Lokalhistorisk Senter i Horten
Lokalhistorisk Senter i Horten (LHS) er en selveiende, allmennyttig stiftelse. LHS ble stiftet i februar 2004. Så å si alt arbeid gjøres på dugnadsbasis.
LHS er lokalisert i marinens tidligere sykestue i kulturparken på Karljohansvern. Den eldste delen av Sykestua ble bygget som epidemisykehus i 1918, mens den nyere delen ble tatt i bruk i 1953. Totalt disponerer LHS 830 kvadratmeter lokaler. I tillegg kommer loft over begge bygninger, brukt til magasin for museet, og lagerplass for bøker utgitt av LHS.
LHS ble åpnet 4. mars 2007. Da var det utført ca. 40.000 dugnadstimer. Hvert år nedlegges det mange tusen arbeidstimer på dugnad. Årlig besøk er ca. 15.000.
LHS samarbeider med det konsoliderte museumsvesenet i Vestfold.
Lokalhistorisk Senter drives av frivillige, de eneste som lønnes er regnskapsmedarbeider, renholder og vaktmester.
Oppbygging og innredning av lokalene har gått over flere år, og har vært mulig takket være til dels store bidrag fra Sparebankstiftelsen DNB og lokale banker. Viktige bidragsytere har i tillegg vært lokale industribedrifter. Uten denne støtten ville det ikke vært mulig å bygge og drive Lokalhistorisk Senter.
Inntektene senteret har er tredelte. Ca. halvparten kommer inn fra egenaktivitet: Kafé Breda, salg av bilder og utgivelse og salg av lokalhistoriske bøker, enten for egen regning eller i samarbeid med andre. Og ikke minst og fra foreningen Lokalhistorisk Senters venner.
Den andre halvparten av inntektene kan deles i to: Direkte økonomisk støtte fra kommunen, og bidrag fra næringslivet. Takket være en gunstig leieavtale med kommunen, er det mulig å drive senteret. Leie til markedspris ville gjort driften umulig.
De relativt sikre inntektene har gjort det mulig å bygge opp en økonomisk buffer, slik at store og uventede utgifter kan håndteres.
Stiftelsen hadde en stiftelseskapital på 375.000 kroner. Beløpet ble fastsatt etter en teknisk verdi på bildesamlingen. Verdien er rent teoretisk, bildearkivet er umulig å verdsette, det er uerstattelig.
Regnet på samme måte i dag, er den tekniske verdien av samlingene ca. 11 millioner kroner. Det er en ren papirstørrelse. Bilder og dokumenter er uerstattelige.
Dokument- og bildearkivet
Opprinnelig var det meningen at arkiv for dokumenter og bilder skulle være det eneste senteret skulle drive med. Å fortelle Hortens innbyggere at det nå var en sikker plass å levere gamle dokumenter og bilder, var som å utløse en flodbølge!
På kort tid var tusenvis av dokumenter og mange hundre bilder innlevert. Dokumentarkivet inneholder nå anslagsvis 700.000 dokumenter. Også kommunens gamle bilder ble digitalisert og merket, slik at det er mulig å finne frem i bildearkivet. Anslagsvis 130.000 bilder er digitalisert, og samlingen og vokser stadig.
I tillegg til bilder og dokumenter, var det mange som kom gjenstander som ble tatt imot og lagret, i påvente av at kommunen en gang skulle opprette et bymuseum. Da LHS fikk disponere lokalene i den gamle Sykestua, var veien kort til å lage et bymuseum også, og slik ble det.
Arkivet med dokumenter og fotografier er fremdeles det viktigste Lokalhistorisk Senter gjør. Tusenvis av dokumenter, protokoller, notater osv., er systematisert og arkivert på riktig plass i arkivet. Papirarkivet er i et eget rom, der bare de som har skrevet under på at de har taushetsplikt slipper til. Publikum har ikke direkte adgang til arkivet, men de frivillige som arbeider med arkivet, er behjelpelige med å sjekke om vi har dokumenter på de forskjellige sakene, og kan finne frem til dokumentene for gjennomlesing og evt. kopiering, så sant de er mulig ut fra personhensyn og lovverket.
Negativsamlingen er i et eget rom, med temperatur og fuktighetsstyring, slik at de gamle glassplatenegativene og andre negativer er arkivert under best mulige forhold.
En spesiell samling bilder er bildene fra Horten Verft. En gruppe tidligere ansatte på Verven, har scannet, identifisert, tekstet og lagret ca. 20.000 bilder, og mange gjenstår.
Bymuseet
Bymuseet er lokalisert i den eldste delen av LHS. Museet er lite og intimt, publikum kommer tett på de utstilte gjenstandene.
Tidsmessig er hovedvekten av utstillingene lagt til 1940-1950-tallet. Gjenkjennelseseffekten er stor blant publikum. De fleste har selv hatt mange av gjenstandene som er utstilt, eller de har hatt besteforeldre som hadde gjenstandene. Spesielt gjenkjennelig er 1950-tallsleiligheten, der mimringen er stor.
Museet er organisert som en tidens vei, der det første som møter publikum er et tannlegekontor med stol, bor og andre skrekkinstrumenter. Ikke alle reagerer på tannlegekontoret, det er en tydelig aldersforskjell. De godt voksne grøsser og minnes skoletannlegen med gru, mens dagens unge har et helt annet forhold til tannleger, de fleste har ikke hull i tennene.
Følger man tidens vei videre innover i lokalene, dukker det opp nye scenarioer bak hver sving. Den gamle Røen-smia er gjenoppbygget, med esse og alt verktøy som hører hjemme i en smie.