Olav Olavsson «Plaga»
Olav Olavsson «Plaga» , også kalt «Slaggen» på folkemunne, var en ljåsmed fra Tinn, Telemark. Olav Olavsson ble trolig født i første halvdel av 1700-tallet og døde antakelig på begynnelsen av 1800-tallet.[1] Han regnes ofte som opphavsmann for den moderne ljåsmiinga i Tinn, det vil si den tradisjonen som gjorde at smedene i Tinn i løpet av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet fikk ry på seg for å være de beste ljåsmedene i Norge, noe som i kombinasjon med et godt markedsførings- og salgsapparat gjorde at de opparbeidet seg en unik markedsposisjon i deler av Sør-Norge.
Mann og myte: Olav Olavssons posisjon i ljåsmedtradisjonen i Tinn
Olav Olavsson skal ha bodd mesteparten av livet på plassen Kasin («Plaga») under Nappegard (gnr. 166) i Hovin sokn i Tinn.[2] Kasin var en liten plass som ga knapt utkomme, noe som avspeiles i kallenavnet «Plaga», som også heftet ved Olav Olavssons navn. For øvrig foreligger det ingen opplysninger om hvor Olav kom fra eller om hans familiebakgrunn. Mens han bodde på Kasin, opparbeidet Olav seg et godt omdømme som smed. Han behersket et bredt register av håndverksferdigheter. Han var blant annet kjent som en dyktig messingsmed som laget både brudebelter og støpte søljer, ifølge Tore Fæhn og Sigmund Holte.[3] Rikard Berge beskriver Olav som «ein dugande beltearbeidar» som gjorde «ei mengd brudebelte og budde messingstølane til med raudt klede under.» Men sjøl om Olav Olavsson «Plaga» var kjent som en dyktig finsmed, er det først og fremst for sine ferdigheter som grovsmed, og primært som ljåsmed, han er blitt kjent i ettertiden.
Nøkkelfortellingene om Olav: England, boraks og Maurudmannen
Kildene til Olav Olavssons virksomhet som ljåsmed er stort sett muntlige. Dessuten er de sterkt preget av hans nærmest legendariske posisjon som opphavsmann til de spesielle ferdighetene som gjorde at tinndøl-ljåene fikk status som de beste ljåbladene. En av nøkkelfortellingene om Olav er gjenfortalt av Rikard Berge, som beretter at Olav en dag kom til Maurud (gnr. 10) i Tinn Austbygd for å selge to ljåer:
| Mauruden lura litt på de, men kaupe ljaane, og den eine vart slipa og prøva med hin var der. Han prøve endaa ljaaen uti hagen, og han gjekk so lint og kvast uti grase ein ikkje kjende han; so godt var bite at Mauruden trudde ikkje grase var avslegi og tok so hogg de ein gong til; men daa visa straai dei var avhogne paa to stadar. No fekk Slaggen de sværaste ord paa seg og leid aldri vondt for aa selja ljaane sine. | ||
Ifølge Berge var den usedvanlige kvaliteten på ljåene til Olav ukjent før dette fant sted: Ingin visste ljaane hans var so gode fyrr han ein dag kom til Maurud-mannen. Hvem denne Maurud-mannen var, vet vi ikke sikkert. Berge undres på om det kan ha vært Gunnbjørn Anfindsen, (f. ca. 1786) som muligens overtok Maurud noen år etter århundreskiftet. Men en slik antakelse innebærer at Olavs ferdigheter først ble kjent på begynnelsen av 1800-tallet, og da må han allerede ha vært en tilårskommen mann, noe som rimer dårlig med at denne hendinga representerte gjennombruddet for ham som ljåsmed. Episoden må sannsynligvis ha funnet sted tidligere, eller så må vi anta at opplysningene om at Olav Olavsson var født i første halvdel av 1700-tallet, ikke kan stemme. Begge muligheter er åpne.
En annen sak er imidlertid at hele fortellingen har preg av en myte: Hovedsaken er å fortelle at Slaggen var en usedvanlig smed, så unik at hans ferdigheter og kunnskaper kunne tjene som forklaring på hvorfor ljåsmiinga nettopp i Tinn fikk et så stort omfang. Men hva var så grunnlaget for Slaggens ferdigheter? Og hvor fikk han sine unike kunnskaper fra? Spørsmålene fører oss inn i andre dunkle og uavklarte sider ved Olav Olavssons livshistorie. Oppnavnet «Slaggen» har vært utgangspunkt for antakelser om Olav kjente til et eller annet middel, kanskje flussmiddelet boraks, som gjorde at han kunne smi sammen jernet og stålet ved lavere temperaturer enn det som ellers var vanlig blant bygdesmeder. Dermed oppnådde han etter sigende en bedre egg. Siden Olav var nokså alene om å beherske denne metoden, har det videre vært antatt at han må ha skaffet seg denne kunnskapen utenfor bygda, kanskje gjennom en eller annen kontakt med et smelteverk i Norge, eller gjennom litteratur han skaffet seg og kunnskaper han tilegnet seg ved selvstudium. Den aller mest fantasifulle forklaringen, som også støttes av muntlige kilder og av flere dyktige lokalhistorikere, er at Olav hadde vært i England og lært seg kunsten der.
Som yrkesutøver led imidlertid Olav Olavsson Plaga under noen personlighetstrekk som gjorde ham lite produktiv: «Han var heller dovin og slengjut», forteller Berge, «so noko arbeid i stort vart det aldri med honom.» Men han delte raust kunnskapene sine med andre smeder, kanskje spesielt med sambygdinger, og særlig én dem – Gunnleik Eilivsson Vatneliden – hadde de samme gode evnene som Slaggen og det samme lyse hodet, men i kombinasjon med en usedvanlig produktivitet og selvdisiplin.
Referanser
Litteratur
- Berge, Rikard, «Ljaasmiding», i Einung, Halvor H., Tinn soga, band I, Rjukan 1926.
- Fæhn, Tore og Sigmund Holte, Tinndølsmeden gjennom 200 år, Buen Kulturverkstad 1987.
- Hasund, Sigvald, Ljåsmiing i Tinn, i Telemark historie, nr. 18/1997. Opprinnelig trykt i Frøi, Ugeskrift for Norges Jordbruk og dets Binæringer, Kristiania 1907.
- Sauro, Herbjørn K., Ole Godtfred Rue og Olav H. Urdal, Hovin-soga, Hovin bygdeboknemnd 1987.