«Oppe paa Ekeberg» er ei revyvise fra Chat Noir om høydedraget Ekeberg i Oslo. Melodien er den samme som brukes til franske «Sous les ponts de Paris» skrevet i 1914 av Vincent Scotto. I Norge er den kjent som «Under den hvite bro». Teksten til «Oppe paa Ekeberg» ble skrevet av Vilhelm Dybwad som var gift med Bokken Lasson. Hun var leder av Chat Noir.
Skildring
Visas første vers er en naturskildring: «...men aldrig saa du slikt et syn som oppaa Ekeberg», der man kan se utover Oslofjorden med sine «seil paa seil» og «smaa striper» fra dampbåtene. Deretter, i første refreng og neste vers, får man høre alt som kan foregå der oppe på Ekeberg når de unge guttene og jentene lager istand fest og moro: De «samles i flokkevis» med «flaskefor og bæljespel og litt aa bite i». I tredje vers får man omsider høre om en «stakkars krok ... med fire smaa», som blir satt «paa porten for leien», som funderer på om Ekeberg kanskje er et sted å dra for å klare seg.
Fulltekst
Første vers og refreng
Andre vers og refreng
Tredje vers og refreng
D'er noksaa vakkert her i byn - en sommerdag især, men aldrig saa du slikt et syn som oppaa Ekeberg. Paa fjordens speil glir seil paa seil, og dampbaater laver smaa striper. Mens byens graatt har gjemt sig godt i røken av hundrede piper.
Oppe paa Ekeberg naar det er vakkert veir, samles i flokkevis gutter og jenter, rydder med glans alle skogholt og skrænter. Rampen er millionær paa „hotel Blaasenberg." D'er gratis forpleining for alle og hver oppe paa Ekeberg.
De drar derop hver lørdagskveld, naar slitet er forbi, med flaskefor og bæljespel og litt aa bite i. Hver græsgrøn flek, hver liten bæk, som ligger i solen og blinker, hver busk, hvert krat, hver knaus og knat til glæde og moro dem vinker.
Oppe paa Ekeberg - ingensteds er som der. Der kan de elske og skøie og spase, tumle og ture og svire og rase slaass litt til tidsfordriv, om det saa var med kniv.... Ingen konstabel tør komme dem nær oppe paa Ekeberg.
Det hænder ogsaa av og til, at en og anden „krop" i hovedstaden „gaar sig wild" og finder vei derop. En stakkars krok, som verten tok og satte paa porten for leien med fire smaa, funderer paa: „Gud vet, hvor vi nu skal ta veien?"
„Oppe på Ekeberg —? Kanske vi kan bo der? Hvis dette deilige veiret vil vare, Kunde vi kanske til høsten det klare... Bare jeg faar litt ti', kommer det nok paa gli'! Kanske de små kunde finde noen bær oppe paa Ekeberg?"
