Magdalenahjem
Magdalenahjem er en fellesbetegnelse for en type sosiale institusjoner som hadde kvinnelige prostituerte som målgruppe. Institusjonenes mål var dels å få kvinner ut av denne virksomheten, dels å forebygge den. I samtiden ble institusjonene ofte kalt redningshjem, og kvinnene som arbeidet der, redningskvinner.
Fra midten av 1800-tallet ble det etablert flere slike hjem i Norge, inspirert av tilsvarende institusjoner i Europa, der den såkalte Magdalena-saken hadde røtter tilbake til middelalderen. Saken var oppkalt etter Maria Magdalena, som ofte identifiseres med kvinnen i Lukas-evangeliet (7.36-50) «som levde et syndefullt liv».[1] Denne kvinnen angret sine synder og ble derfor tilgitt av Jesus. Maria Magdalena er derfor skytshelgen for blant annet «kvinner, angrende synderinner, de forførte».
I Norge, som ellers i Europa, økte omfanget av prostitusjon med industrialiseringen og urbaniseringen. Det samme gjorde omfanget av veneriske sykdommer, og som et tiltak for å hindre spredning av disse, innførte hovedstaden i 1842 et offentlig reguleringssystem, som påla kvinnene ukentlige kontroller hos politilegen. Systemet legaliserte i praksis prostitusjon for mennene, mens kvinnene risikerte å havne på tvangsarbeidsanstalt om de unnlot å møte hos politilegen. Kvinnene kunne få fritak fra ordningen om de kom i arbeid, giftet seg eller - etter at disse ble etablert - fikk opphold ved et Magdalenahjem.
Det var i Kristiania landets første Magdalenainstitusjon ble stiftet i 1859. Også i Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand og flere andre byer ble det opprettet Magdalenahjem. Initiativet til flere av hjemmene kom fra indremisjons- og sedelighetsbevegelsen. Kvinnene måtte selv søke opptak, og det var bestyreren som avgjorde hvem som fikk innpass. En forusetning var at kvinnene, i likhet med Maria Magdalena, angret sine synder og var villige til å la seg omvende.
Selv om hjemmene var basert på frivillighet, måtte kvinnene holde seg innenfor institusjonens områder, og dagene var strengt regulert. Arbeidstrening var en viktig del av rehabiliteringen med arbeidsdager som kunne vare 12-13 timer, med kristen forkynnelse i pausene. Moderlig omsorg og oppdragelse inngikk også i opplegget som skulle forberede kvinnene på et samfunnsnyttig liv borte fra prostitusjonen.
Magdalenainstitusjoner i Norge
- Magdalenahjemmet i Kristiania/Oslo (1859–1947)
- Magdalenahjemmet i Trondheim (1866–1920)
- Stavanger (1878–?)
- Bergen (1882–1925)
- Kristiansand
Fotnoter
Kilder og litteratur
- Espeseth, Martha Maria. Kjønn og rom i livet og gjerninga til Othilie Tonning. I: Rom og etikk. Fortellinger om ambivalens. Inger Marie Lid og Trygve Wyller (red.). Cappelen Damm Akademisk, 2017.
- Korsvik, Trine Rogg. Kvinnesakskvinnenes kamp mot prostitusjon på 1880-tallet. På Kvinnehistorie.no.
- «Magdalenahjem» i Store norske leksikon.
- Solum, Joachim: ”Fra Faldne Kvinder til Dyktige Piger…”. En studie av redningshjem for prostituerte kvinner i Norge i andre halvdel av det nittende århundre. Masteroppgave i kulturhistorie. UiO, 2011.