Litteratur fra Lørenskog

Litteratur fra Lørenskog er et omfattende begrep. Hva er en Lørenskog-forfatter? Ordet kan i alle fall ha to betydninger, en trang og en mye videre: På den ene siden kan vi mene en forfatter som får impulser, inspirasjon eller ideer til sin diktning fra samfunnet eller naturen i Lørenskog, en heimstaddikter, som det het i gamle dager. For det andre kan vi rett og slett tenke på en forfatter som bor i eller har tilknytning til Lørenskog, uten at dette nødvendigvis har hatt noen direkte eller påviselig betydning for forfatterskapet. I det følgende skal vi bruke ordet i den siste og vide betydningen. Men vi skal ta utgangspunkt i den første og trangere, i heimstaddiktningen.

Skjønnlitteratur – kontraster

Det er ikke så mange entydige eksempler på skjønnlitterær diktning fra Lørenskog i denne betydningen. Skuespillet «Fruen på Losby» er kanskje det viktigste uttrykket. Spillet handler om fru Kathrine Boeck, det er lagt til mellomkrigsåra og dreier seg blant annet om de kulturelle, politiske og sosiale spenningene mellom Losbys eiere og samfunnet rundt. Forfatter er Bente Damhaug (f. 1952), som flyttet til Lørenskog som 12-åring og gikk på Kjenn ungdomsskole. Damhaug er lørenskoging – men også en sann europeer. Hun var profesjonell skuespiller ved flere teatre i Tyskland i 1970-åra. Hun var også tilknyttet Nationaltheatret i begynnelsen av 1980-åra. Senere underviste Damhaug ved teaterhøgskolen i Amsterdam, og hun arbeidet med ulike prosjekter i Spania. Damhaug brøt imidlertid over tvert etter 20 års teaterarbeid og begynte en skribent- og forfatterkarriere. I åtte år var hun journalist i lokalavisa Romeriksen før hun debuterte som skjønnlitterær forfatter med romanen Gull, med undertittelen En dokumentarisk røverroman.

Kunstneriske anlegg har en arvelig komponent, selvsagt, og Bente Damhaug har en yngre bror – Torkil Damhaug (f. 1958), som også er skjønnlitterær forfatter. Damhaug debuterte i 1996 med romanen Flykt, måne, som er en kriminalroman. Senere fulgte Syk rose (1999), Overlord (2006) og Se meg, Medusa (2007). Aftenpostens anmelder Terje Stemland slo fast at Damhaug med den siste romanen plasserte seg «i øverste divisjon i norsk krim». Damhaugs fortellinger analyserer ofte hvordan tida eller helst fortida på ulike plan setter spor i våre liv. Fortellingene kretser om temaer som skyld og soning. Personene er komplekse og uforutsigbare. Med Damhaugs forfatterskap har vi bevegd oss et godt stykke fra heimstaddiktningen, men kanskje kan vi tolke et slags preg av Lørenskog inn i den måten Damhaug i den siste romanen beveger seg mellom hovedstaden og landsbygda omkring, det urbane og det rurale, en spenning som er en levende del av den historiske og aktuelle debatten om Lørenskogs identitet og framtid.

Spenningen mellom det urbane og det rurale er enda sterkere til stede i forfatterskapet til en annen forfatter, Lars Mytting (f. 1968), som i alle fall er Lørenskog-forfatter i den utvidede betydningen av ordet; han har bodd på Fjellhamar inntil nylig, men vokste opp på Fåvang i Gudbrandsdalen. Mytting har skrevet romanen Hestekrefter (2006), som handler om Erik Fyksen, eieren av den siste Mobil-stasjonen i den fiktive bygda Annor, som kjemper en nesten ensom kamp mot sentralisering og moderniseringskrefter.

Motsetninger på et annet plan kjennetegner forfatteren Per-Erik Skramstad (f. 1962), som har skrevet romanene Kvinne med bananer (1993) og Sprutbrekning hos spedbarn (1994). Skramstad er opptatt av det groteske, av ekstreme kontraster og svart satire med klare burleske trekk, som en anmelder uttrykte seg.

Skramstad flyttet fra Oslo til Lørenskog. Forfatteren Roger Kurland (f. 1969) reiste andre veien, men han tok med seg mye bagasje fra Lørenskog, blant annet navnet (Kurland var døpt Jensen, men skiftet navn etter stedet han vokste opp på i Lørenskog). I 1997 utkom romanen Lekestue, som bygde på Kurlands opplevelser av studentmiljøet på Blindern – sett med øynene til en vikar i studentbarnehagen. Også Kurlands bok har brodd mot det moderne samfunn – og er et spark til Lørenskog; når jeg-personen skal vise kjæresten hjemtraktene, presenterer han oppgaven på denne måten: «En turist-guides verste mareritt: omvisning på Lørenskog.»

Finn Evensen er i likhet med Kurland vokst opp i Lørenskog, og barndommen der har også preget hans forfatterskap, men på en annen måte. Evensen er mest kjent for sitt virke innenfor musikklivet i Lørenskog (se Musikk), og særlig som medlem av Bjelleklang. Hans forfatterskap er mindre påaktet: Evensen har skrevet to barnebøker, Konrad & Libellelandet (2000) og Carlito og beltedyret (2001). Britt Haaland, som er Finn Evensens søster, har illustrert bøkene, der musikk og musikalske uttrykk spinnes sammen med fortellingene og støtter opp om personskildringene. En annen barnebokforfatter, musiker og lørenskoging, men med uttalte røtter på helgelandskysten, er Alf Knutsen, som sammen med Sigurd Slåttebrekk fikk ideen til fortellingene om den uredde redningsskøyta Elias, som ble til en lang rekke utgivelser i mange ulike sjangre – film, TV-serie, CD-utgivelser og bøker. Siste utgivelse er Elias. Båtracet, som kom ut i 2008.

Fiksjon, fag, fakta

Å kalle Nils Nordberg (f. 1942) for «Lørenskog-forfatter» virker kanskje rart av to grunner. Den ene er at trønderen Nordberg i sterkere grad oppfattes som verdaling enn lørenskoging, i den grad en typisk nasjonal kjendis i det hele tatt identifiseres med lokal identitet. Den andre grunnen er at folk flest sannsynligvis betrakter Nordberg mer som instruktør og dramaturg enn som forfatter. Nils Nordberg ble nærmest et nasjonalt ikon da han på en suveren måte gikk til topps i TV-programmet «Kvitt eller dobbelt» på sine kunnskaper om detektiven Sherlock Holmes – og ikke bare én gang, men to ganger. Nordberg jobbet som programsekretær i Radioteatret fra 1973 til 1990, senere var han teatersjef samme sted, og instruktør og dramaturg i Radioteatret fra 1991. Nordberg har satt opp et bredt spekter av stykker, men er særlig blitt kjent for sine mange og gode oppsetninger av kriminalhørespill. Hans eget forfatterskap omfatter for eksempel romanen Forbrytelse lønner seg aldri… (1976), videre har han vært en meget flittig oversetter og bidragsyter i en rekke antologier. Men ikke minst har Nordberg vært aktiv som faglitterær forfatter og levert bidrag til forståelsen av kriminallitteraturen som sjanger, sammen med Tor Edvin Dahl utga han allerede i 1982 Den store kriminalboka, og i 2000 kom Døden i kiosken. Knut Gribb og andre heftedetektiver.

Nils Nordbergs forfatterskap går i en bue fra fiksjon til fag og fakta. Det samme gjør på mange måter forfatterskapet til Anne Kristin Aasmundtveit (f. 1962). Aasmundtveit har et omfattende forfatterskap bak seg, i tillegg til at hun har redigert en rekke bøker og antologier. Hennes bokproduksjon er særlig orientert mot spørsmål og temaer knyttet til kristen tro og praksis, som Pilegrimsprat (1999) og Tidløs reise (2002). I den prisbelønte boka Gule roser til pappa (2006) setter hun fokus på barns sorgreaksjoner i møte med sykdom og død.

Mangfold

Mangfold preger Lørenskog-litteraturen, og Lørenskogs mangfold har også vært med på å prege litteraturen i kommunen. Helt siden 1908 – i mer enn 100 år – har Lørenskog vært en innflytterkommune. De siste 30 åra har den også vært en innvandrerkommune (se innvandrere i Lørenskog). Flytting og vandring skaper mangfold; i dag (2008) har mer enn hver sjette lørenskoging innvandrerbakgrunn; nest etter Oslo og Drammen er det ingen kommuner som har flere innvandrere. Gjennom hele denne viktige perioden i Lørenskogs historie er det kanskje ingen som i sterkere grad har vært med på å gi innvandrerne en stemme i den lokale offentligheten enn norsk-pakistaneren Aslam Ahsan (f. 1942). Etter å ha bodd i Norge i 36 år utga Aslam Ahsan i 2007 boka Regnbønnen, som var en slags litterær biografi om bakgrunnen og oppveksten i Pakistan, og om spenningene mellom pakistansk kultur og norsk kultur, om norsk «gudløshet», kvinnefrigjøring og manglende varme overfor samfunnets eldre.

Ahsan er førstegenerasjonsinnvandrer. En annen norsk-pakistaner – men av annen generasjon – er Noman Mubashir. Mubashir er først og fremst kjent som TV-journalist, men er også faglitterær forfatter, med bøker som En Noman i Pakistan (2006) og Yum yum med Noman (2007), begge basert på fjernsynsserier. Noman Mubashir illustrerer med full kraft hvor selvmotsigende våre begreper kan være. På den ene siden er han altså å oppfatte som andregenerasjonsinnvandrer, i den forstand at begge foreldrene er født i et annet land enn Norge. På den annen side er han lørenskoging i mye strengere betydning enn mange etnisk norske lørenskoginger, fordi han både er født og oppvokst i Lørenskog.

Med Noman Mubashir er vi kommet tilbake til utgangspunktet for denne artikkelen – til en Lørenskog-forfatter i streng forstand, en slags heimstaddikter. Noman Mubashir har skrevet den selvbiografiske boka Mitt liv som Ola Noman (2004), som nettopp handler om oppveksten på Nordbyhagen i Lørenskog i 1970- og 80-åra. Boka tegner ikke noe elendighetsbilde av oppvekståra. Tvert imot. Mubashir spiller på humor og ironi: «Alt som skrives om oss pakistanere i media er enten veldig problemorientert, eller reportasjer av typen «se, så eksotiske de er»,» uttalte Mubashir til Aftenposten om formålet med boka: «Alt er så gravalvorlig. Hva gjør det med psyken til en fjortenåring når man dag etter dag leser negativt om seg selv i avisen? Jeg er redd ensidig negativt fokus på et folkeferd i fremtiden vil føre til at flere rekrutteres til fundamentalistiske og ekstremistiske grupper. Derfor mener jeg folk trenger å le, ikke minst av seg selv.»

Se også

• Musikklivet i Lørenskog