Rødreven en kjærkommen inntektskilde
En gang var rødreven en kjærkommen inntektskilde for småviltjegere over hele landet, også i det som i sin tid var Egge kommune, seinere innlemmet i Steinkjer kommune. Både gode skinnpriser og rimelig gode skuddpremier kunne skaffe mang en småviltjeger ei brukbar ekstrainntekt. I Egge var det heller ikke alltid nødvendig å dra langt av lei. Før andre verdenskrig kunne revejakta faktisk foregå i områder man seinere kjenner som gode boligområder.
Charles Karlsen, jeger, lokalhistoriker, journalist og gårdsarbeider - blant mye annet.Foto: Morten Stene (2002).
Charles Karlsen med revefangst på 1960-tallet.
Eggesokningen Charles Karlsen (1923-2016), kjent størrelse i det lokalhistoriske miljøet i Steinkjer, skjøt sin første rødrev som 16-åring, i 1937. Han hadde mer enn 150 rever på samvittigheten når han hang geværet fra seg. Så hadde han da også et spekter av jakt-historier som nesten var uendelig. Dessuten hadde Charles samlet historier fra jaktkamerater. Sin særegne måte å samle stoff på, gjennom å saumfare gamle aviser, brukte han også til å finne gode jakthistorier fra Egge.
Økonomi
De økonomisk beste årene for revejegerne var trolig på 1960-tallet og i starten av 1970-åra. Men også tidligere, i 1930-åra var det etter datidens inntektsnivå gode priser å få på skinn, i hvert fall i perioder. Når pels og skinn var mote for damer med mye penger fikk jegerne rimelig godt betalt for sine rødrevskinn. Skinn av topp kvalitet kunne bli betalt med opp mot 1000 kroner da prisene var på sitt beste på 1960- og 1970-tallet.
Før skinnprisene skjøt i været etter krigen, var det skuddpremien som skaffet jegerne ei bra ekstrainntekt. Gjennom flere år var skuddpremien på 35 kroner per rev i Egge. Når så Egge Grunneierlag plusset på 15 kroner, ble dette en fin medskøyt. Etter at Schei-komiteen var ferdig og kommunesammenslåinga var et faktum fikk man skuddpremien faktisk helt oppe i 300 kroner per rev. «Mikkel rev» kunne derfor bety et bra tilskudd til utkommet for dyktige jegere, selv da skinnprisene ikke var på topp.
Under krigen; fra aprildagene 1940 til i mai 1945 var all jakt forbudt, og rødrevbestanden tok seg derfor betydelig opp. Etter krigen kom småviltjegerne i Egge snart i gang med revejakt. I utgangspunktet var det nok jaktiveren og friluftslivet som var viktigste drivkraft, men etter hvert som skinnprisene steg, kunne revejakta bli en ganske innbringende hobby. Så vi ser at den gode prisen før krigen nå igjen ga revejegerne gode priser for skinna, målt etter tidens inntektsnivå. Ett eksempel fra 1928 er om Fridtjof Rønning i Steinkjer som blant annet drev med oppkjøp av skinn med spesiell forkjærlighet for rødrevskinn. En gang hadde han reist med dampbåten til Malm i Verran for å kjøpe tre rødrevskinn, og da han kom heim syklet han til Lø der han fikk kjøpt to skinn. Prisen han betalte for et reveskinn den gang var 128 kroner. Det var mye penger. Til sammenligning kostet ei nybærku ca. 85 kroner.
Så har Charles Karlsen et annet eksempel på hva revejakta kunne bety rent økonomisk. I 1939 var han 16 år gammel, og han fikk være med på noe grøftearbeid sammen med de litt eldre Anton Nordgård og Wilhelm Karlsen. Charles fikk 2 kroner per dag for arbeidet. Vanlig månedslønn for en gårdsdreng var den gang 30 - 35 kroner pluss kost og losji. Både Anton og Wilhelm var ivrige jegere, som en dag tok seg fri for å dra på revejakt. De felte da også en rev og var godt fornøyd med dagen. For skinnet fikk de 40 kroner. De hadde altså på en dags revejakt hanket inn mer enn ei hel månedslønn for en gårdsdreng.
Gustav Karlsen
En annen ivrig revejeger var Gustav Karlsen, som var en av Charles sine onkler. Til sine tider var han nærmest daglig på jakt. Han jaktet til han var 83 år gammel, og hadde da også utallige rever på samvittigheten. Det var på en jakttur sammen med sin onkel, Gustav at Charles skjøt sin første rev da han var 16 år gammel. Jakta gikk gjennom Eggemarka som fra 1960-åra ble utlagt til boligfelt. Reven ble felt ved stien i Steinvika som gikk mot Paradisbukta. Før krigen pleide Gustav å kjøre ned på meieriet om morgenen for å snakke med melkekjørerne. Han ville høre om noen hadde sett rev som krysset veien, eller om noen hadde sett revespor ved veien når det var snø. Gustav betalte gjerne ei krone for gode tips om rev eller revespor. Flere jegere brukte liknende metoder for å få nyss om hvor det fantes rev.
Mange jegere
Andre revejegere fra stortida for revejakt i Egge var Torleif Skjemstad og Nils Thrana, som begge bodde i Bogen (eller Egge-bogen). Begge var mye på jakt, både etter rev og hare, og det var nok ikke bare økonomien som drev dem. Men samtidig er det ingen tvil om at revejakta hadde økonomisk betydning for dem i perioder. På Byafossen var det også flere småviltjegere som drev med revejakt: Petter Holberg, Anton Kvam, Anton Skevik, Johan Tangen og Petter Trapnes. I senere tid var også Øyvind Dahl, Svein Malmo og brødrene Magne og Einar Dahl blant småviltjegerne som drev mye med revejakt.
Så ettertraktet som reven var, ble det aldri store mengder av den. Revejakta kunne dessuten gå over store områder. Så noe enkelt jaktbytte var reven ikke.
Første gang
Sin første jakttur hadde Charles Karlsen i 1931 sammen med sin far, Oliver Karlsen. Charles var da bare 14 år gammel, og han hadde ikke skaffet seg noe eget gevær ennå. Han gikk bare med, som det heter. Jakta foregikk i Heggesåsen som ble utlagt til boligfelt på 1970-tallet. På denne turen skjøt faren to orrhaner. Dette var stort og spennende, og jaktiveren ble tent for alvor.
Blant jaktområdene som Charles jevnlig besøkte i starten av jaktkarrieren var Hegges-berga, Byahalla, områdene rundt Andstein, Sneves-kammen, Oksås-berga og Geilvold-halla. Senere, da bilen ble mer tilgjengelig, ble aksjonsradiusen på jaktturene betydelig utvidet. Stod, Følling og Kvam ble ettertraktede jaktområder for mange revejegere fra Egge.
Oslo Skinnauksjoner
Kvalitet var veldig viktig når reveskinnene skulle selges. Prisen kunne variere med mange hundre kroner mellom skinn av god kvalitet og de mindre gode skinn. For å lære å ta vare på skinnene og behandle dem på best mulig måte, dro Charles til Oslo Skinnauksjoner for å lære. Han ble tre dager i Oslo for å studere skinn og skinnkvalitet. Der lærte han mange knep, og da han kom hjem holdt han flere kurs for andre revejegere for å bedre både flåingen og behandlingen av reveskinnene slik at jegerne kunne oppnå best mulig skinnpris.
Jaktmåter
Jakt med hund var lenge det mest vanlige når jegerne skulle ut etter reven. Det ble for øvrig ikke jaktet bare om dagen. Måneskinnsjakt var i perioder populært. Det ble skutt mange rever på såkalt «gluggjakt». Da ble det lagt ut åte som reven oppsøkte. Ofte foregikk gluggjakta i måneskinn, mens jegeren lå i skjul og ventet på den. Men det ble også skutt rev i lyset fra utelampa, kanskje spesielt fra loftsvinduet. En periode ble det også tatt en del rev med gift. Stryknin og sovemidlet Veronal ble også brukt. Veronal ble for øvrig forbudt i 1952.
Å fange rev med saks var også vanlig. Charles fikk tatt 17 rever på den måten. I 1983-1984 kom det en epidemi med reveskabb. Den gjorde helt slutt på revejakt med økonomisk utbytte. Reveskabben ødela helt kvaliteten på skinnene, og den reduserte dessuten revebestanden betydelig. Men revebestanden kom opp igjen. Og jegerne kunne også få en viss pris på gode skinn, men noe økonomisk utbytte å snakke om vil nok revejakt neppe føre til igjen, verken for småviltjegere i Egge eller mer generelt.
Kilde
- Asbjørn Lindmo: «Da rødreven ga inntekt». i Årbok for Egge Historielag 2004.