Ragnhild Butenschøn (1912–1992)

Dette bronserelieffet i kirken St. Mary-le-Bow i London er et minnesmerke over falne i motstandsbevegelsen under andre verdenskrig. Det ble laget av Ragnhild Butenschøn, og avduka av Olav V i 1966. Kunstverket viser den engelske nasjonalhelgenen St. Georg som kjemper mot en drage.

Foto: Stig Rune Pedersen (2016).

Ragnhild Butenschøn (født 21. september 1912 i Kristiania, død 3. september 1992 i Enebakk) var billedhogger. Hun er særlig kjent for sin kirkekunst.

Slekt og familie

Hun var datter av major Alf Jakhelln (1883–1947) og Agnes Prebensen (1884–1923). På farssida tilhørte hun slekta Jakhelln.

I 1936 ble hun gift med forlegger Hans Barthold Andresen Butenschøn (1904–2001). Dermed ble hun inngifta i slekta Butenschøn. Blant deres fem barn kan nevnes sønnen Hans Barthold Butenschøn (f. 1937) som fulgte faren og ble forlegger, Peter Butenschøn (f. 1944) som ble arkitekt og Nils Butenschøn (f. 1949) som ble samfunnsviter.

Liv

Ragnhild Jakhelln begynte tidlig å tegne og male, og var spesielt opptatt av å formidle sine naturinntrykk fra oppveksten på Vettakollen i Oslo og Storøen i Bærum. Etter hvert ble det også mange skisser fra reiser i inn- og utland. Disse naturmotivene, som trær og fugler, brukte hun ofte i kirkekunsten.

At hun fokuserte på nettopp kirkekunst skyldtes en dyp, personlig overbevisning. Tapet av ei tre år yngre søster da Ragnhild Jakhelln var åtte år gammel, og tapet av mora da hun var elleve, ble opplevelser som gjorde kristen tro spesielt viktig for henne. Etter moras død var det ikke enkelt i hjemmet; hennes far var streng mot barna. I ung alder rømte hun fra ham, og bosatte seg hos en onkel og ei tante i Østerdalen. Der var hun blant annet seterjente på somrene.

I 1934 kom hun inn på Aba Novács malerskole i Budapest, og deretter fulgte studier ved kunstakademiet samme sted. Det var hos Novács at hun første gang begynte å modellere. Han brukte denne teknikken for å styrke elevene som tegnere, fordi man gjennom å jobbe tredimensjonalt får en bedre forståelse for form. Det viste seg raskt at hun hadde et talent for skulptur, og dette skulle bli veien videre for henne.

Under en juleferie i Norge traff hun Barthold Butenschøn. Han var økonom, men det viktigste var nok deres felles interesse for tegning; også han hadde talenter i den retning. De ble gift i 1936, og fikk fem barn. Ei datter døde bare halvannet år gammel. Hun klarte å fortsette sin karriere som kunstner selv med en fire unger i huset, blant annet fordi Barthold Butenschøn også tok sin del av lasset. I de første årene som ektepar jobba han i Andresens Bank, som var en familiebedrift. I 1942 etablerte han Dreyers Forlag. Ragnhild Butenschøn tok del i forlagsarbeidet, og ble blant annet redaksjonsmedlem i Spektrum.

Hun fikk også tatt mer utdanning. I 1937 begynte hun på skulptørlinja på Statens kunstakademi. Hun hadde der Wilhelm Rasmussen som lærer. Samme år debuterte hun på Høstutstillingen. Hun tok også sommerkurs hos Per Palle Storm på kunstakademiet. På denne tida begynte hun å delta i utsmykningskonkurranser. Det store gjennombruddet kom da hun lagde et alterskap til Helgøya kapell. Dette førte til at Henrik Sørensen fikk henne med på arbeidet med å restaurere Hamar domkirke. De to samarbeida flere ganger i åra som fulgte, blant annet på en frise til Ålesund nye krematorium. Hun laget skulpturen «Regnbuen» i bronse og sveiset kobber og messing, som er et monument over Sørensen på Lillestrøm. Denne ble seks år etter hans død reist utenfor Lillestrøm Kinotheater, i dag Lillestrøm kultursenter. I 2002 ble denne tatt ned i 2002 og i 2015 flyttet til Skedsmo rådhus.

I 1955 tok hennes religiøse liv en ny vending, da hun konverterte til katolisismen. Mye av hennes senere kirkekunst ble lagd til katolske kirker. Hun fikk nye inspirasjonskilder, som Frans av Assisi, jomfru Maria og St. Dominikus. Allerede samme år som hun konverterte lagde hun verket Frans av Assisi preker for fuglene til St. Hallvard kirke. Det hun selv regna som sitt hovedverk er en statue av Olav den hellige utafor St. Olav katolske domkirke i Oslo. Den er laget i sveisa stål, en tekikk som hun brukte mye i seinere år, og ble laget i 1984.

Fra 1959 til 1961 var Ragnhild Butenschøn medlem av Bildende Kunstneres Styre, fra 1961 til 1963 av Den faste jury for offentlige utstillinger og viseformann i Norsk Billedhoggerforening, og fra 1971 medlem av Riksgalleriets innkjøpskomité. Fra 1976 til 1979 mottok hun Statens garantiinntekt, og i 1985 ble hun tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull.

Litteratur

• Haavet, Inger Elisabeth: Ragnhild Butenschøn i Norsk biografisk leksikon.
• Ragnhild Butenschøn i Historisk befolkningsregister.