Måls-tømmer, sag- eller bjelketømmer som holdt gjeldende minstemål. Detaljerte bestemmelser om rundmål eller toppmål for måls-tømmer i forskjellige deler av landet er gitt blant annet i sagbruksreglementet 6. sept. 1688 (Rothe II s 722f.) og forordning 7. okt. 1728 (Schou II s. 555f.). Gjennom det meste av 1600-tallet var det på Østlandet vanlig å regne sju (eller åtte) 1 1/2 toms bord av en stokk (jf. forordn. 28. mars 1630, NRR VI s. 216f.), men som følge av avvirkningen måtte dimensjonene for måls-tømmer reduseres etter hvert, og ca. 1800 regnet en ikke mer enn gjennomsnittlig fire bord pr. stokk (sirk 19. sept. 1795, Wessel Berg III s. 770f.) Vanlig lengde for måls sagtømmer (på Østlandet) var 4 1/2–6 alen. I en periode fram til 1728 (jf. nevnte forordn.) hadde privilegerte sager ikke lov til å skjære det spinklere topptømmeret, som derfor til dels ble eksportert som rundlast (topps-trær). Skurprinsippet var «én stokk av treet». Forordning 1728 og interimsplakat 8. des. 1733 (Wessel Berg I s. 561) satte bøter for å (la) hogge undermåls tømmer. Ved forordn. 22. april 1795 (Schmidt: Forordn. osv. 1648–1813 II s. 303f.) ble alle bestemmelser vedrørende måls-tømmer opphevet. (A. Holmsen: Fra Linderud til Eidsvold Værk I s. 102, note s. 396f og II, l s. 131 f.) H.W.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
