Leksikon:Sjakt

Sjakt, m. (tysk), loddrett eller sterkt skrånende gruvegang. En loddrett sjakt kaltes seiger-sjakt (ty. seiger, adjektiv, loddrett), motsatt donlegig sjakt (ty. tonnlägig, adj., skrå). Sjaktens åpning ut i dagen ble kalt hengebenken, en sjakt som ikke munnet ut i dagen, blind sjakt. Sjakter ble brukt til forskjellige formål: Til transport av løsbrutt stein (driv-sjakt eller fordrings-sjakt), til utpumping av vann (kunstsjakt), til ventilasjon (vær-sjakt) og av arbeiderne på vei til og fra arbeidet (fahr-sjakt, jamfør anfare, verb). Dersom sjakten hadde flere oppgaver, kaltes den hoved-sjakt. Nederste del av sjakten, der arbeidet foregikk, ble kalt gesenk (n., ty.). (Helland: Haandbog i grubedrift I s. 55f., 206f.) H.W.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.