Mosselukta
Mosselukta var den beryktede lukta fra cellulosefabrikken M. Peterson & Søn i Moss, som gikk konkurs i 2012. Den satte tidligere et skarpt og vedvarende preg på byen. I nyere tid har pipene blitt forlenget, slik at det meste føres vekk og spres for alle vinder, unntatt når visse spesielle værforhold inntreffer. Dette kombinert med en sterk reduksjon av utslippene har ført til at Mosselukta er historie.
I Moss var det sulfat som var årsaken til lukta. Sulfatecelluslose framstilles ved at tømmer hugges til flis og kokes på 150 til 170 grader sammen med en kjemikalieblanding som kalles hvitlut. Koket bryter ned flisa og frigjør fibrene. Sulfat er en av hovedkomponentene i hvitluten. Sulfatcellusloseproduksjon er mer effektiv, og faktisk mindre forurensende enn andre måter å framstille cellulose på.
Produksjonen av sulfatcellulose begynte i 1883, omtrent samtidig som cellulosefabrikkene i Bamble og på Ranheim. Alle disse lokalsamfunnene fikk luktproblemer, men på grunn av den sentrumsnære beliggenheten ble mossefabrikken til plage for flere mennesker. Dette er trolig grunnen til at lukta i Moss er mer kjent enn tilsvarende lukt på andre steder med cellulosefabrikker. Tidligere ble lukta kalt Størmerlukta, da produksjonen var basert på patentene til ingeniør Henrik Christian Fredrik Størmer.[1]
I 1970-årene begynte man å legge om prosessen for å minske utslippene. I 1984 var utslippet på 531 mg/Nm3, og innen 1987 hadde dette blitt halvert. I 2003 var utslippet nede på 1,6 mg/Nm3[2]. Dette er gjennomsnittstall, og med stor produksjon kombinert med de minst gunstige værforhold er selv dagens utslipp nok til at lukta blir merkbar i Moss sentrum.
Borgermester Arne Magnussen uttalte engang at «Hittil har ingen dødd av denne lukten, men over tusen mennesker lever av den»[3] I forbindelse med Kulturminneåret 2009 ble Mosselukta et av 52 utvalgte kulturminner.
Historisk om Mosselukta[4]
10. august 1883 ble det første cellulosekoket ”blåst” og etter kort tid var avisdebatten i gang og sundhetskommisjonen mottok klager på lukten fra produksjonen. Konsul Theodor Petersen møtte opp i sundhetskommisjonen i Moss i 1884 og lovte bot og bedring. Kommisjonen påla ham at man ”uopholdelig skulde begynde og inden tre Maaneder have iværtsat saadanne Foranstaltninger ved Fabrikken eller Forandringer ved Fabrikasjonsmaaden, at Stanken blev undgaaet”. Peterson sendte sin tekniske bestyrer til utlandet for å studere problematikken, men noen god løsning på problemet fant de ikke. I 1886 ila politimesteren daglige bøter på 100 kroner for ikke å ha imøtekommet pålegget.
Avisdebattene raste. Mange var bekymret for om lukten skremte badegjestene bort. Theodor Petersen rykket selv inn i avisene og hevdet at han hadde bred støtte blant byens borgere. Arbeidsplasser må da være viktigere enn badegjester, mente han. For selv om Moss hadde omfattende industri, selv uten cellulosefabrikken er det ikke til å komme utenom at fabrikken, med sine på det meste 1000 ansatte var viktig for byen økonomi. Fire år etter hans død gikk saken helt til høyesterett. Fabrikken ble idømt å etterkomme sundhetskommisjonens pålegg eller betale nye dagsbøter. Men etter resolusjoner fra Handelsforeningen, en underskriftskampanje fra byens borgere og byggingen av en 60 meter høy pipe, frafalt i 1892 sundhetskommisjonen sine krav og diskusjonen stilnet. Moss har, kanskje litt ambivalent slått seg til ro med lukta.
Referanser
- ↑ Masse papir. Norske papir- og tremassefabrikker gjennom 150 år, Norsk skogmuseum 2006, s. 129. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Teknisk Ukeblad, «Mosselukta opp i røyk», publisert 2003-10-28, hentet 2008-03-08
- ↑ Sitert i Frank Berg, «Moss» i Nils E. Øy (red.), Bygd og by i Norge – Østfold, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1978, s. 406
- ↑ Teksten er hentet fra Kulturminneåret 2009: Ukens kulturminne, uke 33
Kilder
- Tollefsen, Jan: Med Mosselukta gjennom 100 år. Jubileumsskrift til Peterson og Søn A/S 100-årsjubieleum.
- Kulturminneårets nettside