Magnus den gode

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Magnus Olavsson den gode)
Hopp til navigering Hopp til søk
Magnus I den gode
Personalia
Tittel: Konge av Norge
Regjeringstid: 10451066
Fødselsnavn: Magnus Olavsson
Fødselsdato: 1024
Bortgang: høsten 1047
Dødssted: Danmark
Foreldre: Olav den hellige og tjenestekvinnen Alvhild
Ektefelle(r): Ugift
Barn: Ragnhild Magnusdotter (med ukjent kvinne)

Magnus den gode (Magnus Olavsson, født 1024, død 1047 i Danmark) var konge av Norge fra 1035 til sin død. Det siste året delte han kongemakten med Harald Hardråde. Magnus tid som konge markerer slutten på danskeveldet i nordsjøområdet og en styrking av det norske riket.

Han var sønn av Olav den hellige (Olav Haraldsson), og var bare seks år gammel da faren falt i slaget på Stiklestad i 1030. Moren var en tjenestekvinne ved navn Alvhild. Faren hadde mistet kongemakten i 1028, og klarte ikke å vinne den tilbake på Stiklestad. Svein Alfivasson ble derfor sittende med makten i fem år til, med dansk overherredømme. Da det danske herredømmet i området ved Nordsjøen kollapset i 1035 ble Magnus satt på tronen, bare elleve år gammel. Dette var mulig blant annet fordi det hadde oppstått en allianse mellom Olavs tilhengere og flere som hadde motkjempet ham, fordi Svein Alfivasson hadde klart å gjøre danskestyret upopulært i Norge. De viktigste personene i denne alliansen var hirdbiskopen Grimkjell og Olavs motstandere Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson. Det var de to siste som reiste til Russland, hvor Magnus hadde vært siden farens fall – han hadde også vært med dit som fireåring etter at Olav mistet makta i 1028. Olavs enkedronning Astrid Olavsdotter sluttet seg til dem. Hun var datter av Olof Skötkonung og halvsøster av den regjerende svenske kongen Anund Jakob, og fikk militær støtte fra ham. Svein valgte å rømme landet etter noen mindre sammenstøt, og Magnus kunne hylles som konge i 1035.

Mennene som hadde drept Olav på Stiklestad fryktet hevn fra den unge kongen, og det ble inngått avtaler rundt dette. Men Magnus holdt ikke disse løftene. Kalv Arnesson ble tvunget til å forlate landet. Einar Tambarskjelve tjente på dette, for han fikk plassen som kongens nærmeste rådgiver. Sigvat skald, som kunne være vel så mye rådgiver som skald, advarte i kvadet Bersǫglisvísur mot et hardt styre og avtalebrudd, og hans advarsel mot dårlige rådgivere rettet seg nok mot Einar Tambarskjelve. Enkedronning Astrid, som der ut til å ha behandlet Magnus som en sønn, kan ha gitt Sigvat noen hint om hva som burde være med i kvadene. Magnus roet seg ned, og tilnavnet «den gode» viser at hans styre ble regnet som rettferdig.

I 1041/1042, rundt atten år gammel, dro han på krigstog til Danmark. Hardeknud hadde dratt til England for å ta over tronen der etter sin bror, og i Danmark lå veien mer eller mindre åpen for en maktovertagelse. Hardeknud døde i 1042, og Magnus ble da hyllet som dansk konge. En av de store truslene mot Danmark i denne tiden var fra venderne, et slavisk folkeslag. Magnus ble en redningsmann, fordi Norge og Danmark nå kunne gjøre felles sak mot denne fienden. Magnus herjet i vendernes område sommeren 1043, og skal blant annet ha brent Jomsborg, en legendarisk festning. På høsten samme år vant han over venderne på Lyrskog hede.

Samtidig oppsto det en ny trussel fra Svend Estridsson. Han var en periode Magnus' jarl, men lot seg så hylle som dansk konge. Dette var mulig for ham fordi han var Knud den stores søstersønn og dermed av dansk kongeslekt. Det ble utkjempet flere slag til lands og vanns. Svend fikk støtte fra den svenske kongen, som følte seg truet av de norsk-danske riket. Ingen av partene klarte å få overtaket i denne krigen.

Det var også en periode mulighet for at Magnus ville reise til England for å kreve den engelske tronen. Som dansk konge mente han at han hadde rett til dette, og den siste angelsaksiske kongen, Edvard Bekjenneren, var sommeren 1045 forberedt på et angrep. Dette skjedde ikke; først tyve års tid senere skulle den norske kongen prøve å sikre seg også den engelske tronen.

I 1045 skjedde nok en stor begivenhet da Olav den helliges halvbror, Magnus onkel, kom tilbake fra Konstantinopel etter å ha gjort tjeneste hos den bysantinske keiseren. Han hadde med seg betydelige rikdommer og et godt militært ry, og i tillegg var han som Magnus av kongsslekt. Han allierte seg med Svend Estridsson og Anund Jakob, og presset Magnus til å akseptere ham som medkonge. De delte makten i 1046.

Høsten 1047 ledet Magnus en flåte til Danmark. Norsk-islandske sagaer forteller at han døde av sykdom under denne ekspedisjonen, mens en dansk kilde, Rydårboken, forteller at han falt i sjøen fra en landgang og druknet.

Magnus' lik ble ført til Kristkirken i Nidaros, hvor faren lå gravlagt. Magnus hadde ikke vært gift, og hadde bare datteren Ragnhild Magnusdotter. Uten en arving etter Magnus kunne Harald Hardråde bli enekonge, og han ble stamfar til alle norske konger fram til 1387. Harald forsøkte å fullføre Magnus idé om å kreve den engelske tronen, men falt ved Stamford Bridge i 1066.

Kilder

Videre lesing