Merkelovens Tilsynsmann

Merkelovens Tilsynsmann er en funksjon sentralisert til Fiskeridirektoratet.

Statlig og kommunal forvaltning er ingen lineær størrelse. Eksempelvis har tilsynsmenn og forretningsførere i trygdeadministrasjonen kunnet inneha bistillinger med tilknytning til fiskeriadministrasjonen.

Merkeloven

Merking av fiskefartøyer ble første gang innført ved lofotfisket ved lov i 1857, etter hvert også ved andre kystfiskerier. Ordningen med løsmerker i fisketiden avdekket imidlertid store mangler, og ble ved lov om registrering og merking av fiskefartøyer av 05.12.1917 avløst av et mer sinnrikt system med faste merker fra hjemstedet. Det ble innført registreringsplikt for alle fangst- og fiskefartøyer og anmeldelsesplikt for eieren. Loven trådte i kraft 15.10.1920.

Lovens ordensmessige, økonomiske og statistiske formål begrunnet også opprettelsen av et sentralt register over alle merkepliktige fiskefartøyer hos Fiskeridirektøren. Dette var basert på distriktsvise registre som for hvert merkedistrikt skulle føres av en tilsynsmann for merkeloven, og hvor hver by eller herredskommune utgjorde et merkedistrikt. Departementet hadde fryktet at et slikt system ville kreve et betydelig arbeid både for fiskeriinspektørene og Fiskeridirektøren. Ikke minst hadde lovkomitéen vært opptatt av, uten å måtte opprette en hel etat med funksjonærer, ”at saken ordnes paa en særdeles praktisk og for det offentlige meget billig maate”.

Lønnet bistilling

I prinsippet var merkingen en fiskerisak som verken hørte inn under sjøfartsadministrasjonen eller ulykkesforsikringsforvaltningen. Når Sosial- og industridepartementet sammen med Riksforsikringsanstalten og Fiskeridirektøren likevel gikk inn for å kunne legge lønnete biposter som merkelovens tilsynsmann til Riksforsikringsanstaltens tilsynsmenn for ulykkesforsikringen, skyldtes det deres befatning med fiskeriforsikringen og at de fantes langs hele kysten. Gjennom lov om ulykkesforsikring for fiskere av 08.08.1908, var Riksforsikringsanstaltens tilsynsmenn blant annet blitt pålagt å motta årlig bekreftet gjenpart av fiskermanntallet samt å forestå premieinnkrevingen. I departementets innstilling het det videre at man imidlertid ikke burde være bundet av en slik ordning, men at det burde være ”fuld adgang til at anta ogsaa andre dertil skikkede mænd inden distriktet”.

Den lokale trygdeadministrasjon

Det var med bakgrunn i ulykkesforsikringsloven av 1894 og fiskerforsikringsloven av 1908, at det i hver kommune skulle ansettes en tilsynsmann fra ulykkestrygdene som var underlagt Riksforsikringsanstalten, fra 1930 Rikstrygdeverket. Fra 1925 fantes det hjemmel for å kombinere stillingen som tilsynsmann med stillingen som forretningsfører for den kommunalt opprettede kretssykekassen for sykeforsikringen, fra 1930 trygdekassen. I 1930 ble denne kombinasjonen regelen med mindre særlige forhold talte imot. En hjemmel i ulykkesforsikringsloven av 1931 åpnet imidlertid for adgang til å ansette særskilte tilsynsmenn, hvor stillingen da ikke var forbundet med syketrygden. I kystkommuner hvor det fantes særskilte tilsynsmenn, kom disse i overveiende grad til å forestå premieinnkrevingen og motta fiskermanntallet fra den kommunale nemnda. Fiskermanntallet kunne blant annet benyttes av merkelovens tilsynsmann til ajoúrføring av merkeregistret.

Fra 1945 skjedde en gradvis avvikling av de særskilte tilsynsmannsstillingene som det viste seg ikke å være noe utbredt behov for. Hjemmelen ble derfor fjernet i yrkesskadetrygdloven av 1958. Etter gjennomgripende lover og forskrifter om rettledningstjenesten i fiskerinæringen i henholdsvis 1971 og 1982, ble ansvaret for fiskemanntallet overdratt nye statlige fiskerinemnder på kommuneplan. Den daglige føringen ble lagt til en fiskerirettleder eller til den som nemnda valgte. Nemndene ble tatt bort i 1997 og ansvaret for oppgavene overtatt av Fiskeridirektoratet.

Merkelovens tilsynsmann

Da merkeloven trådte i kraft var landet inndelt i 414 merkedistrikter. I disse tilsatte Fiskeridirektøren til å begynne med 254 tilsynsmenn for merkeloven som samtidig var tilsynsmenn for Riksforsikringsanstalten. De øvrige bistillingene ble med enkelte unntak fordelt på ulike yrkesgrupper som gjerne hadde maritim tilknytning: tolltjenestemenn, havnefogder, bestillingsmenn, herredskasserere, likningssjefer, lensmenn, ordførere, skippere, gårdbrukere, handelsmenn, ekspeditører, fiskere m.fl. Med Fiskeridirektoratets trykte utgave av det sentrale register over merkepliktige norske fiskefarkoster som kilde, kan en fastslå at det etter hvert var gradvis færre i den lokale trygdeadministrasjonen som ble tillagt bistillingen. I 1934 var det totalt 433 tilsynsmenn for merkeloven, hvorav 181 samtidig var tilsynsmenn for Rikstrygdeverket. I 1938 var antallet sunket til 122, 1948 til 67 og i 1950 55. Når det sentrale merkeregistret hele veien har operert med et høyere antall tilsynsmenn for Rikstrygdeverket enn det faktisk var, må en tro at det beror på en utilsiktet sammenblanding i Fiskeridirektoratet av stillingene i den lokale trygdeadministrasjonen. Det var for eksempel ansatt bare 79 særskilte tilsynsmenn i 1938, og 2 fra 1949 og fram til avviklingen omkring 1958. Det har derfor en viss verdi å understreke, at det på grunnlag av undersøkelser i enkelte trygdearkiv kan bekreftes, at bistillingen som merkelovens tilsynsmann etter cirka 1930 like gjerne kunne være knyttet til trygdekassens forretningsfører som til den særskilte tilsynsmann. En variant er at samme person qua merkelovens tilsynsmann i tur og orden har innehatt begge stillinger.

Etter lov om rettledningstjenesten i fiskerinæringen av 11.06.1982, samt instruks for fiskerirettledere av 01.07.1982, som avløste lov om samme fra 1971, har oppgaven som merkelovens tilsynsmann for det meste blitt overført til de nyopprettede statlige stillingene som fiskerirettledere. Enkelte kommuner har hatt felles fiskerirettledertjeneste, men der hvor det ikke fantes fiskerirettleder ble oppgaven lagt til andre yrkesgrupper med tilknytning til fiskerinæringen. De nye fiskerisjefene på fylkesplan fra 1983, ble i 1999 slått sammen med Fiskeridirektoratets kontrollverk med rettledningstjenesten i fiskerinæringen til Fiskeridirektoratets regionskontor.

Merkeregistret

Den første instruksen for merkelovens tilsynsmann fra 1920, ble revidert i 1974 og senere. Deres hovedoppgave er å motta anmeldelser om registreringspliktige fartøyer og innføre disse i merkeregistret, tildele merker, det vil si sjablonger til påmaling, og utstede merkebrev til eierne. Fra 1950 ble det også pålagt undersøkelsesplikt i forhold til eiernes registreringsplikt. Samtidig ble de på linje med politiet, tollvesenet, havnevesenet og fiskerioppsynet pålagt tilsynet med merkelovens overholdelse. Ifølge den eldste instruksen skulle distriktets fiskeriinspektør innen utgangen av hvert år motta en ajoúrført utskrift av merkeprotokollen for videre sendelse til Fiskeridirektøren. Føringen av de distriktsvise merkeregistrene ble innhentet av et nytt løsbladsystem og ringpermer i 1970-årene. Tidligere benyttet merkelovens tilsynsmann seg av protokoller som var gjennomdratte og forseglet samt autorisert av Fiskeridirektørens kontor. De gir rubriserte opplysninger om anmeldelsesdato, eier, hjemsted, båttype, navn, lengde, bredde, dybde, brutto drektighet, byggested og år, materiale, maskin, farkostens bruk og eventuelle tilhørende båter. En anmerkningsrubrikk gir som regel nøyaktige dateringer vedrørende salg, eierskifte, kondemnering, oversendelse m.v.

Arkiv

Etter bestemmelse av Riksarkivaren skal merkeprotokoller for hele landet som ikke lenger er i bruk eller som er utskrevet, avleveres til Statsarkivet i Bergen. Fiskeridirektoratets arkiv oppbevares også der.

Kilder

• Artikkelen er basert på en oppdatert gjengivelse av ”Merkelovens tilsynsmann” av Sigurd Rødsten, publisert i Arkivmagasinet. Oslo. Nr. 2, 1996. Digital versjon på Nettbiblioteket.

• Handels- og industridepartementets arkiv.
• Fiskeridepartementet. Trygdearkiv.
• Stfh. Ot.prp. nr. 56 1916.
• Lov om registrering og merking av fiskefartøyer m.v. av 05.12.1917.
• Kgl.res. 27.08.1920.
• Riksforsikringsanstalten. Veiledning for ulykkesforsikringens tilsynsmenn. Oslo 1928.
• Lov om rettledningstjenesten i fiskerinæringen av 11.06.1971.
• Fiskeridirektøren. Veiledning for merkelovens tilsynsmenn 1979.
• Lov om rettledningstjenesten i fiskerinæringen av 11.06.1982.
• Instruks for fiskerirettledere av 01.07.1982.
• Forskrift om reglement fiskerinemnda av 01.07.1982.
• Forskrift om føring av manntall for fiskere, fangstmenn m.v. av 26.09.1983.
• Lovtidende.
• Håndbok for Riksarkivet. Oslo 1992.