Paleografi
Paleografi (av gresk Παλαιός, palaios, «gammel», og γράφω, graphein, «skrive») er læren om gamle skrifttegn og deres utvikling. Disiplinen tar for seg håndskrift, ikke trykt skrift.
Utgangspunktet for paleografien er at skrifsystemer endrer seg over tid. Et eksempel på dette som mange lokal- og slektshistorikere støter på er overgangen fra gotisk til latinsk skrift; begge er versjoner av det samme alfabet, men det er ikke uten videre gitt at man kan lese det ene fordi man kan det andre. Paleografene studerer også ligaturer og abbreviaturer, det vil si standardiserte sammentrekninger og forkortelser som har vært brukt, og som kan gjøre teksten vanskelig å tyde for senere lesere. De ser også på tegnsetting, som har variert mye gjennom århundrene.
Første gang begrepet paleografi ble brukt ser ut til å være i 1703, da benediktinermunken Bernard de Montfaucon beskrev disiplinen. Den var lenge en del av diplomatikken, studiet av middelalderhåndskrifter diplom). I løpet av 1800-tallet ble de to disiplinene skilt fra hverandre, spesielt gjennom arbeidene til Wilhelm Wattenbach og Leopold Delisle, som tok for seg skriving som motorisk fenomen og begynte å sette opp en utviklingsrekke for håndskrift.
Paleografer må forholde seg ikke bare til selve tegnene, men også til skriveredskaper og materialet man skrev på. Å skrive med en skarp gjenstand i leire gir en annen skrift enn penn på papir, og pensel på permgament et annet resultat enn kritt på tavle. Det finnes også en egen displin, epigrafikken, som er nært beslekta med paleografien, men som kun arbeider med innskrifter i stein. Dette skillet henger sammen med fokuset på det motoriske i skrivinga; paleografen jobber med skrifttegn som utformes ved bevegelser med hånda, mens epigrafikeren særlig jobber med skrifttegn laget ved å hogge med forskjellige redskaper.
Som støttevitenskap til blant annet historie og arkeologi bidrar paleografien ikke bare med redskaper til å kunne tyde kildene, men også datering av skrifttyper. En paleograf som jobber med gotisk skrift vil for eksempel ofte kunne plassere et manuskript innen et nokså snevert tidsrom basert på hvilke bokstavformer som er brukt. Paleografene kan også identifisere forskjellige skrivere, noe som har vært viktig for å avsløre enkelte dokumenters kilde.