Papua Ny-Guinea

Papua Ny-Guinea er en stat i Oseania. Det omfatter den østlige halvdelen av Ny-Guinea, som er verdens nest største øy etter Grønland, samt omkring 600 øyer og atoller. Det er landgrense til Indonesia på Ny-Guinea. Mot sør ligger Australia, på den andre sida av Torresstredet, og mot øst ligger Solomonøyene. Landet har vært koloni og protektorat, og oppnådde selvstendighet den 16. september 1975.

Navnet

Ny-Guinea ble brukt som navn på øya av europeiske oppdagere, angivelig fordi folkene de møtte der minnet dem om befolkninga i Guinea i Afrika. Navneleddet Papua er av ukjent opphav. Portugisiske oppdagere kalte området Ilhas dos Papuas – 'Papua-øyene' – på 1700-tallet, men det er ikke et portugisisk ord. Hovedteoriene er at det enten kommer fra malayisk papua som betyr 'krusete hår', eller fra biakfolkets sup i papwa, 'landet under [solnedgangen]'.

I perioden da landet var delt mellom Storbritannia og Tyskland ble den britiske delen kalt Papua, mens tyskerne kalte sin del Neuguinea.

Geografi

Ny-Guinea inngår i samme landmasse som Australia, kalt Sahul. De var opprinnelig forbundet med hverandre, men for omkring 10 000 år siden ble de skilt av Torresstredet. Mot nord og nordøst ligger en rekke øyer og atoller. De fleste inngår i Bismarckarkipelet. Det er også noen øyer som geografisk tilhører Solomonøyene som er underlagt Papua Ny-Guinea. Den største er Bouganville, som på sikt kan komme til å bli løsrevet som egen stat.

Mot øst er grensa til Indonesia satt til 141. lengdegrad. Unntaket er en strekning på omkring 80 km, der den følger Fly River. Dette er den nest lengste elva i landet, med 1050 km lengde. Den lengste er Sepik, som er 1126 km lang.

Det meste av Ny-Guinea er dekka av regnskog, og 91 % av denne er primærskog. Selv om øya utgjør bare omkring en halv prosent av verdens landareal, finnes mellom fem og ti prosent av det biologiske mangfoldet der. En rekke arter er utrydningstrua.

Befolkning, språk og religion

Folketallet er svært usikker, men et estimat er omkring 11,7 millioner mennesker i landet. Befolkningstettheten er lav, og de fleste bor i landsbyer. De minste kan være på bare 10–20 mennesker, mens de største landsbyene er på opp til 2000 mennesker. Ut over hovedstaden Port Moresby er det også noen andre byer, men bare 13,2 % av befolkninga er bosatt i byene.

Det tales over 800 språk i Papua Ny-Guinea, men bare tre av dem er offisielle språk. Dette er engelsk, tok pisin og motu/hiri motu. Tok pisin er et pidginspråk - selve navnet på språket viser dette, da tok pisin betyr 'talk pidgin'. Papua Ny-Guinea har ikke obligatorisk skole, og det må betales skolepenger. Et resultat av dette er at så mye som 40 % av den voksne befolkninga er analfabeter. I 2016 gjennomførte rett over 77 % av barna grunnskole, så tallene er i ferd med å bli noe bedre. De aller fleste av stammespråkene er som man da kan se ikke skriftlige, bare muntlige. I og med at mange av de etniske gruppene er små, er det mange språk som er utrydningstrua. Landet har det største språkmangfoldet i verden. Tok pisin blir brukt både muntlig og skriftlig, også i offisielle sammenhenger som debatter i nasjonalforsamlinga.

De mange etniske gruppene som utgjør befolkninga - det er like mange etniske grupper som det er språk - deles inn i to hovedgrupper. De papuanske folkene er etterkommere av de som bosatte seg i området mens det var landforbindelse til Australia. De austronesiske folkene stammer fra senere migrasjon, særlig fra Sørøst-Asia. Sistnevnte gruppe finnes mest i de nordlige deler av landet.

Kristendom er største religion. Flertallet er protestanter, fordelt på flere forskjellige kirkesamfunn. Omkring 25 % er katolikker, som dermed er største enkeltkirke. Omkring 10 % er syvendedagsadventister. Bare 3,6 % definerte seg som noe annet enn kristne i en folketelling i 2000.

Historie

Det har bodd mennesker i området i 50 000 til 60 000 år. Dette er de som de papuanske folkene stammer fra. Austroneserne ankom for omkom 3500 år siden. Det finnes ikke spor etter noen sentralisert stat før europeerne kom, men de enkelte folkeslagene organiserte seg i hierarkiske grupper som periodevis inngikk allianser.

De første europeerne var portugisere som kom på 1500-tallet. Første gang Ny-Guinea ble tegna inn på et kart var i 1569. Først i 1606 ble det sikkert av det var ei øy, da Luis Vaez de Torres seilte gjennom stredet som skiller øya fra Australia – og fikk det navngitt etter seg. Det ble ikke foretatt noen større ekspedisjoner på Ny-Guinea før på slutten av 1800-tallet. James Cook var innom øya, men tok den ikke i besittelse. I 1793 ble hele øya annektert av East India Company. Nederlenderne var ikke fornøyd med det, og tok i 1828 kontroll over den vestlige delen, den som i dag tilhører den tidligere nederlandske kolonien Indonesia (Batavia).

I 1884 ble den sørøstlige delen av øya et britisk protektorat. Tyskland tok samme år kontroll over den nordøstlige delen av øya. Den tyske kolonien ble overlatt til Deutsche Neuguinea-Kompagnie, som handla med kopra. I 1899 tok keiseren direkte kontroll over kolonien. Kontroll over det britiske protektoratet ble overført til Australia i 1902, og fikk da navnet Territory of Papua. Under første verdenskrig tok Australia over kontroll over den tyske kolonien, og i 1920 ble dette formalisert av Folkeforbundet.

Deler av Ny-Guinea ble okkupert av Japan under andre verdenskrig, men etter å ha blitt slått tilbake hadde japanerne bare kontroll over noen mindre øyer. FN ga i 1946 kontroll over helen den østlige delen til Australia, og dette ble da The Territory of Papua and New Guinea. Dagens navnet ble innført i 1973, og to år senere ble landet selvstendig. Det er et samveldeland, og ble medlem av FN i 1995.

Papua Ny-Guinea og Norge

Norges ambassade i Canberra er sideakkreditert til Papua Ny-Guinea. Det er en honorær generalkonsult for Norge i Port Moresby. Papua Ny-Guinea har et svært lite utbygd diplomati, og landets interesser ivaretas i Norge av den britiske ambassaden.

Det har vært lite bilateralt samarbeid med Papua Ny-Guinea. I 2008 ble det innleda et mindre samarbeid for å beskytte regnskog, og Regnskogfondet har hatt noen prosjekter der siden 1997.

Kilder og litteratur