NSB type 69
NSB type 69 var motorvognsett som ble produsert av Strømmens Værksted for NSB fra 1970 til 1993 og erstatta da togsett av type 65 og type 67. De ble renovert fra 2005 og ble lakkert i NSBs nye farger. Flesteparten av togsettene er fortsatt i bruk per 2019, inkludert noen av de første som ble levert 1970/1971. De består av to eller tre vogner, der vogn 1 og 3 er påkrevd, mens vogn 2 er en valgfri mellomvogn.
Togsettene er per 2019 i bruk på strekningene Stabekk–Ski, Oslo S–Gjøvik, Bergen–Myrdal, Notodden–Porsgrunn og Nelaug–Arendal. De har tidligere også vært i trafikk på strekningene Spikkestad–Lillestrøm, Skøyen–Mysen og Stabekk–Moss, der de har blitt erstatta av type 72 eller Stadler FLIRT.
Bakgrunnen for utskifting av togsett omkring 1970 var et ønske om å kunne øke kjørehastigheten og akselerasjonen. Målet var å kunne kjøre fram og tilbake mellom Oslo S og endestasjonene Ski, Lillestrøm og Asker i løpet av en time. De gamle settene av type 65 og 67 brukte 35–37 minutter én vei, og dette måtte man få ned i omkring 25 minutter for å rekke tur/retur i løpet av en time.
Da bestillinga ble lagt ut på anbud i 1966 gjaldt regelverket for beskyttelse av norsk produksjon ved statlige anbud, og det var dermed i praksis avgjort at Strømmens Værksted ville få kontrakt på den mekaniske delen. På den elektriske delen sto det mellom Norsk Elektrisk & Brown Boveri og ASEA, og det endte med at begge fikk delkontrakter. Togsettene ble bestilt den 12. april 1967, med leveranse av fem sett i 1969 og fem i 1970 som mål. På grunn av forsinkelser ble settene i stedet levert mellom mai 1970 og januar 1971. De første settene fikk betegnelsen 69A, med litra BM for motorvognene og BS for styrevogner. Senere har det kommet tre nye versjoner, B til D. De ombygde versjonene har betegnelsene E til H.
At type 69 ble satt inn i trafikk har blitt omtalt som et kvantesprang i lokaltrafikken. Med økning av toppfart fra 70 til 120 km/t var det allerede fra starten en betydelig gevinst. Den egentlige toppfarta var på 130 km/t, men NSB hadde i 1970-71 ingen strekninger som var godkjent for den farta. Da Lieråstunnelen åpna i 1973 fikk man mulighet til å utnytte fartsøkninga fullt ut. Vel så viktig på linjene med mange stopp var det at akselerasjonen økte fra 0,3 til 1 m/s. Rett nok ble akselerasjonen noe redusert på sett som fikk mellomvogner og tyngre motorvogner, men de ble brukt på lengre strekninger der det ikke var like hyppige stopp. Kjøretida fra Oslo S til Ski ble redusert til 26 minutter, nok til at man klarte å nå fram og tilbake i løpet av en time. Senere typer har ikke klart å redusere kjøretida på strekningene nevneverdig, ut over det som skyldes forbedringer av traseer.
Det var også en fordel ved type 69 at den var langt mer støysvak enn tidligere togsett. For å kompensere for dette måtte man sette inn sterkere lydhorn for å advare personer langs linja.
En ulempe med type 69 var at togene ga høyere belastning på stømforsyninga, som derfor måtte oppgraderes. Hastigheten førte også til mer slitasje på kontaktledningene, noe som førte til at de oftere ble revet ned, med togstans som konsekvens. I 1980-åra ble ledningene oppgradert, slik at problemet ble mindre.