Miasmeteorien

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Ullevål sykehus ble i 1887 anlagt etter miasmeteorien, med mye åpen plass og trær som kunne rense lufta.
Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket

Miasmeteorien var et forsøk på å forklare hvordan sykdom oppsto. I antikken mente greske medisinere at sykdom kunne skyldes miasmer, fra det greske ordet for 'urenhet' eller 'forurensning'. Miasmene var luftbårne urenheter, som man mente utløste en rekke sykdommer. Denne teorien sto ved lag helt til slutten av 1800-tallet, da den ble fortrengt som følge av nye oppdagelser innen mikrobiologi. For å unngå miasmer måtte man sørge for god luft, og dette ble viktig i forebyggende arbeid. Så sent som i 1887 ble Ullevål sykehus i Kristiania anlagt etter miasmeteorien.

Smitteforståelse

Miasmeteorien var lenge enerådende. På 1500-tallet la den italienske medisineren Fracastoro fram en teori om små, usynlige vesener som kunne overføre smitte, og kalte dette contagium. Det tok tid før man kunne akseptere en slik teori, men utover på 1800-tallet ble et av de store spørsmålene medisinere stilte seg i møte med en ny sykdom vært om det dreide seg om miasme eller contagium. I dag vet vi at det uansett er snakk om mikroorganismer som virus og bakterier, og at forskjellen ligger i hvordan disse sprer seg – om de må overføres direkte fra smittebærer, eller om de kan overføres i luft eller vann. Uten kunnskap om mikrobiologi er miasmeteorien logisk; det måtte være noe usynlig i lufta som spredde smitte. En av de store svakhetene var at man ikke forsto at smitte også kunne overføres i vann eller med matvarer.

Det er to elementer som var nødvendige for å få en ny forståelse av smitteoverføring. Det ene var framskrittene i mikrobiologi, som dels var drevet av tekniske nyvinninger innen mikroskopi, og dels av framveksten av ny vitenskap.

For Norges del var det i 1860-åra at man først virkelig begynte å stille spørsmålstegn ved miasmeteorien. Det pågikk en diskusjon om hvorvidt tyfoidfeber skyldtes contagium eller miasmer. Ved hjelp av vitenskapelige metoder, blant annet statistikk innhenta fra behandlingssteder, begynte man å se på smitteoverføringa med nye øyne. Det er ingen tildeldighet at det var nettopp under epidemier at man fikk ny kunnskap, for da blir det så mange pasienter at man ser nye mønstre. Den engelske legen John Snow oppdaga i 1857 at kolera spredde seg fra ei spesifikk vannpumpe i London, og fikk politiet til å fjerne håndtaket på den. Epidemien avtok da raskt. Dermed kunne han, endelig, slå fast at smitte ble overført gjennom vann. I Norge kom altså gjennombruddet i granskninga av tydoidfeber, da legene Homann og Hartwig blant annet gjennom å følge en gruppe pasienter kunne fastslå at det måtte dreie seg om overføring av smitte fra menneske til menneske. Særlig granska de en reisende familie der flere var smitta av sykdommen, og de kunne fastslå at hvor enn de dro ble smitten med. De fant ikke den nøyaktige forklaringa, at tyfusbakterien Rickettsia prowazekii overføres via lus, men de fikk fastslått av god lufting ikke hjelper; man må isolere de syke fra de friske.

Praktiske konsekvenser

Mange av tiltakene som ble brukt i tråd med miasmeteorien ga positive resultater. Det er ingen tvil om at det å sørge for så ren luft som mulig bidrar til å minske smittefare. Andre tiltak hadde liten hensikt, som når man brukte velduftende urter for å «overdøve» miasmene. Det holder ikke at lufta lukter godt, den må være ren. Da det på 1700-tallet ble lagt inn ventilasjonsanlegg på sykehus og i andre institusjoner kunne dette ha både positive og negative sider. Bedre luftstrøm kunne forhindre muggvekst og andre helsefarer, men samtidig vil et ventilasjonsanlegg som ikke har filtre og som ikke rengjøres også overføre luftbåren smitte.

Mangelen på forståelse for vann- og matbåren smitte var også et stort problem. Det virker for oss nokså tragikomisk når man la koleralasaretter ved ei elv for å få frisk luft, når smittekilden så ofte var nettopp vannet i denne elva.

Når sykehus, som Ullevål, ble anlagt etter miasmeteorien var det sentralt å lage god plass mellom bygningene, å plante trær ute og å ha grønne planter inne, og å sørge for god ventilasjon. Dette hadde utvilsomt en positiv effekt på pasientenes velvære, og det kan ha bidratt til å skape et renere klima. Det ble også stadig mer fokus på å vaske grundig, men først da man tok i bruk moderne desinfiserende midler ble dette virkelig effektivt.

Litteratur og kilder