Naustene i Trondenesfjæra (Harstad)

Denne artikkelen trenger kjelder.

Naustene i Trondenesfjære (Harstad) ligger ved turstien Stien langs sjøen på Trondenes i Harstad kommune.

I hundrevis av år var harstadværingen bonde og fisker. Det vil si, hun var bonde, han var fisker. Byen som vokste fram utover 1900-tallet var et fremmedelement i bondebygda og endra ikke vesentlig på fiskarbøndenes liv. Fremdeles var det sånn at «fisken i havet, han er vores brød», som Petter Dass skrev. Og strandsonen var overalt bebygd av naust, denne ikoniske bygningstypen som i århundrer, ja, årtusener, har vært en integrert del av kystlandskapet og opplevelsen av det. Naustet, ved siden av båten, er selve symbolet på kystkulturen i Norge.

Inntil relativt nylig var naustet en hverdagslig del av livet til de fleste harstadværinger. For de fleste var derfor båten en vanlig eiendel, og båten trengte oppbevaring mot elementene.

Etter hvert som sentrum vokste frem med brygger, verft og kaianlegg, ble naustene skjøvet utenfor bygrensa. Der lå de på rad og rekke, utenfor «byskjellet», det vil si fra Seljestadfjæra, Harstadbotn, Gangsås og videre sørover bygdene, og altså også nordover i Trondenesfjæra, der «Stien langs sjøen» i dag går.

I dag er ikke behovet for matauk lengre til stede, og båtliv og fiske er stort sett for de som har det som hobby og interesse. Båtene ligger ikke lengre i naustene, men i småbåthavna. Etter hundrevis av år har naustet gått ut av bruk. I dag er naustet på Riksantikvarens «rødliste», som truet bygningstype. Naustene holdes ikke lengre vedlike, de går tapt i eskalerende tempo, langs hele kysten.

Ved «Stien langs sjøen» finnes fremdeles noen naust som foreløpig har overlevd den nye tida. Byggeperioden spenner over tidsrommet fra rundt krigen og fram til 1980-tallet. Selv om de ikke er så gamle, representerer de imidlertid en gammel livsvei som i dag ikke er en stor del av livet i Harstad.

Mange benytter seg av «Stien langs sjøen», og naustene som ligger i fjæra der sees og oppleves av harstadværinger og besøkende. Det gir dem dermed en viktig funksjon som formidlere av kunnskap og som kulturbærere.

I disse naustene har mennesker en gang i tida tilbrakt utallige timer ved å tjærebredde båten, eller smøre glassfiberskråget, egne lina eller greie ut garnet. I fjæra har de ryddet støa hver vår. Vi kan ennå se konturene av støene, selv om de nå er i ferd med å forsvinne. Noen av naustene er også borte. De som står igjen, minner oss om en del av Harstads nære historie. Kunnskapen og forståelsen av denne tida forsvinner når naustene går tapt.