Opplysningsvesenets fond
Opplysningsvesenets fond ble oppretta ved lov av 20. august 1821 med det formål å holde boliger for prester og biskoper i Den norske kirke og å gi tilskudd til kirkelige formål. Grunnlaget for fondet var midler fra salg av benefisert gods. Fondet er eier av store eiendommer og betydelige pengesummer.
I Grunnlovens § 116 er det lagt begrensninger på hva staten kan gjøre ved salg av kirkegods:
| Så vel kjøpesummer som inntekter av det gods som er benefisert geistligheten, skal bare anvendes til geistlighetens beste og til opplysningens fremme. Milde stiftelsers eiendommer skal bare anvendes til gagn for disse. | ||
Dermed måtte midlene som kom inn fra salget sikres, og navnet ble henta fra Grunnlovens formulering «til opplysningens fremme». Fondet er nå regulert av lov om Opplysningsvesenets fond av 7. juni 1996. I en dom fra Høyesterett av 12. juni 2010 ble Grunnlovens vern av benefisert gods innskjerpet, idet en tomtefesteinstruks fra regjeringa ble kjent ugyldig ettersom den påla fondt å innløse eiendom og å ta lavere festeavgift enn det tomtefesteloven la til grunn.
I og med skillet mellom kirke og stat er det noe uklart hvem som egentlig eier Opplysningsvesenets fond. Formelt er det et eget forvaltningsorgan og rettssubjekt, og er pr. 2014 underlagt Fornyings-, administrasjons- og Kirkedepartementet.
Kilder
- Opplysningsvesenets fond i Store norske leksikon
- Kongeriket Norges Grunnlov på Lovdata