Metoo

Metoo er en kampanje i sosiale medier som starta i oktober 2017 med at kvinner delte historier om overgrep og seksuell trakassering og brukte emneknaggen #metoo. Kampanjen spredte seg raskt, i et samspill mellom millioner av enkeltpersoner som delte historier i sosiale medier og journalister som dekka kampanjen i redaksjonelle medier, og fikk etter hvert preg av å være en global bevegelse. Hovedfokuset i #metoo-kampanjen var seksuell trakassering fra overordnede i arbeidslivet og fra andre med lignende maktposisjoner.

Emneknaggen #metoo

Foto: Eva Rogneflåten (2025)

Som følge av delinger og varslingssaker måtte en rekke profilerte mannlige skuespillere, produsenter, næringslivsledere og politikere trekke seg fra sine jobber og verv. Flere profesjoner laga egne aksjoner, som skuespillernes #stilleføropptak og restaurantbransjens #notonthemenu.

Metoo-kampanjen anses å ha bidratt til lavere terskel for å si fra om seksuell trakassering, og til at det slås hardere ned på seksuell trakassering i arbeidslivet. Mer generelt kan #metoo ha ført til en kulturell normendring i hvordan man ser på uønska seksuell oppmerksomhet, ikke minst i relasjoner med skjev maktfordeling.

Hva er en #metoo-sak?

Utgangspunktet for #metoo-kampanjen er seksuell trakassering, som i loven er definert som:

«enhver form for uønsket seksuell oppmerksomhet som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom.» I «seksuell» ligger at det spiller på kropp, kjønn og seksualitet. «Oppmerksomhet» omfatter både verbal og fysisk atferd.

Kjønn og makt er sentrale bestanddeler i hele #metoo-kampanjen, som handler både om hvordan makt misbrukes og hvordan asymmetriske relasjoner øker muligheten for slik maktmisbruk. Asymmetriske maktforhold kan gjøre det vanskeligere for den ‘svakeste’ part å sette grenser. Om hendelsene stadig gjentas, og om man enkelt kan unnslippe vil være avgjørende for alvorlighetsgraden.

Med en slik tilnærming ser vi at #metoo-hendelser kan inkludere et bredt spekter, fra mildere former for seksuell trakassering til grov vold. Det er noe av det kompliserende med begrepet. Samtidig viste #metoo-bevegelsen at det å ha et enkelt ord å henge personlige erfaringer om trakassering og undertrykkelse på både gjorde det lettere å si fra og ble en mulighet til å se det strukturelle: samfunnet ble klar over det store omfanget slik trakassering hadde.

Historikk

Det tok ikke lang tid før #metoo kom til Norge. Allerede 17. oktober 2017 omtalte de første norske mediene #metoo, og i løpet av det første året handla over 15 000 norske artikler og medieinnslag om fenomenet. #Metoo-dekninga førte til mange diskusjoner i norske redaksjoner knytta til profesjonsetikk og spørsmål om anonymisering og navngivning. Diskusjonene viste hvordan forskjellige retningslinjer fra pressens selvpålagte etiske retningslinjer Vær varsom-plakaten kan komme i intern konflikt med hverandre. Tidligere diskusjoner knyttet til journalistikkens personfokus, slik for eksempel erfaringene mediene gjorde seg i lys av Tore Tønne-saken fra 2002 fikk ny relevans.

Profesjonsopprop

Profesjonsfokuset har stått sterkt i den norske #metoo-kampanjen. En rekke profesjoner signerte opprop på sosiale medier og delte sine erfaringer. Fra oktober 2017 til mars 2018 tok 29 yrkesgrupper og 7 andre miljøer initiativ til #metoo-opprop som til sammen ble signert av over 11 000 kvinner og 600 menn.

Trolig skyldtes #metoo-kampanjens gjennombrudd i Norge nettopp fokuset på arbeidslivet. Her ble personlige erfaringer knytta til arbeidsgivers ansvar, og behovet for en normendring i samfunnet ble tydeliggjort. Diskusjonen blei løfta til et strukturelt plan og dreide seg om kjønn og makt. Aftenposten publiserte en rekke av disse bransjeoppropene, eksempler er: #stilleforopptak (skuespillere); #ikketilforhandling (fagforeningene); #notonthemenu (restaurantbransjen); #nårmusikkenstilner (musikkbransjen); #systemdown (IT-bransjen); #metooakademia (akademikere); #nårgrunnmurensprekker (eiendomsbransjen) og #utentaushetsplikt (legene)

#metoo og mediehusene

Norske medier har vært viktige for utviklinga av #metoo-kampanjen i Norge, og samspillet mellom sosiale medier og tradisjonelle medier har stått sentralt. 11. november 2017 publiserte Alexander Schau, journalist med bakgrunn i blant annet NRK og TV2, en serie twitter-meldinger der han tok oppgjør med seksuell trakassering i mediebransjen. Twitter-meldingene blei innledninga på en rekke saker der mediene gikk hverandre etter i sømmene. Siden kontrollen med pressen i det alt vesentlige skjer som selvkontroll i Norge, ble spørsmålet om hvordan mediene dekka seg selv og hverandre som arbeidsgivere og som eventuelle #metoo-arenaer relevant. Det å skulle bedrive kritisk journalistikk, og samtidig være arbeidsgiver var et dilemma som ble tydelig under #metoo. I TV2 ble en ekstraordinær varslingskanal oppretta og 18 varsler mot 8 personer som fremdeles var ansatt i mediehuset blei behandla og fikk personalmessige konsekvenser. I NRK førte #metoo til 19 varsler som omfatta 15 ulike personer. Syv av disse varslene gjaldt hendelser de siste tre åra. Allmennkringkasteren vedtok nye retningslinjer for varsling i 2017 og satte som HMS-mål i 2018 å forebygge og øke bevisstheten rundt trakassering.

#metoo og de politiske partiene

Metoo gikk over i en politisk fase 13. desember 2017 da Dagens Næringsliv skreiv om interne varsler i Arbeiderpartiet om upassende oppførsel og trakassering utført av nestleder Trond Giske. Giske trakk seg fra nestledervervet 7. januar 2018, etter at partiledelsen hadde konkludert med at han hadde brutt Arbeiderpartiets retningslinjer mot seksuell trakassering. Det ble svært mye dekning av den såkalte Giske-saken. I tillegg til utallige avisartikler, blei det er skrevet flere bøker om den og det kom også ut en film: Trond Giske – Makta rår.

Metoo-kampanjen førte til varslinger i de fleste politiske partiene og fikk konsekvenser for flere:

Stortingsrepresentant og justispolitisk talsperson for Fremskrittspartiet Ulf Leirstein trakk seg som parlamentarisk nestleder og justispolitisk talsmann i 2018, da det blei kjent at han hadde sendt pornografisk materiale til en mindreårig og invitert en annen mindreårig til sex. Leirstein meldte seg ut av Fremskrittspartiet i 2019 og fortsatte som uavhengig stortingsrepresentant fram til valget i 2021, da han ikke søkte gjenvalg.

Høyre mottok 21 metoo-saker fra 12 ulike personer, hvorav 10 av varslene gjaldt stortingsrepresentant og Unge Høyre-leder Kristian Tonning Riise, de andre navnene kom ikke ut i offentligheten. I løpet av januar 2018 trakk Kristian Tonning Riise seg.

I Kristelig Folkepartis Ungdom ble det intern strid etter varsling, der flere meldte seg ut etter varslinga fra fylkesleder i Akershus, Julia Sandstø.

I Senterpartiet (Sp) trakk fylkesordfører i Hedmark, Dag Rønning seg på grunn av upassende oppførsel. Det kom fram at han hadde vært innblandet i flere hendelser med mye alkohol og upassende oppførsel overfor yngre jenter. Han beskrev selv dette som "dårlig dømmekraft i enkelte situasjoner."

I Sosialistisk Venstreparti (SV) fikk de inn to varsler, noe som lå litt tilbake i tid, kunne fungerende leder Kirsti Bergstø opplyse i januar 2018.

Kilder og litteratur

• Orgeret, Kristin Skare Orgeret og Marte Vike Arnesen: Hvordan dekket norske medier #metoo? Kronikk. Aftenposten, tirsdag 9. oktober 2018, s. 18-19. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Orgeret, Kristin Skare: metoo i Store norske leksikon. snl.no. Besøkt 12.09. 2025
• Sletteland, Anja og Kristin Skare Orgeret: Giskesaken og hvordan får vi #metoo tilbake på sporet. Forlaget Manifest. 2020. ISBN 9788283420999. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Sletteland, Anja: Da #metoo kom til Norge. Tidsskrift for Kjønnsforskning nr. 3. 2018
• Sletteland, Anja og Hannah Helseth Det jeg skulle sagt. Manifest. Oslo. 2018. ISBN 9788283420609. Digital versjon på Nettbiblioteket.