Rasjonering

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Ekstrakort 10. mars til 1. juni 1941. Rasjoneringskortene fra andre verdenskrig fungerte slik at selger klipte av et merke.
Også under første verdenskrig var det rasjonering i Norge, selv om vi ikke var med i krigen. Stenkjær Provianteringsraad annonserte om maismel i Indhereds-Posten 9. november 1917.

Rasjonering av varer er et tiltak som brukes i krisetider for å sørge for at varer det er knapphet på fordeles slik at flest mulig får dekka et minimumsbehov og slik at det er mest mulig rettferdig. I Norge hadde man rasjonering av fødevarer fra januar 1918 til juli 1919 som følge av første verdenskrig og rasjonering av praktisk talt alle føde- og forbruksvarer under andre verdenskrig. I hovedsak ble rasjoneringa avslutta i 1951/1952, men noen få varer var rasjonert enda lenger.

I tillegg til å sørge for en mest mulig hensiktsmessig fordeling fører rasjonering kombinert med prisregulering til at man ikke får en unaturlig høy inflasjon som følge av høy etterspørsel. For å oppnå dette gjør man det til et lovbrudd å handle med rasjonerte varer utenom regulativene. I en slik situasjon er det uungåelig at det oppstår svartebørshandel, men så lenge denne holdes under et visst nivå vil rasjonering allikevel fungere. Et rasjoneringssystem er dermed avhengig av at man i hovedsak klarer å opprettholde lov og orden, slik at det er en reell mulighet for reaksjoner dersom reglene brytes.

Hovedregelen for rasjonering er at alle får en viss mengde av de rasjonerte varene. På toppen av dette kommer individuelle tillegg, for eksempel høyere rasjoner til personer med spesielt tungt arbeid, ekstra melk til barn, vitaminrike varer til personer som er i fare for å utvikle mangelsykdommer og så videre. Varer kunne også ha forskjellige tildelingssatser ut fra kjønn; for eksempel fikk menn større tobakkskvote enn kvinner under andre verdenskrig.

Grunnsatsen er gjerne satt slik at man kan være rimelig sikker på at alle får det de er tiltenkt. Hvis det oppstår et overskudd av en vare, for eksempel på grunn av gode avlinger, kan dette bli brukt til å dele ut ekstrarasjoner dersom varen ellers blir ødelagt; er den holdbar kan man velge å spare opp i tilfelle enda dårligere tider. I praksis er det ikke slik at man alltid kan forvente å få den rasjonerte varen, fordi fordelinga mellom de ulike utsalgsstedene ikke alltid treffer, fordi det er større knapphet enn forventa eller fordi transporten har blitt forhindra.

Andre verdenskrig

Praktisk talt alle føde- og forbruksvarer ble rasjonert allerede fra kort tid etter krigsutbruddet. Forsyningsdirektoratet ble oppretta for bestyre ordninga. I kommunene ble det nedsatt forsyningsnemnder som utstedte rasjoneringskort.

En bieffekt av rasjonering som ble svært tydelig under andre verdenskrig var at folk ble veldig kreative. Matauk i form av oppdyrking av hager, villagris, kaninhold, bærplukking og så videre ble utbredt. Det ble også veldig vanlig å drive byttehandel, noe som var lovlig så lenge byttet var noenlunde jevnbyrdig. Man fikk også «orging» (fra «organisering»), et begrep som stort sett betydde enten smugling eller tyveri fra okkupasjonsmakta.

Etter krigens slutt tok det tid før man kunne avslutte rasjoneringa. Melk, ost, egg og sko ble frigitt i 1949; kjøtt, kaffe og sukker i 1952 mens biler var rasjonert helt til 1960.

Kilder