mellom 1696 og 1765. Antall riksdaler i omløp sto derfor ikke i rimelig forhold til massen av sirkulerende småmynt. De riksdaler som ble slått, hadde imidlertid gjennom hele tidsrommet fram til 1813 et forholdsvis fast sølvinnhold, og mynten ble dermed en stabil verdimåler, i motsetning til skillemynten som stadig fikk sølv­innholdet redusert. Konsekvensen var at riksdaler stadig gikk til overkurs i forhold til småmynt (jamfør oppgjeld), til tross for at dens skilling-tall etter hvert ble økt ved kongelige forordninger.

I 1514 gikk det 24 skilling (= 1 1/2 mark) på daleren (egentlig på 1 rhinsk gylden se dette), men etter som skillingens sølvinnhold sank, måtte regnemåten forandres. Fra 1537 regnet man offisielt 1 riksdaler. = 3 mk. = 48 sk. dansk. Samtidig svarte 1 riksdaler til 2 lodd sølv i verdi.

Under krigen 1563–70 ble det igjen slått sterkt forringet småmynt; cirka 1570 var det derfor blitt vanlig å regne 1 riksdaler = 4 mk. = 64 skilling dansk. Forordning 16. juni 1572 godtok for så vidt denne kursen, men samtidig ble verdien av den dårlige krigsmynten satt ned til halvparten av pålydende (det vil si 1 mk. = 1/2 mk., 1 riksdaler = 2 mk. = 32 sk.). Hensikten var bl.a. på ny å oppnå samsvar med lybsk myntregning (se dette). Den reduserte mynten ble kalt mynten «som nu går», og regnemåten fra cirka 1570 mynten «som før gikk». Det viste seg umulig å få gjennomført bestemmelsene fra 1572, og forordning 12. januar 1582 (godkjent for Norge ved bef. 1. august 1589) oppga definitivt tilknytningen til det lybske myntsystemet, idet regnemåten 1 riksdaler = 4 mk. = 64 sk. dansk ble godtatt og lagt til grunn for utmyntingen.

Snart steg kursen på riksdaleren ytterligere, både på grunn av at dårlig utenlandsk mynt sirkulerte, og fordi Christian IV (som tidligere konger) utnyttet myntregalet til egen fordel ved å slå dårligere småmynt enn forordningene påbød. De nye myntordningene som ble kunngjort i begynnelsen av 1600-tallet, måtte ta hensyn til denne utviklin­gen:

Fra 25/6-1602:	1 r.	=	4 mk.	=	66 sk. dansk
Fra 3/2-1609:	1 r.	=	4 mk.	=	68 sk. dansk
Fra 3/4-1610:	1 r.	=	4 mk.	=	74 sk. dansk
Fra 4/7-1616:	1 r.	=	4 mk.	=	80 sk. dansk
Fra 1/5-1618:	1 r.	=			84 sk. dansk
Fra 14/2-1624:	1 r.	=			100 sk. dansk
Fra 4/5-1625:	1 r.	=	6 mk.	=	96 sk. dansk
eller:	1 r.	=	4 ort	=	96 sk. dansk

Rïksdalerens lovbestemte skillingstall sto i hele tidsrommet 1625–1794 fast på 96. Samtidig fortsatte imidlertid utmyntingen av dårlig småmynt, og mengden av riksdaler som sirkulerte var forholdsvis liten. I praksis måtte en derfor gi mer enn en pålydende sum av 96 sk. per stk. ved tilveksling av riksdaler (jamfør oppgjeld).

Kursforholdet mellom riksdaler og kurantdaler (se IV ) varierte på to måter, for det første etter hvilken type skillemynt som ble brukt, for eksempel forskjellige skillingsnominaler eller krone-mynt (jamfør kroneriksdaler, nedenfor V); den sistnevnte betinget en mindre oppgjeld. For det andre var riksdalerens kursnivå stigende gjennom det meste av perioden. Fra slutten av 1500-tallet og fram til ca. 1650 var oppgjelden trolig minst 2 sk. per riksdaler, periodevis betydelig høyere, særlig like før en offisiell kursforhøyelse. I 1650- og 1660-årene lå oppgjelden på minst 4 sk. pr. riksdaler. For resten av tidsrommet fram til 1813 kan en finne kursoversikter i følgende verk: For 1671–1726 i Axel Nielsen: Specier, Kroner, Kurant s. 148–51; for 1727–87 i J. Wilcke: Kurantmønten 1726–88 s. 354–57; for 1788–1813 i J. Wilcke: Specie-Kurant- og Rigsbankdaler 1788– 1845 s. 254.

I 1794 ble forholdet mellom riksdaler og kurantdaler fiksert, noenlunde i overensstemmelse med gjengs kurs på det tidspunkt: 1 riksdaler = 1 riksdaler 24 sk. kurant, det vil si 1 riksdaler = 5 ort i småmynt eller sedler. I krigsårene fra 1807 sank kursen sterkt fordi rustningsutgiftene ble dekket ved seddelut­stedelse, og i 1812 gikk det opptil 20 kurantdaler på en riksdaler eller bancodaler (se dette).

II. Samtidig som forordning 1. mai 1618 ga slipp på regnemåten 1 mk. = 1/4 riksdaler, oppsto det en ny regneenhet som ble kalt daler i mynt, og som skulle tilsvare 4 mk. à 20 sk. = 80 sk. Denne betydningen av uttrykket var imidlertid vanlig bare i den nærmeste tiden etter 1618; både tidligere og senere betegnet daler i mynt det samme som slettdaler (se III):

III. Slettdaler (det vil si alminnelig daler) var betegnelsen på 4 «slette» eller vanlige mark à 16 sk. dansk = 64 sk. dansk. Betegnelsen kom i bruk da antall skilling per riksdaler species fra 1602 av også offisielt steg over 64. Slettdaler var således i den første tiden utelukkende en regneenhet, men da kronemynt ble innført ved forordning 5. april 1618 (se krone), ble halvkronen gitt et skillingstall på nett­opp 64, og slettdaler kom snart i bruk som navn på denne mynten (slått siste gang i 1771).

IV. Kurantdaler (riksdaler kurant) vil si en sum i småmynt (kurant) eller sedler, med en pålydende verdi lik det offisielt fastsatte antall skilling i en riksdaler species (1625–1813: 96 sk.). Kurantdaler var altså en regneenhet (tatt i bruk i 1695) og ble normalt ikke utmyntet. Om forholdet mellom kurantdaler og riksdaler species, se I ovenfor. Ved innføringen av riksbankdaler i 1813 ble kurantdalerens verdi satt til 1/6 riksbankdaler.

V. Kroneriksdaler (riksdaler kroner) var betegnelsen på riksdaler kurant (IV) erlagt i såkalt «grov» eller stor kurant, dvs. i krone-mynt (se krone).

VI. Riksbankdaler var hovedmyntenheten i Norge 1813–16. Regnemåten var 1 riksbankdaler = 6 mk. à 16 (riksbank) sk. = 96 r. b. sk. Samtidig ble det regnet 1 riksbankdaler = 1/2 riksdaler species (= bancodaler), og 1 riksbankdaler = 6 riksdaler kurant. Det var meningen å utstede riksbankdalermynt i tilstrekkelige mengder, men det maktet en ikke, og i Norge ble det i det hele ikke slått riksbankdalermynt. Den gamle småmynten sirkulerte fortsatt, og 1 riksbankdaler ble regnet lik 60 skilling (jf. også riksbanktegn).

Myntmangelen ble avhjulpet ved seddelutstedelse (riksbanksedler, jamfør stattholderbeviser) foretatt av den nyopprettede Rigsbanken (se dette). Riksbanksedlene sank hurtig i verdi, og kursfastsettelsen 1. august 1813 regnet 375 riksbankdaler i sedler («riksbankdaler navneverdi», det vil si etter pålydende) = 200 riksdaler sølvverdi (= 100 bancodaler). Det var denne seddelkursen Riksforsamlingen garanterte 13. mai 1814, men allerede på dette tidspunkt lå markedskursen betydelig høyere, og 22. januar 1816 vedtok Stortinget at garantien skulle oppgis.

VII. Fra 14. juni 1816 var det norske mynt­systemet: 1 speciedaler = 5 ort = 120 sk. Denne nye speciedaleren hadde samme sølvinnhold som den gamle riksdaler species (jamfør I ovenfor). Utmynting kom i gang fra 1819, men den første tiden bare i beskjedent omfang. Det var gammel og ny skillemynt, samt pengesedler som dominerte sirkulasjonen. Sedlene skulle være fullt innløselige i sølvmynt, men innløsning kom ikke i gang før fra 1. januar 1823 og først ved lov av 23. april 1842 til pari kurs.

Ved overgangen til krone-mynt (lov av 16. oktober 1875) sattes 1 s. = 4 kroner. H.W.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.