Magdalenahjemmet (Kristiania)
Magdalenahjemmet i Kristiania var en sosial institusjon fra midten av 1800-tallet som først lå i Kristiania, og ved århundreskiftet flyttet til Vestre Bærum. Virksomheten skulle hjelpe kvinner ut av prostitusjon, eller som sto i fare for å falle ut i denne virksomheten.
Magdalenahjem er en betegnelse på tidligere tiders redningshjem for «falne» og «løsaktige» kvinner, det vil si kvinner som ble ansett for å være moralsk forkomne. Magdalenahjem fantes også blant annet i Bergen (1879–1925) og Trondheim (1868–1920).
Initiativtaker til institusjonen i Kristiania var den filantropiske og gudstro lærerinnen Karen Olsen fra Trøgstad, som på denne tiden arbeidet ved Eugenia stiftelse. Hun fikk støtte av blant andre generalkommisær Paul Hansen Birch, fru Due og fru Lindemann (muligens Marie Lindemann ved Eugenia stiftelse) og åpnet 2. mai 1859 et asyl i et lite hus i Geitmyrsveien 62B på Lindern for såkalte falne kvinner som trengte hjelp etter sykehus- eller fengselsopphold. Asylet gikk først under navnet «Husflidsskole», og begynte med fire beboere. Karen Olsen var bestyrerinne de første fire årene, fram til hun giftet seg med Arne Thormodsæter, bestyrer ved Det Ankerske Waisenhus.
De fire velgjørerne etablerte Magdalenastiftelsen, og på et møte i september 1859 ble det besluttet å endre Husflidsskolen til en anstalt for falne kvinner, som ønsket å føre et sedelig liv. Foreningen ville skaffe dem som ble opptatt i asylet husly, kost, bekledning, veiledning til Kristus anledning og opplæring i nyttig beskjeftigelse, særlig håndarbeid, huslige sysler og om mulig hagearbeid. Institusjonen fikk da navnet Magdalenaasylet. Gjennomsnittlig oppholdstid var 2-3 år og hensikten var å bli skikket til tjeneste eller en annen stilling. Stiftelsen baserte sin virksomhet på milde gaver. En av giverne det første året var ironisk nok vertinne på et av de offentlige bordellene i Kristiania. Hun testamenterte hus, grunn og innbo i Fjerdingen 47 til stiftelsen mot at denne bekostet en anstendig begravelse for henne når den tid kom.
Magdalenastiftelsen kjøpte deler av Lindern gård i 1861 og drev Magdalenahjemmet der fram til 1899, da Kristianiakrakket endte den heltiske byggeboomen i byen. Men da konjunkturene i 1898 var på sitt høyeste, hadde stiftelsen fått et bud på 220 000 kroner for eiendommen som etter byutvidelsene lå innenfor bygrensen. Stiftelsen valgte å selge, og kjøpte Søndre Grini gård i Vestre Bærum for 79 000 kronerog innviet «Kvindehjemmet på Grini» 26. juni 1900. Noe senere ble Nordre Grini med 200 mål innmark og tilliggende skog kjøpt og lagt til virksomheten. Våningshuset ble innredet til 30 kvinner i tillegg til betjeningen, og kvinnene kom fra hele landet. Tilsammen oppholdt 3 000 kvinner seg på kvinnehjemmet i kortere og lengre tid fra starten i Christiania i 1859 til fram til 1944. Beboerne var «sedelig forkomne kvinner som ønsket å føre et hederlig liv, men hvis forhold legger særlige vanskeligheter i veien for det». Navneendringen fra Magdalenahjemmet/Magdalenaasylet til «kvinnehjemmet» var hovedsakelig for å fjerne stempelet det tidligere navnet hadde fått, samt for å gi rom for utvidelse av programmet til å hjelpe andre som hadde kommet på kant med samfunnet uten at det innebar fengsling.
Da andre verdenskrig var over, ble det pålagt å stenge Lebensborn-hjemmet på Godthaab. De fleste barna ble adoptert bort, men 20 barn som ble erklært for å ha psykisk utviklingshemming ble plassert på det tidligere kvinnehjemmet på Grini, da Emma Hjorths Hjem var fullt, men lå like i nærheten. Da hadde kvinnehjemmet ni beboere, hvorav seks var egnet til overføring til Emma Hjorts hjem. I 1947 ble hjemmet solgt.
Navnet Magdalenahjem henspiller på omtalen av den syndefulle kvinnen i Lukas-evangeliet 7,37 ff, som ofte identifiseres med Maria Magdalena.
Kilder
- Magdalenahjem i Store norske leksikon
- Kvindehjemmet på Grini, Bærum kommune
- Brekke, Z.: Et 50-aars minde : kvindehjemmet (forhen Magdalenaasylet) - Et 50 Aars Minde, Kristiania 1909
- Solum, Joachim: "Fra Faldne Kvinder til Dyktige Piger..." : En studie av redningshjem for prostituerte kvinner i andre halvdel av det nittende århundre. Masteroppgave, Universitetet i Oslo, 2011.